Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen
På en plass i Vågå I Gudbrandsdalen bodde det i gamle dager et par fattigfolk. Mange barn hadde de, og de to halvvoksne sønnene var ikke bedre farne enn at de måtte reke rundt på bygda og tigge. De var vel kjent med alle veier og stier, og benveien til Hedal visste de óg.
En gang skulle de gå dit. Men så hadde de hørt at noen falkefangere hadde bygget seg en hytte ved Mæla, og der ville de jo gjerne innom. De tok benveien over Langmyrene, men det var al senhøstes, så budeiene var reist hjem fra setrene, derfor var det uråd å få både husrom og mat.
De hadde ikke annet å gjøre enn å fortsette veien til Heddal, men den var ikke likere enn en råk, og da mørket falt på, tapte de råka av synet, og ikke fant de fuglefangerhytta heller. Og rett som det var, var de midt inne i tjukkeste Bjølstadskogen. De hadde ikke annet å gjøre enn å bygge seg en barhytte. Og så rev de opp lyng og mose som de laget seg leie av.
En stund etterat de hadde lagt seg, hørte de at det liksom snøftet så rart. Guttene la øret til veggen for å lye etter om det skulle være dyr eller kan hende skogtroll som var ute. Da pustet det enda sterkere, og så hørte de:
“Her lukter det kristen manns blod!”
Så hørte de at det trampet så tungt at jorden skalv, og da skjønte de jo at her var det nok troll som var på ferde.
“Gud hjelpe oss, hva skal vi nå gjøre?” sa yngstegutten til bror sin.
“Å, du får bli stående under furua der du står, og være klar til å ta sekkene våre og stryke din kos når du ser at de kommer. Så får jeg ta vesleøksa.”
I det samme så de trollene komme settende, og de var så store og digre at de var jevnhøye med furutoppene. Men de hadde bare ett øye sammen alle tre, og det skiftes de om å bruke. De hadde et hull i panna som de la det i, og så styrte de det med hånden. Det var han som gikk først, som brukte det, og de andre holdt fast i ham.
“Løp av gårde!” sa storebror. “Men løp ikke for langt. De har bare ett øye sammen, så de har vondt for å se meg når jeg kommer bakpå dem.”
Ja, yngstegutten la i vei, og trollene drog etter. Imens kom den eldste gutten bakpå dem og hogg til det bakerste trollet i fotleddet, så det satte i et fryktelig skrik. Det første trollet ble så redd at det hoppet i været og mistet øye, og gutten var ikke sen om å snappe det til seg. Det var større enn to potteskåler, og så klart var det at enda det var beksvarte natten, ble det så lyst som dagen da han så gjennom det.
Da trollene merket at de hadde mistet øyet sitt, og at en av dem var blitt skadd, tok de til å true med alt det vonde som til var, om han ikke på timen ga dem igjen øyet.
“Å, jeg er ikke redd,” sa gutten. “Nå har jeg tre øyne alene, og dere tre har ikke noe, og to må til og med bære den tredje.”
“Får vi ikke igjen øyet nå på timen, så skal det bli stokk og stein av deg!” ropte trollene.
Men gutten mente på at han ikek var redd hverken skryt eller trollskap. Lot de ham ikke være i fred, skulle han hugge til dem alle tre, slik at de kom til å krype omkring som annet krek.
Da trollene hørte det, ble de redde og tok til å bruke godord. De bad så pent at han ville gi dem igjen øyet, så skulle han få både gull og sølv og alt han ville ha. Ja, dette syntes jo gutten var bra, men han ville ha gullet og sølvet først. De skulle nok få øyet, sa han, men først fikk en av dem dra hjem og finne frem så mye gull og sølv at han og broren fikk sekkene sine fulle. Og to gode stålbuer ville de ha attpå.
Trollene bar seg så ille og sa at de kunne vel ikke gå når de ikke hadde noe øye å se med. Men så ga en av dem seg til å skrike på kjerringa, for de hadde en kjerring sammen alle tre. Om en stund svarte det nord i fjellet. Så ropte trollene at hun skulle komme med to stålbuer og to spann fulle av gull og sølv. Det varte ikke lenge før hun var der, og da hun hørte at guttene hadde tatt øyet, tok hun til å true, hun med. Men nå ble trollene redde og sa at det var nok best hun tok seg i vare for den vesle vepsen. Han var god for å ta øyet hennes óg, han. Så kastet hun fra seg buene og spannene med full og sølv og strøk hjem til fjellet i lag med trollene. Og siden den tid har ingen hørt at trollene har vært i Hedalsskogen og luktet etter kristen manns blod.