Home > H.C. Andersen > De røde skoene

De røde skoene

April 17th, 2007

Det var en liten pike, så fin og så søt, men om sommeren måtte hun alltid gå barbent, for hun var så fattig, og om vinteren med store tresko, og de små vristene hennes ble så røde at det var en gru.

Midt i landsbyen bodde gamle mor skomaker. Hun satt og sydde så godt hun kunne, av røde, gamle klesstrumler sydde hun et par små sko, ganske klumåete, men godt ment, og dem skulle den lille piken få. Den lille piken het Karen.

Akkurat den dagen moren hennes ble begravd, fikk hun de røde skoene og hadde dem på seg for første gang. Det var riktignok ikke noe å sørge med, men hun hadde nå ingen andre, og så gikk hun barbent i dem bak den fattige stråkisten.

I det samme kom det en stor, gammel vogn, og i den satt det en stor, gammel frue, hun så på den lille piken og syntes synd på henne, og så sa hun til presten: “Hør, gi meg den lille piken, så skal jeg være snill mot henne!”

Karen trodde det var for de røde skoenes skyld, men den gamle fruen sa at de var grusomme, og de ble brent, men Karen selv fikk rene og pene klær. Hun måtte lære å lese og sy, og folk sa hun var søt, men speilet sa: “Du er mer enn søt, du er vakker!”

Da reiste dronningen en gang gjennom landet, og hun hadde med seg den lille datteren sin, som var prinsesse, og folk strømmet til utenfor slottet, og der var Karen også, og den lille prinsessen sto i fine hvite klær i et vindu og lot seg se på. Hun hadde hverken slep eller gullkrone, men vakre røde saffiansko. De var riktignok mye nettere enn dem mor skomaker hadde sydd til lille Karen, det var ikke noe i verden som kom opp mot røde sko!

Nå var Karen blitt så gammel at hun skulle konfirmeres, nye klær fikk hun, og nye sko skulle hun også ha. Den rike skomakeren inne i byen tok mål av den lille foten hennes, det var yndige sko og blanke støvler. Det tok seg nydelig ut, men den gamle fruen hadde dårlig syn, så hun hadde ingen glede av det. Midt mellom skoene sto det et par røde, maken til dem prinsessen hadde hatt. Så pene de var! Skomakeren sa også at de var sydd til et grevebarn, men de hadde ikke passet.

“Det er nok lakksko,” sa den gamle fruen, “de skinner”

“Ja, de skinner!” sa Karen. Og de passet, og de ble kjøpt. Men den gamle fruen visste ikke at de var røde, for hun ville aldri latt Karen få lov til å gå i konfirmasjon i røde sko, men det gjorde hun nå.

Alle menneskene så på føttene hennes, og da hun fikk oppover kirkegulvet til kordøren, syntes hun at til og med de gamle bildene på gravplatene, disse portrettene av prester og prestekonene med de stive kragene og lange, svarte klærne, satte øynene i de røde skoene, og bare dem tenkte hun på da presten la hånden på hodet hennes og talte om den hellige dåp, om pakten med Gud, og at hun nå skulle være et stort, kristent menneske, Orgelet spilte så høytidelig , og vakre barnestemmer sang, og den gamle kantoren sang, men Karen tenkte bare på de røde skoene.

Om ettermiddagen fikk den gamle fruen høre av alle mennesker at skoene hadde vært røde, og hun sa det var stygt, at de ikke passet seg, og at Karen heretter, når hun gikk i kirken, alltid skulle ha svarte sko, selv om de var gamle.

Neste søndag var det altergang, og Karen så på de svarte skoene, hun så på de røde - og så så hun på de røde igjen og tok de røde på seg.

Det var deilig solskinn ute. Karen og den gamle fruen gikk på stien gjennom kornet, og der støvet det litt.

Ved kirkedøren sto det en gammel soldat med krykke og et underlig, langt skjegg, som var mer rødt enn hvitt, for rødt var det. Han bøyde seg helt ned til bakken og spurte den gamle fruen om han kunne få pusse skoene hennes. Og Karen strakte også den lille foten frem. “Se, for noen skjønne dansesko!” sa soldaten. “Sitt fast når dere danser!” Og så slo han med hånden under sålene.

Den gamle fruen ga soldaten en liten slant, og så gikk hun og Karen inn i kirken.

Alle mennesker der inne så på de røde skoene til Karen, og alle bildene så på dem, og da Karen knelte for alteret, og satte gullkalken til munnen, tenkte hun på de røde skoene, og det var som om de svømte omkring i kalken foran henne. Hun blemte å synge salmen, hun blemte å be sitt Fadervår.

Nå gikk alle fra kirken, og den gamle fruen satte seg inn i vognen. Karen løftet foten for å følge etter, da sa den gamle soldaten som sto like ved: “Se for noen skjønne dansesko!” Og Karen kunne ikke la være, hun måtte ta noen dansetrinn, og da hun begynte, fortsatte bena å danse. Det var som om skoene hadde fått makt over dem. Hun danset rundt kirkehjørnet, hun kunne ikke la være, kusken måtte fare etter og gripe fatt i henne, og han løftet henne inn i vognen, men føttene fortsatte å danse, så hun sparket den snille famle fruen noe aldeles grusomt. Endelig fikk de skoene av, og bena falt til ro.

Nå ble den gamle fruen liggende syn, de sa hun ikke kunne leve lengre. Pleies og stelles skulle hun, og ingen var nærmere til det enn Karen. Men ute i byen var det stort ball, Karen var invitert. Hun så på den gamle fruen, som jo ikke kunne leve, hun så på de røde skoene, og det syntes hun heller ikke det var noe galt i. Hun tok på seg skoene, det kunne da heller ikke gjøre noen ting? Men så gikk hun på ball, og så begynte hun å danse.

Men når hun ville til høyre, danset skoene til venstre, og når hun ville oppover gulvet, danset skoene nedover gulvet, nedover trappen, gjennom gatene og ut gjennom byporten. Danse gjorde hun og danse måtte hun, helt ut i den mørke skogen.

Da lyste det noe oppe i trærne, og hun trodde det var månen, for det var et ansikt, men det var den gamle soldaten med det røde skjegget. Han satt og nikket og sa: “Se for noen skjønne dansesko!”

Da ble hun forferdelig redd og ville kaste de røde skoene, men de hang fast, og hun vrengte av seg strømpene, men skoene var vokst fast til føttene hennes, og danse gjorde hun og danse måtte hun over mark og eng, i regn og solskinn, om natten og dagen,men om natten var det aller verst.

Hun danset inn på den åpne kirkegården, men de døde der danset ikke, de hadde noe mye bedre å ta seg til enn å danse. Hun ville sette seg på en fattig manns grav, hvor den bitre reinfannen vokste, men for henne var det hverken ro eller hvile, og da hun danset bortover mot den ååpne kirkedøren, så hun en engel i lange, hvite klær, med vinger som rakk fra skuldrene ned til bakken. Ansiktet var strengt og alvorlig, og i hånden holdt han et sverd, som var bredt og skinnende:

“Danse skal du!” sa han. “Danse på dine røde sko til du blir blek og kald, til huden skrumper sammen som på et benrangel. Danse skal du fra dør til dør, og der det bor stolte, forfengelige barn skal du banke på, så de hører deg og blir redde for deg! Danse skal du, danse - !”

“Nåde!” ropte Karen. Men hun hørte ikke hva engelen svarte, for skoene bar henne gjennom porten, ut på markene, over vei og over sti, og alltid måtte hun danse.

En morgenstund danset hun forbi en dør hun kjente så godt. Der inne lød salmesang, de bar ut en kiste som var pyntet med blomster. Da skjønte hun at den gamle fruen var død, og hun syntes at nå var hun forlatt av alle og forbannet av Guds engel.

Danse gjorde hun og danse måte hun, danse i den mørke natten. Skoene bar henne av sted over kratt og stubber, hun rev seg til blods, hun danset over lyngheden til et lite, ensomt hus. Her visste hun at skarpretteren bodde, og hun banket med fingeren på ruten og sa:

“Kom ut! Kom ut! Jeg kan ikke komme inn, for jeg danser!”

Skaprretteren sa: “Du vet visst ikke hvem jeg er? Jeg hugger hodet av onde mennesker, og jeg kan merke at øksen min dirrer!”

“Ikke hugg hodet av meg!” sa Karen. “Da kan jeg ikke angre syndene mine, men hugg av meg føttene med de røde skoene!”

Så skriftet hun all sin synd. og skarpretteren hugde av henne føttene med de røde skoene, men skoene danset med små føtter, bortover markene og inn i den dype skogen.

Så skar han til treben og krykker til henne, lærte henne en salme, den synderne alltid synger, og hun kysset den hånden som hadde ført øksen, og gikk bortover lyngheden.

“Nå har jeg lidd nok for de røde skoene!” sa hun. “Nå vil jeg gå i kirken, så folk kan se meg!” Og hun gikk kjekt mot kirkedøren, men da hun kom dit, danset de røde skoene foran henne, og hun ble forferdelig redd og snudde.

Hele uken igjennom var hun bedrøvet og gråt mange tunge tårer, men da det ble søndag, sa hun: “Så” Nå har jeg lidd og stridd nok, jeg skulle tro jeg er like god som mange av dem som sitter der inne i kirken og kneiser!” Så gikk hun modig av sted, men kom ikke lengre enn til porten, da så hun de røde skoene danse foran seg, og hun ble forferdelig redd og snudde og angret sin synd av hele sitt hjerte.

Hun gikk bort til prestegården og ba om å få tjeneste der, flittig skulle hun være og gjøre alt hun kunne, lønnen var det ikke nøye med, bare at hun fikk tak over hodet og kunne være hos snille mennesker. Prestekonen syntes synd på henne og ga henne tjeneste. Hun var flittig og tankefull. Stille satt hun og hørte på når presten leste høyt fra bibelen om kvelden. Alle de små var glade i henne, men når de snakket om pynt og stas og å være vakker som en dronning, ristet hun på hodet.

Neste søndag gikk alle i kirken, og de spurte om hun ville være med,m en hun så bedrøvet, med tårer i øynene, på krykkene sine, og så gikk de andre for å høre Guds ord, men hun gikk alene inn på det lille kammerset sitt. Det var ikke større enn at der kunne stå en seng og en stol, og hun satte seg med salmeboken sin. Som hun satt der og med fromt sinn leste i den, bar vinden orgeltonene fra kirken over til henne, og hun løftet det tårevåte ansiktet og sa: “Å, Gud hjelpe meg!”

Da skinte solen så klart, og rett foran henne sto den Guds engel i hvite klær som hun den natten hadde sett i kirkedøren, men han holdt ikke lenger det skarpe sverdet, men en vakker grønn gren, som var full av roser, og han rørte ved taket med den, og det løftet seg så høyt, og der han hadde rørt, skinte det en gullstjerne. Han rørte ved veggene, og de utvidet seg, og hun så orgelet som spilte, hun så de gamle bildene med prester og prestekoner. Menigheten satt i de utsmykkede stolene og sang av salmebok. For kirken var selv kommet hjem til den stakkars piken i det trange kammerset, eller også var hun kommet dit. Hun satt i stolen hos de andre fra prestegården, og da de var ferdige med salmen og så opp, nikket de og sa: “Det var riktig av deg å komme, Karen!”

“Det var nåde!” sa hun.

Og orgelen bruste, og barnestemmene i koret lød så bløtt og vakkert. Det klare solskinnet strømmet så varmt gjennom vinduet inn i kirkestolen hvor Karen satt. Hjertet hennes ble så fylt av solskinn, av fred og glede, at det brast. Hennes sjel fløy på solskinn til Gud, og ingen spurte etter de røde skoene mer.

Sissel H.C. Andersen

  1. No comments yet.
  1. No trackbacks yet.