Home > H.C. Andersen > Stoppenålen

Stoppenålen

April 17th, 2007

Det var en gang en stoppenål. Hun var så fin på det at hun innbilte seg hun var en synål.

- Å, vær nå endelig forsiktig, sa stoppenålen til fingrene som tok henne frem. - Pass på at dere ikke mister meg, for faller jeg på gulvet, finner dere meg sikkert ikke igjen, så fin er jeg.

- Det får da være måte på! sa fingrene, og så klemte de henne om livet.

- Se, jeg har følge med meg! sa stoppenålen og trakk etter seg en lang tråd.

Fingrene styrte nålen rett mot tøffelen til kokka, for overlæret var revnet, og nå skulle det sys sammen.

- Uff, sånt simpelt arbeid, sa stoppenålen. - Jeg går aldri i verden igjennom! Jeg knekker! Jeg knekker! Og så knakk hun.

- Var det ikke det jeg sa, sa stoppenålen. - Jeg er altfor fin til slikt!

- Du duger ikke til noen ting, mente fingrene. Men kokka dryppet lakk på henne og stakk henne i tørkleet sitt.

- Se, nå er jeg blitt brystnål! sa stoppenålen. - Jeg visste nok at jeg skulle komme til heder og verdighet en gang. Når en virkelig er noe, blir en alltid til noe også. Og så lo hun, innvendig, for det er umulig å se utenpå en stoppenål at hun ler. Der satt hun nå så stilt som hun kjørte i kongens vogn, og så seg rundt til alle sider.

- Må jeg ha den ære å spørre om De er av gull? spurte hun en knappenål som var naboen hennes. - De er overmåte vakker, og et godt hode har De, enda det kanskje er i minste laget. de må sørge for at det vokser skikkelig ut. For De vet alle kan jo ikke bli lakket! Og så reiste stoppenålen seg så stolt i været at hun falt ut av tørkleet og ned i vasken.

- Nå skal vi ut på reise, sa stoppenålen, - bare jeg ikke blir borte!

Men det ble hun.

- Jeg er for fin for denne verden, sa hun da hun satt i rennesteinen.

- Jeg har nå iallefall min gode forstand, og det er da noe. Og så strammet stopenålen seg opp og mistet ikke det gode humøret sitt.

Det seilte alt mulig rart forbi henne - pinner, strå og gammelt avispapir.

- Se, som de seiler! sa stoppenålen. - De aner ikke noen ting om at jeg sitter her og stikker. Se, der flyter en pinne. Den tenker ikke på noe annet enn akkurat på “pinne”, og det er den selv. Der flyter et strå. Se som det svaier! Se som det dreier på seg! Tenk ikke så mye på deg selv, du, du kunne gjerne slå deg på brosteinene! Der flyter en avis. Glemt er alt som står i den, og likevel breier den seg. Men jeg sitter tålmodig og stille. Jeg vet hva jeg er, og det jeg er, vil jeg fortsette å være.

En dag var det noe som skinte så fint, og så trodde stoppenålen at det var en diamant. Men så var det bare et flaskeskår. Stoppenålen hilste og forestilte seg som en brystnål.

- Det er nok en diamant, sa stoppenålen.

- Ja, jeg er visst noe sånt.

Og de trodde at de var svært fine. Og så snakket de om hvor latterlig hovmodig alle var.

- Ja, jeg har bodd i en eske hos en jomfru, sa stoppenålen, - Og den jomfruen var kokke. På hver hånd hadde hun fem fingrer. Men noe så innbilsk som de fem fingrene! Det eneste de gjorde, var å ta meg ut av esken og legge meg ned igjen.

- Kunne det være så fint? spurte flaskeskåret.

- Fint? sa stoppenålen. - De skjønte det var bare snobberi. Det var fem brødre av dem, alle født “Finger”. De stod rett ved siden av hverandre, enda de ikke var like lange. Den ytterste av dem het Tommeltott. Han var kort og tykk og gikk liksom utenfor geleddet, og så hadde han en knekk i ryggen. Han sa at ble han hogd av, så kunne mennesket som eide ham, ikke gå i krigen mer. Slikkepott rotet omkring både i søtt og surt, han pekte på sol og måne, og det var han som klemte når hun skrev. Langemann var et hode høyere enn alle de andre. Gullbrand gikk meg gullring rundt maven. Men lille Petter Spillemann gjorde ikke noen ting, og det var nå han så stolt av. Skryt var det, og skryt ble det, og så gikk jeg i vasken.

- Og nå sitter vi her og glinser, sa flaskeskåret. I det samme kom det mer vann i rennesteinen og rev flaskeskåret med seg.

- Se, nå blir hun forfremmet, sa stoppenålen. - Men jeg blir sittende, for jeg er for fin. Og så satt hun der og var full av mange slags tanker.

Jeg skulle nesten tro jeg hadde en solstråle til mor, så fin er jeg. Det er akkurat som solen leter etter meg under vannet. Akk ja, jeg er så fin at moren min ikke kan finne meg. Å, hadde jeg det gamle øyet mitt, det som brakk av, så er jeg sikker på jeg kunne gråte! Men jeg gjorde det nok ikke, for det er ikke fint.

En dag lå det noen gategutter og rotet i rennesteinen og lette etter spiker og småpenger og slikt. Det var noe ordentlig griseri, men de syntes visst det var svært så morsomt.

- Au! sa den ene, for han hadde stukket seg på stoppenålen. - Det var en fæl fyr!

- Jeg er ikke noe “fyr”, sa stoppenålen. - Jeg er en jomfru. Men guttene hørte ikke hva hun sa. Nå var all lakken gått av henne, og svart var hun blitt. Men svart gjør en tynnere, og så trodde hun at hun var blitt enda finere enn før.

- Der kommer et eggeskall seilende, sa guttene, og så stakk de stoppenålen fast i skallet.

- Veggene er hvite, og jeg selv er svart, sa stoppenålen. - Det tar seg flott ut. Nå må jo alle legge merke til meg. Bare jeg ikke blir sjøsyk, for da brekker jeg meg. Men hun ble ikke sjøsyk, og hun brakk seg ikke.

- Det er utmerket mot sjøsyke å ha stålmave og huske på at en er mer enn et menneske. Jo finere en er, dess mer kan en tåle.

- Krakk! sa eggeskallet, det rullet en svært vogn over det.

- Huff, som det klemmer, sa stoppenålen. - Nå blir jeg visst sjøsyk likevel. Jeg brekker! Jeg brekker!

Men den knakk ikke, enda vognen gikk over den. For den lå på langs. Og der kan den bli liggende.

Sissel H.C. Andersen

  1. No comments yet.
  1. No trackbacks yet.