Home > H.C. Andersen > Tommelise

Tommelise

April 17th, 2007

Det var en gang en kone som så gjerne ville ha et bittelite barn, men hun visste ikke hvor hun skulle få det fra. Så hun gikk til en gammel heks og sa: “Jeg ville så inderlig gjerne ha et lite barn, kan du ikke si meg hvor jeg skal få det fra?”

“Jo, det skal vi nok greie,” sa heksa. “Her har du et byggkorn, det er ikke av den sorten som gror på bondens åker eller som hønsene snart får spise, legg det i en blomsterpotte, så skal du snart få se noe rart!”

“Takk skal du ha!” sa konen og ga heksa tolv skilling, så gikk hun hjem, sådde bygkornet, og straks vokste det opp en stor nydelig blomst. Det så akkurat ut som en tulipan, men bladene lukket seg tett sammen som om den ennå var i knopp.

“For en nydelig blomst!” sa konen og kysset den på de pene røde, gule bladene, men idet hun kysset den, kom det et kraftig smell fra blomsten, og så åpnet den seg. Det var en virkelig tulipan, det kunne en straks se, men midt inni blomsten på den grønne frøstolen satt det en bitte liten pike så fin og yndig, bare en tomme lang, og derfor kalte de henne Tommelise.

Et nydelig, lakkert valnøttskall fikk hun til vugge, blå fiolblader var madrasser, og til dyne fikk hun et rosenblad. Der sov hun om natten, men om dagen lekte hun på bordet, hvor konen hadde satt en tallerken som hun hadde lagt en hel krans med blomster rundt, og stilkene stakk ned i vannet. Her fløt et stort tulipanblad, og på det måtte Tommelise sitte og seile fra den ene siden av tallerkenen til den andre. Hun hadde fått to hvite hestehår å ro med. Det så riktig fint ut. Synge kunne hun også, å, så fint og nydelig, aldri før hadde noen hørt slikt.

En natt hun lå i den pene sengen sin, kom det en fæl padde hoppende ut av vinduet, for den ene ruten var i stykker. Padden, som var så stygg, stor og våt, hoppet rett ned på bordet hvor Tommelise lå og sov under det røde sosenbladet.

“Det var da en deilig kone til sønnen min” sa padden, og så tok hun tak i valnøttskallet som Tommelise sov i, og hoppet bort med henne, gjennom ruten og ned i hagen.

Der rant det en stor, bred elv, men like ved bredden var det sølete og gjørmete. Her bodde padden med sønnen sin. Hu! Han var så stygg og fæl, lignet akkurat på moren sin. “Koax, koax, brekke-ke-keks!” - det var alt han kunne si da han så den nyndelige piken i valnøttskallet.

“Ikke snakk så høyt, da våkner hun!” sa den gamle padden. “Hun kunne fort løpe fra oss, for hun er så lett som et svanedun. Vi setter henne ut i elven på et av de brede vannlinjebladene, for henne som er så liten, er det som å komme på en øy. Derfra kan hun ikke rømme heller, mens vi gjør i stand stasstuen nede under mudderet, der dere skal bygge og bo!”

Ute i elven vokste det så mange vannlinjer med brede, grønne blad, som ser ut som om de flyter på vannet. Det bladet som var lengst ute, var også det aller største. Dit svømte den gamle padden og satte valnøttskallet med Tommelise i.

Den bitte lille stakkaren våknet tidlig om morgenen, og da hun så hvor hun var, begynte hun å gråte så sårt, for det var vann på alle sider av det store grønne bladet, og hun kunne ikke komme seg i land.

Den gamle padden satt nede i gjørma og pyntet opp stuen sin med siv og gule nøkkelroser - det skulle bli så koselig for den nye svigerdatteren - svømte så med den stygge sønnen sin ut til bladet der Tommelise sto. De ville hente den pene sengen hennes og sette den dypt ned i vannet for henne og sa: “Her kan du se sønnen min, han skal være mannen din, og dere skal bo så fint nede i gjørma!”

“Koax, koax! Brekke-ke-keks!” det var alt sønnen kunne si.

Så tok de den nydelige lille sengen og svømte bort med den, men Tommelise satt helt alene og gråt på det grønne bladet, for hun ville ikke bo hos den fæle padden eller ha den ekle sønnen hennes til mann. De små fiskene som svømte nede i vannet hadde jo sett padden og hørt hva hun sa, derfor stakk de hodene opp for å se den lille piken. Straks de fikk øye på henne, synted de hun var så yndig, og det så leit at hun skulle ned til den stygge padden. Nei, det måtte aldri skje. De flokket seg nede i vannet rundt den grønne stilken som holdt bladet hun sto på, gnagde stilken av med tennene, og så fløt bladet nedover elven, bort med Tommelise, langt bort, der hvor padden ikke kunne komme etter.

Tommelise seilte forbi så mange steder, og de små fuglene satt i buskene, så henne og sang: “For en nydelig småpike!” Bladet med henne drev lenger og lenger bort, og slik reiste Tommelise utenlands.

En vakker, hvit sommerfugl fløy og fløy rundt omkring henne og satte seg til slutt ned på bladet, for den likte Tommelise så godt, og hun var så glad, for nå kunne ikke padden få tak i henne, og det var så vakkert der hun seilte. Solen skinte på vannet, og det var så vakkert der hun seilte. Solen skinte på vannet, det var som det fineste gull. Så tok hun båndet hun hadde om livet, bandt den ene enden rundt sommerfuglen og den andre enden festet hun i bladet. Det bled da mye fortere av sted, og hun med, for hun sto jo på bladet.

I det samme kom det en stor oldenborre flygende, den fikk øye på henne, og straks slo den kloen rundt det smekre livet hennes og fløy til det største grønne bladet i treet, lot henne spise det søte inni blomstene, og sa at hun var så nydelig, enda hun ikke lignet det minste på en oldenborre. Siden kom alle de andre oldenborrene som bodde i treet, på besøk. De så på Tommelise og frøken-oldenvorrene trakk på følehornene og den ene sa: “Hun har jo ikke mer enn to ven, det ser ynkelig ut.” “Hun har ingen følehorn!” sa en annen. “Hun er så smekker om livet, fysj! - hun ser ut som et menneske! Så stygg hun er!” sa alle hunnoldenvorrene, enda så nydelig som Tommelise var. Det syntes den oldeborren som hadde tatt henne også, men da alle de andre sa hun var stygg, trodde han det til slutt også og ville ikke ha henne. Hun kunne gå hvor hun ville. De fløy ned av treet med henne og satte henne på en tusenfryd. Der satt hun og gråt fordi hun var så stygg at oldenborrene ikke ville ha henne, hun som var den vakreste noen kunne tenke seg, så fin og klar som det skjønneste rosenblad.

Hele sommeren levde den stakkars Tommelise alene i den store skogen. Hun flettet seg en seng av gresstrå og hengte den under et stort skreppeblad, så det ikke skulle regne på henne. Hun plukket det søte ut av blomstene og spiste, og drakk av duggen som hver morgen lå på bladene. Slik gikk sommeren og høsten, men nå kom vinteren, den lange, kalde vinteren. Alle fuglene som hadde sunget så vakkert for henne, fløy sin vei, trærne og blomstene visnet, det store skreppebladet hun hadde bodd under, krøllet seg sammen og ble bare en gul, vissen stilk, og hun frøs forferdelig, for klærne var i filler, og hun selv så liten og fin, stakkars Tommelise, hun kom til å fryse i hjel. Det begynte å snø, og hvert snøfnugg som falt på henne, var som når man kaster en hel skuffe full på oss, for vi er store, og hun var jo bare en tomme lang. Så svøpte hun seg inn i et vissent blad, men det varmet ikke noe, og hun skalv av kulde.

Like utenfor skogen, hvor hun nå var kommet, lå det en stor kornåker, men kornet var borte for lenge siden, bare de nakne, tørre stubbene sto opp av den frosne jorden. For henne var det som å gå gjennom en hel skog, og sånn som hun skalv av kulde! Så kom hun til markmusenes dør. Den var et lite hull innunder kornstubbene. Der bodde markmusen lunt og godt, hadde hele stuen full av korn, et herlig kjøkken og spiskammer. Stakkars tiggerpike og ba om et lite stykke av et byggkorn, for hun hadde ikke fått noe å spise på to dager.

“Stakkars lille deg” sa markmusen, for det var i grunnen en snill gammel markmus. “Kom bare inn i den varme stuen og spis med meg!”

Hun likte Tommelise så godt at hun sa: “Du kan godt få bli hos meg i vinter, men da må du holde stuen min pen og ren og fortelle historier, for det liker jeg så godt.” Tommelise gjorde som den snille, gamle markmusen forlangte, og hadde det så bra.

“Nå får vi nok snart besøk.” sa markmusen, “naboen min pleier å komme på besøk hver åttende dag. Han har det enda bedre enn jeg, han har store saler og går med en deilig, svart fløyelspels! Kunne Kunne du få ham til mann, var du vel forsørget. Men han kan ikke se. Du må fortelle ham de aller fineste historier du kan!”

Men det hadde ikke Tommelise lyst til, hun ville jo ikke ha naboen, for han var en muldvarp. Han kom på besøk i den svarte fløyelspelsen. Han var så rik og kærd, sa markmusen, leiligheten hans var over tyve ganger større enn markmusenes, og lærdom hadde han, men solen og de vakre blomstene likte han ikke, dem snakket han stygt om, for han hadde aldri sett dem. Tommelise måtte synge, og hun sang både “Oldenborre, fly, fly!” og “Munken går i enge”, og da ble muldvarpen forelsket i henne, på grunn av den vakre stemmen, men han sa ikke noe, for han var en sindig mann.

Han hadde nulig gravd seg en lang gang gjennom jorden fra sitt til deres hus, og i den fikk markmusen og Tommelise lov til å spasere når de ville. Men han sa at de ikke måtte bli redde for den døde fuglen som lå i gangen. Det var en hel fugl med fjær og nebb, den var visst død ganske nylig, da vinteren begynte, og begravd akkurat der hvor han hadde lagd gangen sin.

Muldvarpen tok et stykke trøske i munnen, for det skinner jo som ild i mørke, og gikk foran og lyste for dem i den lange, mørke gangen. Da de kom dit hvor den døde fuglen lå, satte muldvarpen den brede nesen sin mot taket og presset jorden opp, så det ble et stort hull som lyset kunne skinne ned gjennom. Midt på gulvet lå det en død svale med de vakre vingene trykket fast inntil sidene, og med ben og hode trukket inn under fjærene. Den stakkars fuglen var sikkert død av kulde. Tommelise syntes så synd på den, hun var jo så glad i alle småfuglene, de som hele sommeren hadde sunget og kvitret så vakkert for henne, men muldvarpen puffet til den med de korte bena sine og sa: “Nå piper den ikke mer. Det må være trist å bli født som en liten fugl. Gud skje lov at ikke noen av mine barn blir det. En slik fugl har jo ikke annet enn sitt kvirrevitt og må sulte i hjel om vinteren!”

“Ja, du kan så si, du som er en fornuftig mann,” sa markmusen. “Hva har fuglen igjen for alt sitt kvirrevitt når vinteren kommer? Den må sulte og fryse, men det skal liksom være så gjevt!”

Tommelise sa ingenting,men da de to andre snudde ryggen til fuglen, bøyde hun seg ned, skjøv til side fjærene som lå over hodet på den og kysset den på de lukkede øynene. “Kanskje det var den som sang så vakkert for meg i sommer,” tenkte hun, “så glad som den gjorde meg, den kjære, vakre fuglen!”

Muldvarpen stoppet igjen hullet som dagen skinte igjennom, og så fulgte han damene hjem. Men om natten fikk Tommelise ikke sove, så hun sto opp og flettet et stort, vakkert teppe av høy, og det bar hun ned og bredte over den døde fuglen, la bløt bomull som hun hadde funnet i markmusenes stue, på sidene av fuglen, for at den skulle ligge varmt i den kalde jorden.

“Adjø, du vakre fugl!” sa hun. “Adjø og takk for den herlige sangen i sommer, da alle trærne var grønne og solen skinte så varmt på oss!” Så la hun hodet inntil brystet på fuglen, men ble helt forskrekket i det samme, for det var liksom noe som banket der inne. Det var fuglehjertet. Fuglen var ikke død, den lå i dvale, og nå var den blitt varmet opp og fikk liv igjen.

Om høsten flyr alle svalene bort til varmere land, men er det én som blir forsinket, så fryser den slik at den faller død ned og blir liggende der den faller, og den kalde snøen legger seg over den.

Tommelise skalv voldsomt, så forskrekket var hun blitt, for fuglen var jo så stor, så stor i forhold til henne, som bare var en tomme lang, men hun tok mot til seg, la bomullen tettere rundt den stakkars svalen og hentet et krusemynteblad hun selv hadde hatt til dyne, og la det over hodet på fuglen.

Natten etter listet hun seg ned til den igjen, og da var den helt levende, men så slapp at den bare et øyeblikk kunne åpne øynene og se Tommelise, som sto med et stykke trøske i hånden, for annen lykt hadde hun ikke.

“Takk skal du ha, du søte lille pike!” sa den syke svalen. “Jeg er blitt så god og varm, snart får jeg kreftene igjen, ute i det varme solskinnet!”

“Åh,” sa hun, “det er så kaldt ute, det snør og fryser. Bli her i den varme sengen, så skal jeg pleie deg.”

Hun hentet vann til svalen i et blomsterblad, og den drakk og fortalte at den hadde spjæret den ene vingen på en tornebusk og derfor ikke kunne fly så godt som de andre svalene, som da fløy bort, langt bort til varme lang. Til slutt var den falt ned på bakken, men mer kunne den ikke huske, og ante ikke hvordan den var kommet hit.

Hele vinteren ble den her nede, og Tommelise var snill mot den og ble så glad i den. Hverken muldvarpen eller markmusen fikk vite noe om det, for de likte jo ikke den stakkars fattige svalen.

Så snart våren kom og solen varmet ned i jorden, sa svalen adjø til Tommelise, som åpnet hullet muldvarpen hadde gravd rett over den. Solen skinte så deilig inn til dem, og svalen spurte om hun ikke ville følge med, hun kunne sitte på ryggen dens, og så skulle de fly langt ut i den grønne skogen. Men Tommelise visste at den gamle markmusen ville bli bedrøvet om hun bare dro fra henne på den måten.

“Nei, det kan jeg ikke!” sa Tommelise. “Adjø, adjø, du søte lille pike!” sa svalen og fløy ut i solskinnet. Tommelise så etter den, og hun fikk tårer i øynene, for hun var blitt så glad i den stakkars svalen.

“Kvirrevitt, kvirrevitt!” sang fuglen og fløy inn i den grønne skogen.

Tommeliten var så bedrøvet. Hun fikk ikke lov å gå ut i det varme solskinnet. Kornet, som var sådd på åkeren over huset til markmusen, vokste også høyt opp i været, det var en hel tett skog for den stakkars lille piken, som jo bare var en tomme lang.

“I sommer skal du sy på utstyret ditt,” sa markmusen til henne, for nå hadde naboen, den kjedelige muldvarpen i den svarte fløyelspelsen, fridd til henne. “Du skal ha både ullyøy og lintøy! Du skal ha både til å sitte på og ligge på, nå som du blir muldvarpens kone!”

Tommelise måtte spinne på håndten, og markmusen leide fire edderkopper til å spinne og veve natt og dag. Hver kveld kom muldvarpen på besøk og snakket da alltid om at når sommeren var over, så skinte solen ikke så varmt, nå brente den jo jorden fast som stein, ja, når sommeren var over, skulle bryllupet med Tommelise stå, men hun var ikke det minste fornøyd, for hun var ikke noe glad i den kjedelige muldvarpen. Hver morgen når solen sto opp, og hver kveld når den gikk ned, listet hun seg uti døren og når vinden skilte toppene på kornet fra hverandre, så hun kunne se den blå himmelen, tenkte hun på hvor lyst og vakkert det var der ute, og ønsket at hun igjen skulle få se den kjære svalen, men den kom aldri mer, den fløy nok langt borte i den vakre grønne skogen.

Da det nå ble høst, hadde Tommelise alt utstyret ferdig.

“Om fire uker skal du feire bryllup!” sa markmusen til henne. Men Tommelise gråt og sa at hun ikke ville ha den kjedelige muldvarpen.

“Snikksnakk!” sa markmusen. “Ikke vær oppkjeftig, for da biter jeg deg med den hvite tannen min” Det er jo en fin mann du får! Den svarte fløyelspelsen har selv ikke dronningen maken til! Han har både i kjøkken og kjeller. Takk du din skaper for ham!”

Så skulle de ha bryllup. Muldvarpen var allerede kommet for å hente Tommelise. Hun skulle bo sammen med ham dypt nede under jorden, aldri komme ut i den varme solen, for den kunne han ikke fordra. Det stakkars barnet var så bedrøvet, nå skulle hun si adjø til den vakre solen, som hun iallfall hadde fått lov å stå i døren og se på da hun var hos markmusen.

“Adjø, du klare sol!” sa hun og rakte armene høyt i været, gikk også utenfor markmusens hus, for nå var kornet høstet, og det sto bare tørre stubber igjen. “Adjø, adjø!” sa hun og slo de små armene om en liten rød blomst som sto der. “Hils den lille svalen fra meg om du får se den!”

“Kvirrevitt, kvirrevitt!” sa det i det samme over hodet hennes. Hun så opp, det var den lille svalen som kom forbi. Straks den fikk se Tommelise, ble den så glad. Hun fortalte den hvor nødig hun ville ha den stygge muldvarpen til mann, og at hun skulle bo dypt under jorden, der solen aldri skinte. Hun kunne ikke la være å gråte når hun tenkte på det.

“Nå kommer den kalde vinteren,” sa svalen. “Jeg skal fly av sted til et varmere land, vil du bli med? Du kan sitte på ryggen min, bind deg bare fast med livbåndet ditt, så flyr vi bort fra den stygge muldvarpen og den mørke stuen hans, langt bort over fjellene til varme land, hvor solen skinner finere enn her, hvor det alltid er sommer og skjønne blomster. Fly bare med meg, søte lille Tommelise, du som reddet mitt liv da jeg lå forfrossen i den mørke jordkjelleren!”

“Ja, jeg vil bli med deg!” sa Tommelise og satte seg på ryggen til fuglen, med føttene på de utbredte vingene, bandt beltet fast i en av de sterkeste fjærene, og så fløy svalen høyt opp i luften over skog og sjø, høyt over de store fjellene hvor det alltid er snø. Tommelise frøs i den kalde luften, men så krøp hun inn under de varme fjærene og stakk bare det lille hodet frem for å se alt det vakre under seg.

Så kom de til de varme landene. Der skinte solen mye klarere enn her, himmelen var to ganger så høy, og på grøfter og gjerder vokste de skjønneste grønne og blå vindruer. I skogen hang det sitroner og appelsiner, det duftet av myrt og krusemynter, og på landeveien løp de peneste barn og lekte med store, fargeglade sommerfugler. Men svalen fløy enda lenger bort, og det ble vakrere og vakrere. Under de vakre grønne trærne ved den blå sjøen lå det et skinnende hvitt marmorslott fra gamle dager. Vinrankene snodde seg oppover de høye søylene. Øverst oppe var det mange svalereder, og i et av dem bodde svalen som hadde båret Tommelise.

“Her er huset mitt!” sa svalen. “Men vil du selv velge en av de praktfulle blomstene som vokser der nede, skal jeg sette deg der, og du får det så nydelig som du bare kan ønske deg!”

“Det var fint!” sa hun og klappet i de små hendene sine.

Der lå det en stor hvit marmorsøyle, som var falt over ende på bakken og brukket i tre, men mellom stykkene vokste de vakreste store, hvite blomster. Svalen fløy ned med Tommelise og satte henne på et av de brede bladene, men hvor forbløffet ble hun ikke! Det satt en liten mann midt i blomsten, så hvit og gjennomsiktig som om han var av glass. Den nydeligste gullkrone hadde han på hodet, og de deiligste klare vinger på skuldrene, og selv var han ikke større enn Tommelise. Han var blomstens engel. I hver blomst bodde det en slik liten mann eller kone, men denne var kongen over dem alle.

“Å, så pen han er!” hvisket Tommelise til svalen. Den lille prinsen ble så redd for svalen, for det var jo en kjempefugl sammenlignet med ham, som var så liten og fin, men da han så Tommelise ble han så glad, hun var den aller vakreste piken han noen gang hadde sett. Derfor tok han gullkronen av hodet og satte den på henne, spurte hva hun het og om hun ville være konen hans, så skulle hun bli dronning over alle blomstene! Det var noe til mann, så annerledes enn paddens sønn ogm uldvarpen med den svarte fløyelspelsen. Hun sa derfor ja til den vakre prinsen, og fra hver blomst kom det en dame eller herre, og de var så nydelige at det var en fryd. Hver av dem hadde med en presang til Tommelise, men den beste av alle var et par vakre vinger fra en stor hvit flue. De ble festet på Tommelises rygg, og så kunne hun også fly fra blomst til blomst. Gleden var stor, og den lille svalen satt oppe i redet og sang for dem så godt den kunne, men i hjertet var den bedrøvet, for den var så glad i Tommelise og ville aldri skilles fra henne.

“Du skal ikke hete Tommelise!” sa blomstenes engel til henne. “Det er et stygt navn, og du er så vakker. Vi vil kalle deg for Maja!”

“Adjø, adjø!” sa den lille svalen og fløy igjen bort fra de varme landene, langt bort, tilbake til Danmark. Der hadde den et lite rede over vinduet hvor mannen bor som kan fortelle eventyr, og for ham sang den “kvirrevitt, kvirrevitt” - og derfra har vi hele historien.

Sissel H.C. Andersen

  1. No comments yet.
  1. No trackbacks yet.