Home > Brødrene Grimm > Lykke-Hans

Lykke-Hans

April 17th, 2007

Hans hadde tjent på samme stedet i syv år, og så sa han til husbonden sin: - Nå er tiden min ute, og nå vil jeg hjem til mor. Du får gi meg lønnen min.

Da svarte husbonden: - Du har tjent meg ærlig og trofast, og derfor skal du lønnes etter fortjeneste.

Så fikk Hans en gullklump som var like stor som hodet hans. Da han hadde lagt gullklumpen inn i tørkleet sitt, slengte han det over skulderen og gav seg på hjemvei.

Mens han gikk og gikk, kom en rytter forbi. Han satt så frisk og freidig på den spreke hesten sin. - Å, sa Hans, - så deilig det måtte være å ri! Det er jo som å sitte makelig i en stol, og en trenger ikke sparke til steiner og slite på skoene. En kommer i vei uten at en selv vet av det.

Rytteren hørte det han sa, og stanset. - Hvorfor går du da, Hans? spurte han.

- Det er jeg vel nødt til, svarte Hans. - Jeg har jo denne digre klumpen å dra på. Det er nok gull i den, men den tynger slik på skuldrene mine at jeg ikke kan holde hodet rett. - Vi kan jo bytte, sa rytteren. - Du kan ta hesten, så får jeg gullklumpen.

- Ja, det vil jeg gjerne, sa Hans, - men da får du noe å dra på!

Rytteren gikk av hesten og fikk gullklumpen. Så hjalp han Hans opp i salen og stakk tømmene i hånden på ham. - Hvis du vil at det skal gå riktig fort, sa rytteren, - så må du smatte med tungen og rope: “Hypp, hypp”!

Hans var sjeleglad da han satt på hesten og red av sted så fri og frank. Men etter en stund ville han ri enda fortere, og så gav han seg til å smatte og ropte: - Hypp, hypp!

Hesten satte av gårde, og før Hans visste ordet av det, lå han i grøften. Han hadde nok ikke sett mer til hesten hvis den ikke var blitt stanset av en bonde som nettopp kom drivende med en ku. Hans samlet seg sammen og kom seg på bena igjen. Men han var gretten og sa til bonden:

- Er det noe moro å ri på en slik hest! Først humper og støter det til en er ganske mør, og så blir en kastet av, slik at en kan brekke nakken! Aldri i livet setter jeg meg opp på hesten igjen. Nei, da er en ku noe ganske annet. Den rusler så behagelig av sted, og den som har ku, har melk og smør og ost hver eneste dag. Den som bare hadde en ku!

- Vil du så gjerne ha en ku, så kan vi jo bytte, sa bonden.

Hans var glad til, og bonden satte seg opp på hesten og red sin vei.

Hans drev kua foran seg og tenkte på den gode handelen han hadde gjort. - Et stykke brød kan jeg vel alltid skaffe, tenkte han, - og så har jeg ost og smør så mye jeg vil. Og blir jeg tørst, så kan jeg bare melke kua litt. Hva mer trenger jeg? Om en stund kom han til et vertshus, og der stanset han. Han spiste opp all den nistematen han hadde med seg, både det som skulle være til middags og til kvelds, og så drakk han et glass øl for de siste skillingene sine.

Så drev han kua videre, hjem til moren sin. Det var en varm dag og ikke spor av skygge på veien der han gikk. Jo lenger det led mot middag, dess varmere ble det. Til slutt var han så tørst at tungen satt fast i ganen.

- Det er ikke farlig, tenkte Hans. - Jeg kan jo bare melke litt! Så bandt han kua til et tre. Noen melkebøtte hadde han ikke, men han visste råd. Han ville bruke skinnluen sin. Men alt det han melket, fikk han ikke en dråpe. Og han gjordet det så galt at kua ble lei, for det gjorde jo vondt. Så tok kua og sparket til ham i hodet, og der lå han sanseløs en lang stund.

Heldigvis kom en slakter forbi, og han hadde en grisunge på båndkjerren sin. - Hva er i veien med deg? ropte han og hjalp Hans på føttene.

Hans fortalte alt sammen slik det var, og slakteren rakte ham flasken sin og sa: - Bare drikk, det har du godt av. Kua di har ikke noe melk, for den er for gammel. Den duger bare til slakt.

- Å, sa Hans og klødde seg i hodet, - hvem skulle trodd det? Forresten er det ikke dårlig å ha slakt i huset. Tenk, alt det kjøttet! Men jeg bryr meg ikke noe videre om kukjøtt, det er ikke saftig nok. Hadde jeg vare en grisunge! Det er annet til kjøtt! Og så all den deilige pølsa da!

- Kanskje du vil bytte? spurte slakteren.

- Takk for det, sa Hans og gav ham kua. Grisungen tok han ned fra kjerren og trakk den etter seg i båndet.

Hans drev videre og tenkte på hvor godt allting gikk for ham. Gikk det litt på skeive stundom, så ble det straks bra igjen. Som han gikk slik i tanker, kom en gutt og slo følge med ham. Han bar en deilig, hvit gås under armen. Hans tok til å fortelle om hvor heldig han var til å bytte. Gutten fortalte om gåsa som skulle til en barnedåp. - Løft på den, sa han og holdt den frem. - Bare kjenn så tung den er! Men den er blitt fetet i åtte uker også. Ja, den som spiser av denne steken, må nok tørke fettet av munnen.

- Ja, tung er den, sa Hans og løftet på den, - men grisen min er nå ikke borte den heller.

Da så gutten seg om til alle kanter, og så ristet han alvorlig på hodet. - Jeg er redd det ikke har gått riktig for seg med den grisungen, sa han. - I den landsbyen jeg kommer fra, er det nettopp stjålet en fra lensmannen. Tenk om det er den du går og drar på? Lensmannen har sendt folk ut etter tyven, og det ville bli en kjedelig historie for deg hvis de fant deg med grisen. Du ble nok minst satt i hullet.

Da ble Hans redd. - Å kjære deg, sa han, - kan du ikke hjelpe meg ut av denne knipen? Du er bedre kjent her enn jeg, så det er bedre du tar grisungen og lar meg få gåsa.

- Det er vågalt gjort, sa gutten, - men jeg vil ikke la deg komme i ulykke! Så trakk han av gårde med grisen en annen vei, og Hans drog i vei med gåsa under armen. Nå var han fri for alle sorger, - Når jeg tenker på det, så var det et godt bytte, sa han til seg selv. - Først får jeg den deilige steken og attpå til det fine smultet. Jeg har sikkert gåsefett for en fjerdingår, og så all den bløte, hvite fjæra. Den stopper jeg i puten min, og da skal jeg nok sove godt. Jeg tenker mor blir glad!

Nå kom han til den siste landsbyen han skulle gjennom, og der møtte han en sliper. Slipesteinen snurret, og sliperen sang:

Jeg sliper for folk, og jeg sliper for huldrene,
og bærer kappen på begge skuldrene!

Hans ble stående og se på mannen, og til slutt sa han: - Det går nok godt for deg, siden du er så glad mens du sliper?

- Ja, svarte sliperen, - en slik slipestein er en ren gullgrube. En flink sliper er en mann som alltid har penger i lommen. Men hvor har du kjøpt den vakre gåsa?

- Jeg har ikke kjøpt den, men byttet den til meg for en smågris, fortalte Hans.

- Og grisen da?

- Den fikk jeg for ei ku.

- Og kua?

- Den fikk jeg for en hest.

- Og hesten?

- For den gav jeg en gullklump så stor som hodet mitt.

- Og gullet?

- Det var lønnen for syv års tjeneste.

- Du kan nok få det til, du, sa sliperen. - Kommer du så langt at du hører pengene klirre i lommen hver gang du rører deg, så har du funnet lykken.

- Hvordan skal det gå til? spurte Hans.

- Du får bli sliper som jeg, svarte mannen. - Det skal ikke annet til enn en slipestein, for resten kommer av seg selv. Her har jeg en slipestein til deg. Den er litt i stykker, men du skal få den for gåsa. Vil du?

- Om jeg vil? svarte Hans. - Jeg er det lykkeligste menneske i verden! Finner jeg penger hver gang jeg tar i lomma, så trenger jeg ikke mer. Så gav han gåsa til sliperen og fikk steinen i bytte.

- Se her, sa mannen og tok opp en svær gråstein som lå ved veien, - her har du en stein attpå. Den er hard som flint, og du kan rette ut gamle spiker på den. Ta den med deg, og pass godt på den.

Hans tok steinene og gikk fornøyd videre. Ansiktet hans riktig lyste av glede. - Jamen er jeg en lykkefugl! ropte han. - Alt det jeg ønsker, det får jeg, akkurat som et søndagsbarn.

Men nå begynte han å bli trett, for han hadde vært på ferde siden tidlig om morgenen. Og sulten var han óg, for all nisten hadde han spist opp i glede over kua. Han hadde vondt for å komme videre og måtte hvile rett som det var. Og steinene var så tunge som bly! Han kunne ikke bare seg for å ønske at han var kvitt dem. Så drog han videre som en snegl, og til slutt kom han til en bekk. Der ville han hvile seg og få seg litt friskt vann. Men så var han redd for å slå i stykker steinene, og derfor la han dem forsiktig ved kanten av bekken. Så la han seg på kne og ville drikke, men han kom nør steinene og slik at de plumpet i vannet.

Hans lå der på kne og så etter dem. Og da de lå på bunnen av bekken, sprang han opp av glede. Han takket Gud som hadde fridd ham fra steinene uten at han selv var skyld i det. - Ingen i verden er så lykkelig som jeg! ropte han.

Og lett og glad og fri for alt som tynget, sprang han hjem til moren sin.

Sissel Brødrene Grimm

  1. No comments yet.
  1. No trackbacks yet.