Home > Brødrene Grimm > Froskekongen

Froskekongen

April 19th, 2007

I gamle dager, da det gikk an å trolle, var det en gang en konge som hadde mange døtre. Vakre var de alle sammen, men den yngste var så vakker at selv solen undret seg når den skinte på henne. Og den som har sett så mye!

Like ved kongeslottet var det en stor, mørk skog. Inne i skogen var det en dam under et gammelt lindetre. Når det var riktig varmt, gikk den vesle kongsdatteren ut i skogen og satte seg dammen. Syntes hun tiden ble lang, tok hun frem gullballen sin og lekte med den. Det var den morsomste leken hun visste.

Men så hendte det en dag hun satt og kastet med ballen, at hun ikke fikk tak i den igjen. Den falt ned på jorden og trillet ut i dammen. Kongsdatteren fulgte den med øynene, men ballen ble borte, og dammen var så dyp at ingen kunne se bunnen. Hun satte i å gråte, og høyere og høyere gråt hun og kunne ikke holde opp igjen. Plutselig hørte hun en stemme som ropte:

- Hva er det for noe i veien med deg, kongsdatter? Du gråter jo så du kunne røre en stein!

Kongsdatteren så forundret opp, men kunne ikke se noen. Men til slutt fikk hun se en frosk som stkk det stygge, tykke hodet sitt opp av vannet, og hun skjønte at det var frosken som hadde snakket.

- Jeg gråter over gullballen min, svarte kongsdatteren, - for den trillet i vannet for meg.

- Gråt ikke mer for det, sa frosken. - Jeg vet råd! Men hva gir du meg hvie jeg henter den til deg?

- Alt du vil ha, svarte hun. - Du kan få klærne mine og perler og edelstener, ja du skal få gullkronen min! Frosken svarte:

- Jeg bryr meg verken om klærne eller perlene eller edelstenene, nei, ikke om gullkronen din engang. Men hvis du vil være glad i meg og la meg få sitte ved siden av deg ved bordet, pise av gulltallerkenen din, drikke av begeret ditt og sove i sengen din, så skal jeg dukke ned og hente gullballen til deg. Lover du meg det?

- Å ja, ja, sa kongsdatteren fort, - jeg lover deg alt det du vil, bare jeg får igjen gullbakken min! Men for seg selv tenkte hun: - Det er bare noe tøv den dumme frosken sier! En frosk må jo leve i vannet og kan ikke være venn med et menneskebarn!

Nå dukket frosken under vannet og ble borte. En stund etter kom den opp igjen med ballen i munnen og slapp den i gresset foran kongsdatteren. Hun ble vel glad da hun fikk igjen ballen sin! Hun tok den i hånden og skulle til å løpe hjem så fort hun kunne.

- Vent, vent! ropte frosken. - Ta meg med, for jeg kan ikke løpe så fort som du!

Men det hjalp ikke at den skrek kvekk, kvekk så høyd den kunne! Kongsdatteren hørte det ikke. Hun bare løp hjem, og snart hadde hun glemt hele frosken. Den måtte pent bli i dammen sin.

Dagen etter satt hun til bords sammen med kongen og alle hoffolkene. Hun spiste av gulltallerkenen sin slik som hun pleide, men plutselig hørte de en underlig lyd utenfor. Plisk, plask, plisk, plask! sa det oppover marmortrappen. Så banket det på døren, og en stemme ropte: - Lukk opp for meg, vesle kongsdatter!

Hun sprang bort og åpnet døren for å se hvem det kunne være, og der satt frosken. Da ble hun livende redd, smelte døren fort igjen og gikk tilbake til bordet.

Kongen hørte at hjertet hennes banket, og sa: - Hva er det du er så redd for, barnet mitt! Var det et troll som ville hente deg?

- Å nei da, svarte hun, - det var ikke noe troll, men en vemmelig frosk.

- Hva ville frosken deg?

- Jo, far, du skjønner at jeg satt og lekte ved dammen i går, og så falt gullballen min i vannet. Jeg gråt og gråt, og så var det en frosk som tok den opp til meg. Men den ville at jeg skulle love at den skulle få være vennen min, ellers ville den ikke gjøre det. Jeg lovet det, for jeg tenkte så sikkert at den ikke kunne leve andre steder enn i vannet. Og nå står den der ute og vil inn til meg.

I det samme banket det for annen gang, og stemmen ropte:

Vesle kongsdatter,
kjære, lukk meg inn!
Er løftet som du gav meg,
gått ut av ditt sinn?
Vesle kongsdatter,
kjære, lukk meg inn!

Da sa kongen: - Det du har lovet, må du holde! Slipp ham inn!

Så måtte kongsdatteren gå bort og åpne døren, og frosken hoppet like i hælene på henne bort til bordet. Der ropte den: - Løft meg opp til deg!

Først ville hun ikke, men så sa kongen at hun skulle gjøre det. Da frosken var på stolen, ville den opp på bordet, og da den satt der, sa den:

- Skyv gulltallerkenen nærmere, så vi kan spise sammen! Hun torde ikke annet enn å gjøre det, og frosken spiste riktig godt. Men maten ble sittende fast i halsen på kongsdatteren.

Da frosken var mett, sa den til kongsdatteren: - Nå er jeg mett og trett. Nå må du bære meg inn der hvor silkesengen står, og gjøre den i stand.

Kongsdatteren gråt og gruet seg for den ekle, klamme frosken, som hun ikke torde ta på engang. Og nå skulle den sove i den pene, rene sengen hennes. Men kongen ble vond og sa: - Du skal ikke forakte den som hjalp deg da du var i nød.

Så tok hun frosken mellom to fingrer og bar den med seg. Opp i sengen ville hun ikke ha den, og så slengte hun den bort i en krok. Men da hun lå i sengen, kom den krypende og sa: - Jeg er trett, og jeg vil ligge like godt som du. Løft meg opp, ellers sier jeg det til faren din.

Da ble hun sint og tok og kylte den i veggen så hardt hun kunne.

- Kan du ikke holde fred, din vemmelige frosk! skrek hun.

Men da den falt på gulvet, var den ikke en frosk lengre, men en vakker kongesønn! Og nå skullehan være hennes kjøre venn og kamerat, for det hadde jo faren sagt. Kongesønnen fortalte at en slem trollkjerring hadde forgjort ham. Og hun hadde sagt at ingen andre enn den yngste kongsdatteren kunne fri ham fra trolldommen. I morgen skulle de fare hjem til kongeriket hans, sa han, og så sovnet de.

Morgenen etter da solen vekket dem, kom en vogn kjørende med åtte hvite hester for. Alle hestene hadde hvite strutsefjær på hodet, og seletøyet var av gull. Bak på vognen stod tjeneren til den unge kongen, den trofaste Henrik. Han hadde sørget slik da herren hans var blitt til en frosk, at han måtte spenne tre jernbånd rundt brystet sitt. Det for at hjertet hans ikke skulle briste av sorg. Nå kom han for å hente den unge kongen. Henrik hjelp både ham og kongsdatteren inn i gullvognen, og så stilte han seg selv bakpå. Han var aldeles yt av glede over at kongen var blitt frelst.

Da de hadde kjørt et lite stykke, hørte de to som satt i bognen, et smell. Det var akkurat som noe gikk i stykker. Da snudde den unge kongen seg og sa: - Var det vognen, Henrik? Men Henrik svarte:

Det var båndet om mitt hjerte,
som jeg spente i min smerte
da du ble til frosk i dammen.

En gang til og enda en gang smalt det. Hver gang trodde de at det var vognen som gikk i stykker, men så var det bare jernbåndene som sprang, fordi hjertet til Henrik svulmet av glede.

Sissel Brødrene Grimm

  1. No comments yet.
  1. No trackbacks yet.