Archive

Author Archive

Redningen

November 15th, 2007
Comments Off

Tyrkisk folkeeventyr

Nasr-ed-Din Hodja gjespet. Han strakte seg.
«Nei, nå får jeg se å få lagt meg,» sa han og gned seg i øynene. «Men først må jeg ha meg en slurk kaldt vann.»
Nasr-ed-Din Hodja hentet vannmuggen. Den var tom.
«Fatima!» ropte han. «Fatima!»
Ikke noe svar. Han måtte nok gå til brønnen selv og fylle muggen.
Han kom seg opp, søvnig som han var. Han rettet på turbanen, som hadde falt nedover det ene øret, mens han halvsov. Ved døren kipte han snabelskoene på de bare føttene og gikk ut på gårdsplassen, som lå badet i måneskinn.
«For en fin kveld!» Han trakk inn den kjølige kveldsluften.
Mens Nasr-ed-Din Hodja tok det med ro bortover til brønnen, ble han glad for at Fatima sov. Det var umaken verdt å måtte gå til brønnen i slikt måneskinn. Han kjente svak fin duft av mandelblomster i sølvlyset.
«Jeg lurer på om vannet ser svart eller gyllent ut en slik natt, jeg,» tenkte han. Han bøyde seg over kanten for å se ned i brønnen. Med ett var han lys våken.
Han satte i et skrik. «Hva er det som har hendt?» skrek han. Han så seg vilt omkring etter hjelp. «Fatima!» ropte han. «Fatima! Månen har falt ned i brønnen!»
Ikke noe svar. Det var ingen som kom for å hjelpe ham. Noe hadde hendt, som kom til å gjøre hele verden tristere og mørkere. Han og ingen annen måtte få skikk på den igjen. Han måtte finne en utvei. Nå skulle han vise at han virkelig var en helt.
Nasr-ed-Din Hodja vimset rundt. Han var ikke klar over hvordan han skulle ta til med å være helt. Men han følte seg modig og betydningsfull.
«Nå har jeg det!» ropte han da han fikk øye på den tomme kroken på enden av repet han holdt i hånden. «Når denne kroken kan løfte vannbøtter opp av brønnen, kan den sikkert løfte opp hele månen òg.»
Han skalv på hendene, så opphisset var han da han slapp repet dypt ned i brønnen. Kroken slo mot de ujevne steinkantene da den gikk ned. Det kom et dumpt plask da kroken nådde vannet.
«Hold motet pope, kjære måne!» Stemmen til Hodja klang hult ned i brønnen. «Jeg er her! Alt blir snart bra igjen!»
Han lot kroken dingle nær vannkanten og svingte den att og fram, inntil han merket at den haket seg fast i noe. Han tenkte ikke engang at det kunne være steinene på innsiden av brønnen. Han var sikker på at det var månen han hadde fått på kroken. Han trakk og dro, men kroken satt fast.
«Hopp når jeg trekker da, kjære måne!» ropte han. «ikke trekk den andre veien!»
Han tok spenntak og la all kraft i et voldsomt napp. Kroken kom opp, og Nasr-ed-Din Hodja ramlet bakover på de runde brosteinene på gårdsplassen. Der lå han på ryggen og kikket opp mot himmelen.
Plutselig glemte han hvor vondt det gjorde. Han gned seg i øynene og kikket en gang til. Jo, der, rett over ham, skinte fullmånen! Det kraftige nappet hadde fått månen opp av brønnen og hadde sendt den tilbake der den skulle være som dronning på natthimmelen.
«Kjære måne,» jublet Hodja, «det var en fæl jobb, men jeg klarte å redde deg! Nå kan du skinne igjen for hele verden.»
Han gned det forslåtte hodet og vandret tilbake til huset. Han var så kry at han helt glemte den tomme vannmuggen på brønnkanten.

Folkeeventyr