Jeg lærte om de kjekke, staute og høyreiste gutta med eplerøde kinn. De som var mestere i å gå på ski og som brukte kodeord som “Gaupe” og andre kryptiske ord for å skjule et budskap. Gutta som møttes i små hytter ute i skauen for å legge planer om å sprenge i filler registre, bedrive sabotasje og infiltrere. Drap var ikke til å unngå, både blant egne og blant fiendens folk. Jeg var en gang i noens hjem hvor noens avdøde fars bevis som motstandsmann under 2. verdenskrig hang på veggen - som et hedersbevis. Det var en familiestolthet, et verdifullt klenodium. De fortalte meg om hans strabaser og det var en svært spennende historie som jeg ikke skal gjengi her.

…jeg lar fantasien gripe tak i hjernen og lever meg tilbake i tid. Jeg har mistet mye og mange. Ikke bare er jeg i sorg, men jeg er forbanna også. På overmakt, på redselen og kjenner at hvis jeg bare kunne så skulle jeg gjort det jeg kunne for å få tilbake det livet jeg engang hadde, drømmene mine. Ikke at alt var en dans på roser den gangen heller, men de rundt meg var i live, hjemmet mitt var intakt og det jeg jobba for og det jeg levde for var kontrollerbart. Nå er de fremmede der det skulle vært kjente.

Jeg vet det jeg vet, har lært det jeg har lært. Jeg vet ikke alt om hele verden, jeg vet egentlig lite om den; det er de nære tingene og troen min og håpet mitt og mitt lille univers av et nettverk som er min virkelighet. Det finnes de som kjemper imot og som kan gjøre det. Selv er jeg ingen person med krigerske tendenser og jeg kjenner flere som er som meg selv. Vi har ansvar for andre som veier tyngre. Jeg beslutter å oppsøke noe annet mens alt herjer som verst; sammen med en gruppe andre flykter jeg vekk. Jeg etablerer noe annet mens okkupantene holder sine klamme klør rundt det de vil ha. Men det er ingenting jeg ønsker mer enn at de som kjemper skal kunne fortsette å kjempe for det de tror på. Så jeg sender det jeg tjener og kan avse til de. Til mat, klær, medisiner og våpen. Og håper og ønsker at de greier å bekjempe det onde som har ødelagt så mye slik at slektningene og vennene mine som er igjen der hjemme kan starte på nytt i den friheten som vi ønsker…

Jeg rives ut av fantasien, og befinner meg tilbake i bilen på vei til jobb i morges. Jeg småpratet med ungdommene mine om løst og fast og spør om de lærte at motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig her i Norge var et rent terrorist-nettverk. De kikket spørrende på meg og lyttet først litt måpende til resonnementet. Norges motstandsfolk drev tross alt med sabotasje, de sprengte bygninger, de drepte også. De drepte til og med sine “egne” fordi de var på feil side. Ville vi valgt - den gangen - å støtte motstandsbevegelsen? Om vi valgte å støtte disse heltene, om den gangen hadde vært i dag - sett at hvis at - så ville vi gjerne risikert å havnet på alle landets avisforsider i morges. Som terror-mistenkte avvikere. Vi ville risikert å havnet i fengsel, i varetekt. Vi ville risikert vårt renommé og vårt rykte, vi ville risikert å blitt fryktet, sett ned på, spekulert om og kanskje til og med straffet. Eller sparket på hue og bakenden ut - slike gutter og jenter vil ikke gamle Norge ha.

Dette ville vi risikert i Norge - humanismens Mekka. Det nusselige lille landet der oppe i Nord som mener seg fylt til bristepunktet av skarpskodde, vakre verdier som er så verd å kjempe for at det tyr til hån for å verne om dem. Se Norges Blomsterdal - med et politi-system som henlegger politivold og sågar drap begått av politi fordi det umulig kan være tilfelle at det finnes råtne epler i fruktkurven. Hysj-hysj-politiet kalles PST og lyden som slipper ut når jeg hvisker pst er litt tam akkurat i dag. Jeg burde sikkert hatt en dyp respekt for disse folkene som bare vil oss kristne eller humanistiske nordmenn vel, men akkurat i dag tenker jeg at noe er riv ruskende galt.

Vi har - uten tvil - blitt ofre for paranoia. Det er så nifst å se på det som skjer at det hele blir ganske surrealistisk for meg. Takk og pris - vi har ihvertfall et retts-system som er sånn noenlunde intakt. Vi har ikke egne domstoler som jobber for Krigen Mot Terror, for da tror jeg vi ville vært spesielt hardt ute å kjøre.

Hva er vel mer skremmende enn en somalier med sympati for sitt hjemlands hellige krig? Og hva er vel mer hjerteknusende og nasjonalsymbolsk enn en stolt pensjonist som hadde sympati for Gunnar “Kjakan” Sønsteby?

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/krigen-mot-terror/artikkel.php?artid=502594

En annen ting jeg tenker blir fordummende i samfunnsdebatten, er visse typer språkbruk. AP’s Eva Kristin Hansen hadde nylig et innlegg i Dagsavisen, hvor hun med sterke virkemidler går ut og forsvarer innføringen av en tredeling av fødselspermisjons-ordningen. Kort fortalt så dreier dette seg om at dagens fødselspermisjons-ordning nå ønskes delt inn i tre deler, hvor mor skal ta ut en tredjedel, far skal ta ut sin tredjedel og den siste delen skal disponeres fritt.

Det pekes mot Island hvor det hevdes at likelønn mellom kjønn nå har blitt nærmere en realitet på grunn av denne ordningen. NHO støtter forslaget (kan det ha en sammenheng med at menn i denne perioden vil motta utbetalinger basert på mors generelt lavere lønn? Her kan gjerne noen med mer kunnskap fylle inn), SV er stort sett fornøyde med et slikt forslag (der finnes det de som tenker at mor gjerne kan begynne i jobb etter 3 måneder, men også de som er uenige om pappa-kvoten) og de nyreligiøse manns-forkjemperne som ruler diverse debatter mener dette er et bra grep for å hjelpe mannen på bena igjen etter å ha blitt slått knock-out på av feminismens epidemi. Høyre mener dette er et overgrep mot familiens privilegium som er å selv bestemme over sin egen tilværelse. SP er egentlig imot, men Navarsete er for, så dette ble vanskelig. Det er ikke så vrient å tenke seg til hvor KRF står. FrP aner jeg ikke hvor står - de avventer vel gjerne med å uttale seg til de kan rope opp om en mistillitserklæring eller er muligens frustrerte av mangel på noen å kritisere fordi flere partier faktisk har interne motsetningsforhold i saken.

De som fremdeles henger med, og har lest Eva K Hansens innlegg har nå sett at Island holdes frem som et eksempel på at lønnsgapet mellom menn og kvinner har misket. Hun hevder at lønnsgapet nå har sunket til 6 % på grunn av innføringen av tredelt permisjonsordning. Når jeg leser slikt, vil jeg gjerne se kildereferanser. Derfor søkte jeg dette opp og fant et seks dager gammelt innlegg fra Islands direktør for Likestillingssenteret; Kristin Åstgeirsdottir. Overraskende nok uttaler hun at ny forskning fra 2006 viser en lønnsforskjell på hele 15,7 %. Hun skriver samtidig følgende:

“Det er endnu ikke klart om forældreorloven har den effekt at mindske lønskillnader mellem kønnene. Det havde man håbet”

Nå kan det jo tenkes at Hansen sitter inne med nyere informasjon enn den seks dager gamle jeg fant. Hvis ikke vil jeg vel gå så langt som å mistenke Stortingsrepresentanten om å bruke tall litt sånn i hytt og gevær. Jeg er også overrasket over at hun bruker Island som eksempel når den samme nasjonen i klare ordelag beklager at ordningen ikke har minsket forskjellen - en ytring som ble publisert tre dager tidligere enn da Hansen selv skrev artikkelen i Dagsavisen.

Jeg er ikke ferdig med å plukke i denne tallflørtende politikerens meninger. Jeg hever litt på ett øyenbryn over at hun benevner de som måtte være uenige med henne som “jenter”. Derfor må jeg bare prøve å snu på det og omtale henne som jente også, da jeg antar at dette er det ordet hun liker å bruke. Det kjennes litt eksprimentelt ut egentlig. Kanskje ordet jenter har erstattet det eldre AP-ordet kamerat? “Skjerpings, jenter! Dere er på ville veier, jenter - dere vet ikke deres eget beste. La meg avgjøre hvordan du skal ordne deg etter fødselen av ditt barn, så skal du se det blir sving i veivalsen.” Hun synes altfor mange norske jenter hisser seg opp i debatten, og mener vi er uoppdragne og slemme som ikke vil dele på godene. Jenta viser med all tydelighet en historieløshet som egentlig er fascinerende i seg selv - tatt i betraktning at hun fremstår som kvinnepolitisk engasjert aktivist for deling av en ordning som har til hensikt å nettopp sørge for at kvinner skal kunne kombinere et yrkesaktivt liv med det å være småbarnsmor. Er det slik at det har blitt flaut, femi og feil å fremme at en kvinne har en funksjon i barnets første leveår? Er ordet morsfølelse et skjellsord nå?

Hun mener altså at “likestillingskampen i alle år har handlet om at vi jenter (jeg blir snart uvel av dette ordet) krever noe av menn”. Skivebom! Likestillingskampen har ikke handlet om å kreve av menn - den har handlet om å sørge for at kvinner ikke skulle bli undertrykket og skjevbehandlet av et system. Det er en vesentlig forskjell, og jeg tenker at et slikt retorisk grep skader mer enn det gagner da det reduserer disse “jentene” til nettopp det å være jenter som ikke oppfører seg skikkelige nok til å ville dele sin omsorgsfunksjon.

I flere år så har AP’s kvinnepolitiske nettverk snakket om det å være hjemme med små barn som en taperfaktor i forhold til det å ha en karriere, en hemsko som har holdt kvinner vekk fra de viktige korridorene. De omtaler konsekvent kvinners (kremt - jenters) yrkesliv som “karriere” og snakker stadig vekk om denne delen av en kvinnes forsørgeransvar som et ønske om å bryte seg vei inn i styrerommene hvor de virkelig viktige beslutningene tas. En viktig kvinne er ikke virkelig viktig med mindre hun har som ambisjon å sprenge glasstak - koste hva det koste vil. Derfor er det viktig å klippe vekk båndene som holder henne i vater med tanke på det å ta ansvar for andre i det samme livet som glasstakene skal knuses.

Nå er med ett hemskoen ikke en hemsko lengre. Den er et gode. Et gode som noen av oss egoistisk knuger til vårt overflødige bryst - et bryst som bør pumpes for både melk, overvurdert omsorgsfølelse og tanker for alt annet enn karrieren vår. Melkesprengen bør heller kanaliseres til å sprenge de viktige barrierene som venter i rommene med merbau-gulvene, de store bordene, papirstablene, kalkylene og de fete utsiktene til lønns-stiger som skal sende oss til himmels i en rus av salig verdi-følelse.

Når ble det å være hjemme med baby rosa eller baby lyseblå et gode i jenta Hansens verden? Skjedde dette den dagen jenta skjønte hva firestavelses-ordet populisme betyr? Nå er jeg muligens litt urimelig; det kan tenkes at det ligger ren idealisme bak frustrasjonen over at frivillighet ikke leder verden dit hun og hennes meningsfeller ønsker. Men jeg har en djevel som sitter på min venstre skulder og hvisker at idealisme har en tendens til å forvitre når den skal settes i system hvor man skal måles i antall stemmer. Jeg får litt økt puls når jeg ser at en mors rett til å være hjemme etter en fødsel for å ivareta både seg selv og barnet hun har født, reduseres til egoisme og brukes som kjønnspolitisk argumentasjon for å oppnå likestilling for menn. Jeg overlater en stor porsjon ansvar til mannen selv - det å skylde på omgivelsene er et argument jeg ikke uten videre kjøper. Man får ikke ansvar - man tar ansvar. I de tilfellene folk selv velger en slik deling, så er jo situasjonen opplagt fordelaktig for akkurat de dette berører. Men tanken på å politisk tvinge nybakte mødre ut av hjemmet og på samme måte tvinge menn inn i en omsorgsfunksjon gir meg frysninger.

Avslutningsvis vil jeg nevne at jeg var hjemme i ganske nøyaktig fire måneder med min yngste. Basert på arbeidsmarkedet, slik det var den gangen, var dette et aktivt valg som jeg selv tok og tar ansvar for. Ammingen gikk selvsagt rett vest, og jeg vet jeg gikk glipp av en viktig tid. Jeg har selv vært innom dette styrerommet som til det kjedsommelige holdes opp som et parameter for hvor en kvinne står i livet og vet vel litt om dynamikken . Jeg ville sannsynligvis valgt annerledes hadde jeg den gangen visst at livet har en tendens til å ordne seg fortløpende så uansett - alt kan ikke planlegges i detalj og jeg synes det må være mer kvinnepolitisk viktig å poengtere og peke ut at mulighetene alltid ligger og venter på oss. Man ramler ikke ut av et yrkesaktivt liv om man velger å være borte fra det en periode. Lovverket sikrer at man har krav på å tiltre samme stilling som man forlot den dagen man gikk ut i permisjon. Jobben ligger der og kan gripes fatt i igjen, selv om det ofte krever en ekstra innsats, og det å være tildels fraværende i en epoke av sitt liv betyr da ikke at dette skal være en sovepute til poden er 18 år. Dette nevnes som et eksempel; det å dra inn min private sfære i en debatt føles klamt. Jeg velger allikevel å publisere dette siste avsnittet, for i realiteten så er dette det livet AP’s kvinnegruppe med flere politiske medspillere mener er det beste for vårt samfunn. Det fungerte på en måte for min del, men det var selvvalgt. Situasjonen er nå den at dette er et politisk ønske om en permanent tvangsordning, og det er noe jeg håper flere tenker gjennom og danner seg en formening om. Uten noe egentlig ønske om å dra inn kontantstøtte-ordningen i denne debatten, så må jeg si at det forundrer meg at ett og samme parti ønsker denne ordningen vekk, samtidig som det ønsker å rive vekk det eneste solide alternativet som jo er yrkesaktive mødres permisjonsordning som gir en mulighet til å tilbringe den viktige spedbarns-tiden hjemme.

Det store flertallet av gravide kvinner over 38 år som oppsøker kunnskap om sitt fosters helsetilstand og får påvist Downs Syndrom velger abort. I Norge er Downs Syndrom i seg selv en så skummel faktor at det kvalifiserer til senabort. For de som ikke finner tilbudet her hjemme tilstrekkelig kan det nå opplyses om muligheten for å dra til Sverige for å få utført senabort frem til svangerskapsuke 18. Voila! Ikke nok med det, men det kan nå påvises ved noe så enkelt som en liten blodprøve.

Downs Syndrom er et avvik, det er en potensiell skyggesone av problemstillinger, foreldre kan se fram til en omveltning av livssituasjonen sin, det vil medføre mer eller ihvertfall en annerledes form for arbeide. Det er greit at man får barn i en alder av 38+ men det var ikke et “slikt” barn man hadde sett for seg. Det passer ikke, jeg orker ikke, gidder ikke, passer mæ’kke, raker æ’kke vi’kke, ha’kke, må’kke, ska’kke,…og så videre. Eventuelt så kan man forklare dette valget med at man ikke ønsker å utsette sitt barn for det vanskelige med å være annerledes og dermed legge sterke føringer for hva som er et verdifullt liv og hva som er et bortkastet liv.

Jeg vet dette vil bli oppfattet som en smule hjerterått ovenfor alle de som har tatt dette valget, men jeg er lei av å høre om at folk som selv oppsøker informasjonen, får det svaret de ikke vil ha og tar et valg i forhold til dette fremstilles som ofre. Jeg ser ikke på dem som ofre for noe som helst. De tar selv sine valg, det foregår på individnivå, men valget innebærer samtidig et sterkt og omfattende samfunnsperspektiv. Aldersperspektivet tatt i betraktning så er det rimelig å anta at vi her har med en ressurssterk gruppe å gjøre. Når folk passerer 30, har levd noen år og vet hva det betyr å orientere seg i verden, så er det rimelig å forvente at de er villige til å ta konsekvensene av sitt ønske om å sette et nytt liv til verden. Flere og flere venter med å få barn, og en av konsekvensene er at risikoen for å få et Downs-barn øker. Derfor fremstår tallene relativt kalde og ubehagelig kalkulerende når jeg leser dem.

Folks erfaringer med et å få et barn med Downs syndrom varierer kraftig. Mange opplever et hjelpeapparat som er nærmest påtrengende i sin iver etter å hjelpe. Andre opplever å måtte kjempe fram rettighetene til sitt barn. Ofte beror dette på kommunale beslutningsprosesser og prioriteringer. Jeg tror det må en holdningsendring til - ikke bare fra politisk og samfunnsmessig hold, men også på individnivå. Jeg har lest så mange skildringer og møtt, erfart og kjent så mange mennesker som er i situasjonen, som har vokst som mennesker på utfordringene de har møtt, som har forandret seg som mennesker, gravd fram ressursene i seg selv av kjærlighet til sitt barn. Flotte, sterke, empatiske folk som ofte er slitne, utmattede og bekymret over sitt Downs-barns helsetilstand men som allikevel har dette engasjementet og toleransen i seg og som aldri ville ha byttet ut sine liv. Når vi først er i en situasjon, så er vi akkurat der. Vi tåler da stort sett det som skjer, møter utfordringene, nyter tilværelsen når ting flyter og graver fram de sterkeste sidene i oss. Slik tror jeg de aller aller fleste av oss er utrustet og derfor reagerer jeg så sterkt når jeg mer enn aner konturene av bekvemmelighetsvalg foretatt i stor skala.

Jeg bagatelliserer ikke det å få et barn med Downs. Jeg vet det innebærer endringer og til tider enorme ressurser. Men jeg tror vi mennesker er rustet til å møte dette, og jeg tror vi egentlig trenger uforutsigbarheten for å utvikle oss og vokse. Vi får aldri garantier for noe om vi velger bort én ting til fordel for noe annet. Om valget faller på et såkalt “friskt” barn så vet ingen av oss hva som skjer uansett. Ville folk abortert vekk sitt barn som utviklet ADHD om de visste? Ville de abortert vekk sitt barn som rotet seg bort i narkotika i 15-årsalderen om de visste? Ville de valgt bort jenta si som utviklet kreft i ung alder om de visste? Gutten sin som ble ufør i en ulykke om de visste? Eller er det egentlig så enkelt og vanskelig som at vi blir foreldre og tar jobben som den kommer fordi vi har valgt å få barn? Dette er den tilbakemeldingen de fleste med Downs-barn kommer med - vi greier selvsagt dette for vi elsker vårt barn.

Downs-barn er ulike. Jeg vet om en som har tatt førerkortet og kjører bil, en annen som aldri har lært seg å lese. Cirka 40 % har medfødt hjertefeil, en del utvikler epilepsi, de fleste er livssterke og har en livskvalitet som naturlig nok gjenspeiles av et normalt og livskraftig oppvekstmiljø. Gjennomsnittsalderen er 55 år. De fleste av oss som kjenner et menneske med Downs blir berørt som mennesker. De er ikke engler, de er mennesker på godt og vondt med en fantastisk evne til å ignorere alle disse konformitetene som vi omgir oss med. Sånn sett så kan vi si at de flerrer av noen lag av oss og viser oss kjernen i det som kalles “liv”. Og det er verd å ta vare på. Jeg ville aldri vært foruten den som berørte meg så sterkt og unner alle å kjenne på det samme.

Jeg er redd Downs-menneskene våre er utrydningstruet, og at vi som samfunn og mennesker er mer opptatte av å sørge for at ulvebestanden består. Vi kaster rundt oss med begreper som “valgfrihet” og “rettigheter”. Vi har valgfriheten og vi har rettighetene og vi har muligheten til å velge abort som løsning. Men intensjonen med dette var ikke og burde aldri blitt slik som den har blitt - at vi skulle velge hvilken type barn vi skulle få.

Tråden var startet for å høre hva folk syntes om Berlinerpoplene og Eremittkrepsene, så jeg tenkte i min urokkelige naivitet at dette gav rom for litt ulike synspunkter. Det gikk derimot fort opp for meg at det ikke var rom for denslags kontroversielle ytringer i en slik hyllest-tråd. Anne O`Fantastiske Ragde ble enkelt og greit tilbedt og spesielt damene kastet seg hemningsløse i støvet for denne folkelige og enormt fengende forfatteren. Jeg kunne formelig kjenne hvordan hodet mitt forandret form - fra å være noenlunde normalt rundaktig til å bli en femmer satt på hodet med en prikk under. Slik: ?

La meg først og fremst si litt om forhistorien. Som medlem av en bokklubb glemmer man iblant å avbestille bøker. En dag lå det enda en overraskelsespakke i postkassen min; “Eremittkrepsene” av Anne B Ragde. Jeg blir som regel avventende når bøker får overdrevent mye oppmerksomhet, for jeg stoler ikke på forlags-taktikkeri, forhåndsomtaler og terningkast. Men i og med at damen er trønder og i og med at jeg aldri sender fra meg en bok (jeg kan gi fra meg det meste, men bøkene mine får du aldri) så rigget jeg meg til for å lese det kritiker-roste sekser-prosjektet. Det var fort gjort. Én ting skal Ragde ha, og det er at hun er lettlest og hun skriver med det som på engelsk kalles “drive” men som på norsk mangler et brukbart ord.

Før jeg visste ordet av det så var jeg ferdig, og den første innskytelsen (jeg kjenner alltid en eller annen mavefølelse når den siste siden med ord er fortært) var en slags overraskelse over hvorfor jeg hadde greid å lese den ferdig. For sannheten er at jeg ikke likte boken. For meg var den fullstendig blottet for realisme, karakterene manglet troverdighet og den manglet sjel. Folkene manglet sjel og jeg fikk inntrykk av at forfatteren må ha kjedet seg mens hun skrev. Med unntak av den gøyale homofile onkelen og hans nevrotiske vesen, fremsto dette verket som ren og skjær ordonani. Den første innskytelsen var med andre ord at jeg hadde feid gjennom boka slik enkelte feier gjennom en ordinær pornofilm i mangel på noe bedre.

Hvor var lidenskapen? Jeg vil ha lidenskap og jeg forventer lidenskap av en forfatter som mottar leserpriser, bokhandlerpriser, Bragepris og til og med kåres til Årets Trønder! Når jeg ser at en forfatter blir omtalt som en “storyteller av dimensjoner”, så kjenner jeg hvordan forventningene mine krummer seg litt og napper ut i lufta etter nerve, engasjement og - ja - lidenskap.

Beskrivelsen av kjærlighetsscenene mellom hovedrolle-innehaveren Torunn og den klisjeaktige machomannen med hundene var som å lese en middels interessant bruksanvisning og minte meg om Jan Guileous manglende evne til å få til denne kjemien mellom kvinne/mann som kan sprite opp en bok betydelig. Selv synes jeg hennes far Tors permanente surmulig og desillusjonisme var slitsomt monoton og vanskelig å skjønne noe særlig av. Når forfatteren valgte å drive Tor til å begå selvmord, så kunne jeg tenkt meg at hun la igjen noen spor etter ham, noe som forklarte sjelekvalene hans litt bedre. Selvmord er et vel det man kan kalle et høydramatisk virkemiddel i en så lett bok; derfor syntes jeg det ble for overfladisk og slurvete av henne å ikke bruke litt mer tid på denne karakteren. Ellers så var som tidligere nevnt hennes homofile onkel Erling en festlig figur, og onkel Margidos skrekkblandede og nyoppdagede kåtskap etterfulgt av enorme sjelekvaler litt gøyal. Men bare litt.

Nå sitter jeg her og lurer litt på hvorfor jeg egentlig skriver dette. Boka er gammelt nytt og Anne B Ragde gliser på de fleste forsider. Hun har blitt et nytt tilskudd til Det Norske Kjendistreet og vet å smi mens jernet er varmt. Jeg er litt i tvil om hvorvidt hun egentlig er klar over at hun står i fare for å gå i fella som kalles overeksponering, eller om hun kalkulerer med at hun har nådd toppen og derfor vil ha maksimum ut av det. Jeg får ofte følelsen av å observere Keiserens Nye Klær når jeg ser alle oppslagene som genereres om henne for tiden; når det er sagt så er det lenge siden jeg forstod at smak på kunst og kultur er en individualistisk og subjektiv sak. Kanskje det er dette jeg reagerer litt på - den ensidige hyllesten som får innlegg som dette til å se ut som et surt oppgulp. Jeg greier ikke med min beste velvilje å forstå hva det er med hennes skriving som gjør at hun fortjener så mye ros. Kanskje noen kan hjelpe meg litt på vei her? Gi noen tanker rundt hva hun har blandet i trylledrikken? For det kan da umulig være slik at det som selger som hakka møkk nødvendigvis er ensbetydende med bra skrivekunst?

Slike samtaler er viktige i slike bøker. For det gir en passe dose troverdighet som folk liker å føle på, tenker jeg. Hvem sa hva, hvor ble det sagt, hvorfor ble det sagt akkurat da og i hvilket tonefall ble det sagt, skreket, hylt, hvest eller hvisket? Hvis samtalen ikke engang fant sted så får jeg i boken kritisere akkuart dét da. Hvorfor fant det ikke sted en samtale? Hvorfor ble jeg ikke kontaktet? Hvilken utsøkt frekk sjel vågde å ikke kontakte meg slik at porteføljen min av interessante samtaler ikke kan dokumenteres? Jeg blir nesten sinna bare ved tanken!

Det jeg må tenke grundig gjennom, er i hvilken del av denne boken som handler om meg, meg og bare meg (resten er stort sett bare duster som har fungert som statister i mitt alltid rettskafne liv) jeg skal legge grunnlaget for å få alle til å like meg. Det er viktig - det vet jeg bare, for det har jeg lest om. Jeg har lest om alt dette i både VG, Dagbladet; ja Klassekampen også. TV2 og TV Norge og NRK har gitt meg innsikt i alt som skal til for å bli berømt og lyttet til. Kanskje jeg skal skrive om min første skilsmisse? Eller mitt andre samlivsbrudd kanskje? Kanskje jeg bør overdrive en eller annen sykdomshistorie - det gir litt punch. Hvordan jeg skal få frem min sannhet - at jeg er en Fugl Phoenix som har steget opp av asken som en lysfontene av klokskap, visdom, godhet og sannhet. En edel og hardtarbeidende diamant hvis eneste problem er at ingen andre ennå har forstått at det er dét jeg egentlig er.

Det som ville vært virkelig stilig, var om min kjære også skrev en bok. Hvor jeg var et tema. Hva er vel mer interessant enn meg, hvordan jeg virker inn på folk, hva jeg har sagt eller gjort og hvor uimotståelig jeg er når jeg sier slik eller sånn? Carl I og Eli gjør jo det der. Han greier sikkert ikke å si så mye når han må puste inn Elnett Hårspray i en radius av tre meter rundt sin kjære hustru, så derfor skriver han heller en bok. Og hun svarer med sin bok. Nå er det vel snart hennes tur igjen - etter antall sitater i de siste dagenes dagsaviser å dømme så har han visst forsøkt å formidle noe igjen. Så Eli - vi venter i spenning på flere sjalusidramaer og personkarakteristikker. Fyr løs - egget er lagt - la fjøra bruse og vis verden hvilken farveklatt du egentlig er!

Men før jeg skriver boka om meg, må jeg miste noe. Enten jobben, anerkjennelsen, respekten, velgerne, håret eller skjønnheten. Eller vettet for den saks skyld. Eller kjolen. Derfor må jeg vente litt til. I mellomtiden lar jeg tidens visdomstann virke litt lengre slik at spydspissen - narsissismens hardtslående salgsargument - hvesses tilstrekkelig. Hvor spydet lander vet jeg ikke enda, men det bør lande der hvor det rammer litt eller mye eller ihvertfall tilstrekkelig til at jeg slipper å konfrontere folk på normalt, gammelmodig, sidrumpa og anstendig vis. Alt som kan sies bør sies via min bok. Om meg. Og mitt. Mein Gott - hvilket bilde skal jeg velge til forsiden?

Hvis jeg skal ramse opp noen av grunnene til at jeg mener Bekkemellems avgang er en seier for mine verdier, så kan jeg begynne med hennes forslag om obligatorisk underlivssjekk for alle jentebarn. I engasjert alvor ønsket denne damen å innføre en obligatorisk legesjekk av alle småjenter i Norge for å avsløre eventuell kjønnslemlestelse uavhengig av hva barnas foreldre måtte mene om dette. Jeg kan videre nevne hennes liberale holdning til utvidelse av dagens abortgrense fra 12 til 16 uker. Dette kan krydres med hennes utspill mot ”Frogner-fruene” og deres privilegium som består i at de kan velge bort et yrkesaktivt liv. Hva har egentlig dette i en politisk debatt å gjøre? Om folk har råd til å velge bort det å jobbe og selv ønsker dette – så la dem for all del gjøre dette. Om de selv ønsker å bedrive risikosport med sin egen økonomi så la dem gjøre dette – så lenge de er villige til å ta konsekvensene ved eventuelle livsendringer og brudd og alt det der så blir dette et selvvalgt problem.

Videreføringen av stortingsmeldingen som omhandlet ensliges kår i Norge ble av henne nylig avsluttet og lagt ned med begrunnelse i at dette utgjør en så spredt gruppe mennesker at det vil bli vanskelig å finne fellesnevnere for å gripe inn med politiske tiltak. Til gjengjeld opprettet hun et eget media-offensivt mannsutvalg som skal skape debatt om mannsroller og finne løsningene for de menn som måtte føle at de kommer til kort i dagens samfunn. Et par menn i utvalget trakk seg – blant annet ble det problematisk at møtene ble lagt på en pub på fredags kveld midt i barns leggetid. Jan Kjærstad syntes heller ikke utvalgets agenda hadde så mye for seg. Et spørsmål i mitt hode ble hvordan hun hadde tenkt å samle trådene etter et slikt utvalgsarbeide for å skape endringer i lovtekster og politiske føringer. Jeg tenker at dette er populisme på sitt beste. Hvorfor populistisk Mike? Populistisk fordi hun griper fatt i strømninger og plasserer dem på agendaen på samme måte som det er hipt å heie på Kadra i perioder mens det stort sett gis blaffen resten av året.

Som klissen, grålig glasur på toppen av en pyntet men akk så tørr kransekake vil jeg nevne hennes grumsete holdninger til og “private” utspill om aksept for sen-abort av barn med Downs Syndrom - hvor hun som sittende barne- og familieminister presterte å uttale at hun selv ville valgt bort et slikt barn. Sistnevnte er en av mine personlige hjertesaker. Det at hun - som minister - ovenfor familier med Downs-barn og barn og voksne med Downs syndrom kan finne på å høylydt erklære at dette kunne hun aldri levd med - er i min verden utrolig snevert, enkelt og korttenkt.

Når det kommer til den intetsigende norske debatten som har rast rundt hennes selvvalgte fokus på stil og klær og forsøk på å skape kjolepolitikk så må jeg bare si at jeg blåser en lang marsj i det. Det blir uinteressant og litt farlig egentlig. Hvorfor farlig? Farlig fordi det tar fokus bort fra debatten som dreier seg om verdier. Jeg tenker at flere av hennes utspill har blitt oversett i en litt for stor grad til fordel for den tabloide kjolefokusen og fremstillingen av en lettbent kvinne med flagrende hår som løper i skogen på jakt etter inspirasjon.

Jeg ønsker Ramin-Osmundsen velkommen i de politiske debattene. Damen er velutdannet, har en bred bakgrunn og et sannsynlig perspektiv som strekker seg litt utenfor våre egne grenser. Hvis hun evner å bruke egenskapene sine riktig så tror jeg det kan bli en veldig spennende arena - det å flette sammen integrering/familie/likestilling. Sannsynligvis voldsomt krevende men med et enormt potensiale.

Imens kan Siv Jensen frese fraser om mistillit til en person som ikke engang har rukket å sitte i stolen, grave sin egen politiske grav mens hun hvisler indignert inn i kameraene med mediekonsulent-tillærte og dyrekjøpte basstoner og sparker ampert rundt seg med skattebetalt benmuskulatur. I denne boblen kan hun tvihholde på et verdensbilde hvor norskfødte folk med den rette lojaliteten mot menneskeheten – slike som hun selv, Hagens syvende-far-i-huset-tvangstanker, Jan Arild Ellingsens merkverdige tankegang, Charlotte B. Finnesands flørt med unødvendigheten av handicappede mennesker i vårt samfunn, Amundsens innvandringspolitiske oppgulp og Per B Rødde som mener norske menn savner den gode gamle kjerringa – er folk som har mest å bidra med i utformingen av morgendagens samfunn.