Tullete dansk karikaturpublisering
Onsdag vil flere danske aviser på nytt trykke omstridte karikaturtegninger av profeten Muhammed, kan VG fortelle går og i dag. Flere danske aviser, deriblant Politiken og Berlingske Tidende, vil i morgen trykke karikaturtegningen av Muhammed på nytt - for å «forsvare ytringsfriheten».
Jeg vet ikke hvilket ord jeg skal bruke for best å beskrive hvor idiotisk jeg syns dette er, men det som er sikkert er at jeg opplever dette som en utidig provokasjon. Klart vi skal forsvare ytringsfriheten. At vi skal ha rett til å ytre oss innenfor visse gitte rammer uten å bli forfulgt eller truet på noen måte selv om dette oppleves som ubehagelig for andre mennesker, er en menneskerett, men at vi har rett til å yre oss betyr ikke at vi må ytre oss. Det er lov til å bruke hodet og se ting i litt perspektiv.
Dette som skjer nå er ikke en kamp for ytringsfriheten. Det er danske aviser som forsøker å se hvor langt de kan provosere muslimer, vel vitende om hva som skjedde sist gang. Danske aviser som søker oppmerksomhet, og som på barnslig vis søker å provosere for å oppnå dette. De føler seg vel ganske så sikker på at de vil komme heldig ut, for selv om det forrige rabaldret utløste raseri fra den muslimske verden så sto brorparten av de vestlige ganske så samlet rundt verdien og bevaring av ytringsfriheten.
Jeg vil alltid hevde min rett til å få si det jeg ønsker innenfor visse rammer, og jeg vil alltid kjempe for at andre mennesker skal kunne gjøre det samme uten å bli forfulgt og drapstruet. Samtidig har jeg lyst å nevne at jeg ber barna mine om å vurdere hvor klokt det er å uttale seg som man gjør. Har det noen verdi? Hva oppnår du? Er det et poeng å si ting bare for å si det? Det samme vil jeg spørre danske aviser om.
Rana mener de som hele tiden forsøker å forsvare ytringsfriheten med å trykke hånende tegninger av profeten Muhammed har en uheldig innstilling til utviklingen av et harmonisk samfunn.
Jeg mener at man bør velge sine kamper med omhu. Dette er ikke en kamp for ytringsfriheten, dette er en umoden, tullete og lite konstruktiv demonstrasjon som ikke tilfører kampen for ytringsfrihet det spøtt.
****
Tilfeldig plukkede poster
Sissel skrev:
Så hvorfor kjemper du da ikke for at disse tegningene skal trykkes? Hva er forskjellen? Muslimene blir sintere? Jeg klarer ikke se at det er noe forskjell på disse to sakene.
Jeg snakker altså om Øverlands foredrag “Kristendommen, den tiende landeplage” som ble holdt på studentersamfunnet i 1931 og utgitt i bokform to år etterpå. Øverland ble trukket for retten av svovelpredikanten Ole Hallesby men frikjent.
Trykkingen av Muhammedtegningene er religionskritikk, Øverlands foredrag var religionskritikk. Begge deler støter eller støtte mange mennesker. Begge deler ble forsøkt stanset av de som følte seg støtt. Begge sakene ble begrunnet med blasfemi og hån av troende. Hvor er forskjellen siden du vil kjempe for Øverland men mot tegningene?
Fredrik
Fordi Muhammadtegningene, da de ble trykket første gang, var viktig på sin måte. En tegner ønsket å formidle noe. Han har en mening, en tanke, en opplevelse og illustrerer dette gjennom tegningene sine.
At de blir publisert en gang til kan jeg ikke se på som noe annet enn forsøk på ytterligere provokasjon, men nå direkte med viten og vilje. De har ikke en gang tatt seg bryet å lage en variasjon over tema, bare “se jeg kan gjøre det igjen”.
Så det var greit å trykke dem en gang men ikke flere? Og det er begrunnelsen som er viktig, ikke trykkingen i seg selv? Altså, siden de hadde en begrunnelse var det greit? Tror du det spiller noen rolle for muslimene? Tror du ikke de var like støtt, uansett begrunnelse? For meg blir det nesten som steingssketsjen i Life of Brian: “If you say Jehova once more…”
http://www.youtube.com/watch?v=ZNeq2Utm0nU
Nei, det var riktig å trykke tegningene første gangen og det er ikke mindre riktig å trykke dem nå. Noen vil alltid føle seg støtt og religiøse har ingen enerett på å hindre ytringer de ikke liker.
Fredrik
Njæi. Jeg sier at første gangen kunne jeg forstå det. Nå forstår jeg ikke det. Jeg ser ingen verdi i det og mener at det er meningsløst. Vi oppnår ingenting. Ingenting er vunnet.
Jeg ser fortsatt ikke forskjellen mellom disse tegningene og Øverland, og forstår ikke hvordan du kan forsvare det ene og være motstander av det andre. :)
Skapes en presedens for pressens rolle i disse dager?
Burde pressen publisert en rekke pedofili-vennlige ytringer, reportasjer og artikler når advokat Staff ble truet på livet for sine ytringer om denne bergenseren hvis kallenavn jeg nekter å bruke?
Burde de trykket pro Bin-Laden-ytringer i sympati med Mulla Krekar som ble drapstruet av en Face-book-gruppe for å ha hevdet at Bin Laden er et godt menneske?
Om motivene i karikatur-saken er totalt blottet for alt annet enn helgenaktig idealisme - slik mange ser ut til å mene - så er det vel bare å stole på at de ved en annen anledning vil stille seg i full bredde bak en hvilken som helst meningsytrer som vil teste ut om vi egentlig har full ytingsfrihet.
For det kan jo umulig være tilfelle - at de stiller seg bak karikaturtegnerne - fordi de representerer et fagfelt som tilhører pressen selv…En fri og uavhengig presse gjør tross alt ikke forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker - ihvertfall ikke når ytringsfriheten til en av de eller begge er truet. Skal vi tro på deres ærlige hensikter riktignok. Noe som iblant er vanskelig - skal jeg være ærlig. For er det noen som er eksperter i å spre dumskap, spekulasjoner og sannheter som ikke er bevist (og derfor løgn?) så er det pressen selv.
De har makt til å skape en nesten hvilken som helst story. De kan vinkle, spekulere og ha agendaer som er vel så grumsete som den eller de pressen selv peker ut som offer. I dette tilfellet så har dansk presse (jeg har forsøkt å følgemed på både Berlingske og JP) hatt alle følehorn ute for å zoome inn fete storyer rundt denne publiserings-saken. De har vært SULTNE på etterreaksjoner. Men det har egentlig ikke blitt så vilt som de kanskje hadde sett for seg. Jo - branner i København, et og annet tilløp til demonstrasjoner. Flere arabiske medier har mer eller mindre latterliggjort dem, mange hever seg langt over dette og synes det vitner om både intoleranse, uvitenhet og dumskap.
Det siste døgnets feteste overskrift har igrunnen vært at det oppfordres til boikott av danske varer - i tillegg til Fogh som vil oppdra danske foreldre til å oppdra ungene sine så de ikke maltrakterer offentlig eiendom.
Jeg synes personlig at disse avisene har “driti på draget” som det heter. Men det er å håpe på at de har oppnådd det de vil nå - at de føler at ytringsfriheten har seiret slik at de har fått et rikere og mer verdifullt samfunn.
Den traff godt, Mike.
Når det etter gjentatte påpekninger av at man synes ytringen, publiseringen av tegningene, var uklok, rent dum, så kommer stadig det kronargument at motivet var å vise solidaritet med en tegner som er truet på livet av en gjeng tullinger.
Sånn kan man skape dramatikk ved å publisere en sjikane, for deretter å håpe på en drapstrussel, for så å publisere sjikanen igjen, da med “god grunn”. Følges logikken blir det en spiral som drar stadig flere med seg og som ender i krig.
Jeg er overrasket over at så mange ser på begrunnelsen for ytringen og ikke ytringen i seg selv. Er det slik at hvis man har en god begrunnelse så er det større aksept for en ytring som er provoserende og/eller blasfemisk? En slik tankegang er litt fremmed for meg.
Altså: En ytring skal vurderes bare ut fra den ytringen som gjøres, ikke ut fra hva ytringen begrunnes med. Hvis man vurderer ytringen ut fra begrunnelsen kommer man straks i vanskeligheter fordi man må begynne å vekte begrunnelsene og si at noen begrunnelser er mer “riktige” eller forståelige enn andre. Skal en godta provoserende kunst dersom den er godt begrunnet? Skal en kreve at en kunstner begrunner sin kunst før den presenteres? Er mottakerens opplevelse avhengig av begrunnelsen som gis av kunsteren eller den som formidler kunstverket?
[...] en post om bæsjing og ting som er råttent i Danmark, og har en konklusjon jeg er enig med ham i. Sissel har et utmerket innlegg om folkeskikk i karikaturspørsmålet. Siden Esquil linker til meg i sin rolle som [...]
Knut Sparhell skrev
“Følges logikken blir det en spiral som drar stadig flere med seg og som ender i krig.”
Det tror jeg du har veldig rett i. Vi vil ha og ha og atter ha. Men vi vil helst ikke gi - og det er et grovt sett observert fenomen som både enkelte samfunnsvitere og andre kategoriserer og generaliserer oss inn i. Iblant tror jeg vi kjeder oss så inni granskauen at vi leter i desperasjon for å finne noe å kjempe for. Integritet er viktig, og jeg mener at den er verd å kjempe for. Det er bare det at jeg ikke skjønner hvorfor det gjør så vondt for en “kunstner” (i dette tilfellet ytringskunsteneren) å ta hensyn til at det finnes krefter som kanskje overgår ens egen navlebeskuende måte å se verden på.
Provokasjon er en kunstform mener enkelte. Iblant har jeg lurt litt på det der - hvorhen grensene dras i folks hjerne. Hvis provokasjonen må letes etter - og hvis vi ikke lengre finner knagger å henge den på uten å måtte ty til det som kan kalles destruktive virkemidler - betyr det egentlig at vi ikke lengre snakker om ekte provokasjoner men heller en måte å få oppmerksomhet på?
Hvis det er tilfelle, så er provokasjonen ikke en kunstform lengre, men et kjedsommelig tidsfordriv. Kunst kan defineres som “fantasifullt og nyskapende” - onanerende provokasjon (unnskyld uttrykket) er verken nyskapende eller fantasifullt. Det er heller ikke grensesprengende i annen forstand enn at det kjennes rettferdiggjørende for enkelte - hva er da den samfunnsnyttige gevinsten?
[...] at nye “allianser” har blitt dannet, mens andre har sprukket. Personlig tilhører jeg Sissel / Lin / Esquil-leiren.(2) Vi som forsvarer ytringsfriheten, men som likevel synes det er greit at [...]