Når kvinner blir jenter som bør skjerpe seg

Jeg har stor tro på at et samfunn i bevegelse trenger politiske tiltak som stimulerer i ulike retninger. For meg blir lovreguleringer et virkemiddel som skal brukes med forsiktighet, men ikke desto mindre tvinges gjennom i tilfeller hvor vi aner destruktive eller uheldige mønstre som på sikt vil ramme grupper av befolkningen. Da må konsekvensene utredes forsvarlig, og man må våge å ha flere tanker i hodet på en gang. Det må da lyttes til argumentene som kommer og ikke logres for de som roper høyest og tramper hardest i gulvet. Derfor kan jeg iblant – og da i særdeleshet i de tilfellene hvor den nære og private sfæren brukes politisk – bli stri og provosert av prestisjerytteri og navlebeskuende bedrevitende utspill.

En annen ting jeg tenker blir fordummende i samfunnsdebatten, er visse typer språkbruk. AP’s Eva Kristin Hansen hadde nylig et innlegg i Dagsavisen, hvor hun med sterke virkemidler går ut og forsvarer innføringen av en tredeling av fødselspermisjons-ordningen. Kort fortalt så dreier dette seg om at dagens fødselspermisjons-ordning nå ønskes delt inn i tre deler, hvor mor skal ta ut en tredjedel, far skal ta ut sin tredjedel og den siste delen skal disponeres fritt.

Det pekes mot Island hvor det hevdes at likelønn mellom kjønn nå har blitt nærmere en realitet på grunn av denne ordningen. NHO støtter forslaget (kan det ha en sammenheng med at menn i denne perioden vil motta utbetalinger basert på mors generelt lavere lønn? Her kan gjerne noen med mer kunnskap fylle inn), SV er stort sett fornøyde med et slikt forslag (der finnes det de som tenker at mor gjerne kan begynne i jobb etter 3 måneder, men også de som er uenige om pappa-kvoten) og de nyreligiøse manns-forkjemperne som ruler diverse debatter mener dette er et bra grep for å hjelpe mannen på bena igjen etter å ha blitt slått knock-out på av feminismens epidemi. Høyre mener dette er et overgrep mot familiens privilegium som er å selv bestemme over sin egen tilværelse. SP er egentlig imot, men Navarsete er for, så dette ble vanskelig. Det er ikke så vrient å tenke seg til hvor KRF står. FrP aner jeg ikke hvor står – de avventer vel gjerne med å uttale seg til de kan rope opp om en mistillitserklæring eller er muligens frustrerte av mangel på noen å kritisere fordi flere partier faktisk har interne motsetningsforhold i saken.

De som fremdeles henger med, og har lest Eva K Hansens innlegg har nå sett at Island holdes frem som et eksempel på at lønnsgapet mellom menn og kvinner har misket. Hun hevder at lønnsgapet nå har sunket til 6 % på grunn av innføringen av tredelt permisjonsordning. Når jeg leser slikt, vil jeg gjerne se kildereferanser. Derfor søkte jeg dette opp og fant et seks dager gammelt innlegg fra Islands direktør for Likestillingssenteret; Kristin Åstgeirsdottir. Overraskende nok uttaler hun at ny forskning fra 2006 viser en lønnsforskjell på hele 15,7 %. Hun skriver samtidig følgende:

“Det er endnu ikke klart om forældreorloven har den effekt at mindske lønskillnader mellem kønnene. Det havde man håbet”

Nå kan det jo tenkes at Hansen sitter inne med nyere informasjon enn den seks dager gamle jeg fant. Hvis ikke vil jeg vel gå så langt som å mistenke Stortingsrepresentanten om å bruke tall litt sånn i hytt og gevær. Jeg er også overrasket over at hun bruker Island som eksempel når den samme nasjonen i klare ordelag beklager at ordningen ikke har minsket forskjellen – en ytring som ble publisert tre dager tidligere enn da Hansen selv skrev artikkelen i Dagsavisen.

Jeg er ikke ferdig med å plukke i denne tallflørtende politikerens meninger. Jeg hever litt på ett øyenbryn over at hun benevner de som måtte være uenige med henne som “jenter”. Derfor må jeg bare prøve å snu på det og omtale henne som jente også, da jeg antar at dette er det ordet hun liker å bruke. Det kjennes litt eksprimentelt ut egentlig. Kanskje ordet jenter har erstattet det eldre AP-ordet kamerat? “Skjerpings, jenter! Dere er på ville veier, jenter – dere vet ikke deres eget beste. La meg avgjøre hvordan du skal ordne deg etter fødselen av ditt barn, så skal du se det blir sving i veivalsen.” Hun synes altfor mange norske jenter hisser seg opp i debatten, og mener vi er uoppdragne og slemme som ikke vil dele på godene. Jenta viser med all tydelighet en historieløshet som egentlig er fascinerende i seg selv – tatt i betraktning at hun fremstår som kvinnepolitisk engasjert aktivist for deling av en ordning som har til hensikt å nettopp sørge for at kvinner skal kunne kombinere et yrkesaktivt liv med det å være småbarnsmor. Er det slik at det har blitt flaut, femi og feil å fremme at en kvinne har en funksjon i barnets første leveår? Er ordet morsfølelse et skjellsord nå?

Hun mener altså at “likestillingskampen i alle år har handlet om at vi jenter (jeg blir snart uvel av dette ordet) krever noe av menn”. Skivebom! Likestillingskampen har ikke handlet om å kreve av menn – den har handlet om å sørge for at kvinner ikke skulle bli undertrykket og skjevbehandlet av et system. Det er en vesentlig forskjell, og jeg tenker at et slikt retorisk grep skader mer enn det gagner da det reduserer disse “jentene” til nettopp det å være jenter som ikke oppfører seg skikkelige nok til å ville dele sin omsorgsfunksjon.

I flere år så har AP’s kvinnepolitiske nettverk snakket om det å være hjemme med små barn som en taperfaktor i forhold til det å ha en karriere, en hemsko som har holdt kvinner vekk fra de viktige korridorene. De omtaler konsekvent kvinners (kremt – jenters) yrkesliv som “karriere” og snakker stadig vekk om denne delen av en kvinnes forsørgeransvar som et ønske om å bryte seg vei inn i styrerommene hvor de virkelig viktige beslutningene tas. En viktig kvinne er ikke virkelig viktig med mindre hun har som ambisjon å sprenge glasstak – koste hva det koste vil. Derfor er det viktig å klippe vekk båndene som holder henne i vater med tanke på det å ta ansvar for andre i det samme livet som glasstakene skal knuses.

Nå er med ett hemskoen ikke en hemsko lengre. Den er et gode. Et gode som noen av oss egoistisk knuger til vårt overflødige bryst – et bryst som bør pumpes for både melk, overvurdert omsorgsfølelse og tanker for alt annet enn karrieren vår. Melkesprengen bør heller kanaliseres til å sprenge de viktige barrierene som venter i rommene med merbau-gulvene, de store bordene, papirstablene, kalkylene og de fete utsiktene til lønns-stiger som skal sende oss til himmels i en rus av salig verdi-følelse.

Når ble det å være hjemme med baby rosa eller baby lyseblå et gode i jenta Hansens verden? Skjedde dette den dagen jenta skjønte hva firestavelses-ordet populisme betyr? Nå er jeg muligens litt urimelig; det kan tenkes at det ligger ren idealisme bak frustrasjonen over at frivillighet ikke leder verden dit hun og hennes meningsfeller ønsker. Men jeg har en djevel som sitter på min venstre skulder og hvisker at idealisme har en tendens til å forvitre når den skal settes i system hvor man skal måles i antall stemmer. Jeg får litt økt puls når jeg ser at en mors rett til å være hjemme etter en fødsel for å ivareta både seg selv og barnet hun har født, reduseres til egoisme og brukes som kjønnspolitisk argumentasjon for å oppnå likestilling for menn. Jeg overlater en stor porsjon ansvar til mannen selv – det å skylde på omgivelsene er et argument jeg ikke uten videre kjøper. Man får ikke ansvar – man tar ansvar. I de tilfellene folk selv velger en slik deling, så er jo situasjonen opplagt fordelaktig for akkurat de dette berører. Men tanken på å politisk tvinge nybakte mødre ut av hjemmet og på samme måte tvinge menn inn i en omsorgsfunksjon gir meg frysninger.

Avslutningsvis vil jeg nevne at jeg var hjemme i ganske nøyaktig fire måneder med min yngste. Basert på arbeidsmarkedet, slik det var den gangen, var dette et aktivt valg som jeg selv tok og tar ansvar for. Ammingen gikk selvsagt rett vest, og jeg vet jeg gikk glipp av en viktig tid. Jeg har selv vært innom dette styrerommet som til det kjedsommelige holdes opp som et parameter for hvor en kvinne står i livet og vet vel litt om dynamikken . Jeg ville sannsynligvis valgt annerledes hadde jeg den gangen visst at livet har en tendens til å ordne seg fortløpende så uansett – alt kan ikke planlegges i detalj og jeg synes det må være mer kvinnepolitisk viktig å poengtere og peke ut at mulighetene alltid ligger og venter på oss. Man ramler ikke ut av et yrkesaktivt liv om man velger å være borte fra det en periode. Lovverket sikrer at man har krav på å tiltre samme stilling som man forlot den dagen man gikk ut i permisjon. Jobben ligger der og kan gripes fatt i igjen, selv om det ofte krever en ekstra innsats, og det å være tildels fraværende i en epoke av sitt liv betyr da ikke at dette skal være en sovepute til poden er 18 år. Dette nevnes som et eksempel; det å dra inn min private sfære i en debatt føles klamt. Jeg velger allikevel å publisere dette siste avsnittet, for i realiteten så er dette det livet AP’s kvinnegruppe med flere politiske medspillere mener er det beste for vårt samfunn. Det fungerte på en måte for min del, men det var selvvalgt. Situasjonen er nå den at dette er et politisk ønske om en permanent tvangsordning, og det er noe jeg håper flere tenker gjennom og danner seg en formening om. Uten noe egentlig ønske om å dra inn kontantstøtte-ordningen i denne debatten, så må jeg si at det forundrer meg at ett og samme parti ønsker denne ordningen vekk, samtidig som det ønsker å rive vekk det eneste solide alternativet som jo er yrkesaktive mødres permisjonsordning som gir en mulighet til å tilbringe den viktige spedbarns-tiden hjemme.

Tilfeldig plukkede poster

    Ingenting

3 Responses to “Når kvinner blir jenter som bør skjerpe seg”

  1. Grundig og godt, dette. Særlig godt fordi jeg er så enig med deg!

  2. Mike, nå er du inne på yndlingstema mitt, og omsider har jeg tid til å sette meg ned å formulere et svar. Først må jeg dra frem noe jeg syns er utrolig viktig i det du sier (jeg siterer)

    Hun mener altså at “likestillingskampen i alle år har handlet om at vi jenter (jeg blir snart uvel av dette ordet) krever noe av menn”. Skivebom! Likestillingskampen har ikke handlet om å kreve av menn – den har handlet om å sørge for at kvinner ikke skulle bli undertrykket og skjevbehandlet av et system.

    Nettopp. Dette handler om like rettigheter og like muligheter, og det skal ikke dreie seg om å “ta” fra hverandre. Eller kreve, som du sier.

    AP’s Eva Kristin Hansen hadde nylig et innlegg i Dagsavisen, hvor hun med sterke virkemidler går ut og forsvarer innføringen av en tredeling av fødselspermisjons-ordningen.

    Det som er helt uforståelig for meg er hvordan noen kan gå med på at regjeringen (eller andre) skal få overstyre barnefamiliene, fortelle dem hva de skal føle, tenke og hvordan de skal prioritere.

    Da jeg var gift med far til mine barn, gjorde vi en vurdering og vi foretok noen valg. Det irriterer meg, mildt sagt, at regjeringen skal legge seg borti våre prioriteringer (i vårt tilfelle var jeg hjemme med barna i 3,5 år. Jeg hadde i det hele tatt det som et krav at jeg skulle kunne være det noen år, for at jeg i det hele tatt ønsket å få barn). Regjeringens oppgave er å legge til rette for at både mor og far skal kunne være hjemme sammen med barna, og at de skal ha lik forutsetning til å kunne det (altså støtten må regnes ut i prosent av høyeste inntekt, ikke den som er hjemme).

    At far ønsker å komme mer på banen i forhold til egne barn syns jeg er flott, men det skal legges til rette for at de skal kunne det, dette er ikke noe regjeringen verken kan eller skal tvinge igjennom. Jeg ønsker, som kvinne, mor, menneske, medmenneske, å ta ansvar for mitt liv og mine valg (og det må menn også gjøre) og det må regjeringen tåle selv om jeg og min familie i sin tid var med på å sette statistikken i et dårlig lys (far arbeider, mor hjemme med barn).

  3. I Soria Moria-erklæringen gikk denne regjeringen inn for å forlenge fars permisjon. De sa ikke at fars permisjon skulle forlenges på bekostning av mors permisjon.

    Jeg prøver å skjønne hva som er motivasjonen for en slik omgåelse av sitt eget løfte. Det kan sikkert ligge økonomiske motiver bak, men jeg tror like sterkt at det ligger en misforstått likestillings-tanke bak.

    Det må være lov å mene at foreldrene er viktige omsorgspersoner – men at de fyller ulike funksjoner i barnets første leveår. Om Hansen ikke greier å ta dette inn over seg, så burde hun ha respekt for at dette er virkeligheten for andre. For meg blir det helt uhørt å i en slik situasjon gå inn – som politiker – og refse mødre som ønsker å beholde muligheten til å disponere sin egen opparbeidede rett til permisjon.

    Hun burde heller brukt ressursene der de hører hjuemme, kastet ballen til sine egne og stått på for at løftet fra Soria Moria ble oppfylt.