Du drikker og du drikker
Legen og den første psykologen min sa det ganske greit: Når drikkingen din blir et problem i din egen og andres hverdag, har du et alkoholproblem
forteller Virrvarr.
Alkoholisme. Det er den posten jeg ikke kan skrive. Jeg vil skrive om alkoholisme, men jeg kan ikke. Det har ikke med meg å gjøre, jeg har ikke et alkoholproblem, men like fullt så har jeg det ved at jeg må forholde meg til det. Problemer er ikke mitt, men det har blitt mitt.
Det er så mye jeg vil skrive, men jeg kan det ikke. Ikke enda. Ikke før jeg får tillatelse. Men en dag …
Frem til den tid … Les hele posten til Virrvarr om “Vin og andre vanskeligheter”.
Ikke fordøm, bare tenk.
****
Tilfeldig plukkede poster
- Ønsker du katt? Hva med å bli fosterhjem for Dyrebeskyttelsen?
- På tide å kjøpe julegaver?
- Svikefulle unger
Tusen takk, Sissel. Sånn kjempeektefølt.
*klemmepå*
Virrvarr
Det er du som skal ha klemmen, modige kvinne.
Det er ikke alt man kan skrive om selv om man vet at det kunne hjulpet. Jeg har ikke hatt et alkoholproblem tett innpå. Men jeg har hatt …psykopaten… altfor tett, og for meg har det vært til stor hjelp å kunne skrive om det. Det er noe med det å bare kunne få det ut. Man stenger inni seg så mye fortvilelse, agresjon, trishet, sorg. Innimellom føler man glede fordi man ser framgang. Men den nedturen som kommer når man skjønner at gleden ikke var berettiget er tøff. Og til slutt så orker man egentlig ikke mer.
Klem
Jeg synes også posten til virrvarr var veldig bra. Bare så utrolig dumt at jeg leste den helt feil til å begynne med, og dermed ble kommentarene mine deretter. Jeg sitter kjempeflau tilbake og tenkte at jeg aldri skal kommentere en eneste blogg mer… men så lenge holdt det. :-)
Jeg synes de som skriver om problemer, uansett hva det er, er modige folk, og jeg beundrer dem for det.
Posten hos virrvarr er sterk og ufattelig god… jeg er så glad det finnes bloggere som deler av slike erfaringer, for det gjør at man kan få kjent på egne ting og faktisk lære noe om andres liv. Noe man kan ta med seg videre i møte med andre.
Når det gjelder Eugenie så synes jeg det er flott å se at du tar selvkritikk i ettertid, - ikke slå deg selv i hodet. Du leste det på en annen måte enn det var ment… og sånn er det med oss alle innimellom. Du tør å si det i ettertid og beklage… det synes jeg er en god og viktig egenskap. :)
Lothiane: Jeg ber gjerne om undskyldning når jeg har sagt eller gjort noe galt. Ikke noe plager meg enn følelsen av og ha såret noen eller sagt noe dumt. Må innrømme at jeg hadde det litt tungt en stund i ettermiddag, og felte noen tårer av alt sammen. Hvordan kunne jeg være så dum og si det jeg sa, og folk som leste inne hos virrvarr, må jo tro hun der Eugenie er helt ”lost in space”.
grøftekanten
Jeg kan skrive om mye på generell basis - ja også personlig, men det finnes altså ting jeg ikke kan formulere ut i det offentlige rom fordi det berører andre mennesker som kan oppleve dette som veldig, veldig vondt. Og det ønsker jeg ikke.
Eugenie: Jeg svarte en gang dønn alvorlig på en av hjortens satire poster full av professorer med fullstendige tullenavn, fordi jeg hadde lest den alt for fort. Sånt skjer. Det er nok av folk som skriver idiotkommentarer og mener dem, du misforsto rett og slett, og beklaget etterpå, det er det ikke noe galt i.
Sissel: Det er i sånne tilfeller jeg gjerne skulle hatt en anonym blogg. Jeg har også en sak jeg så gjerne skulle skrevet om, og fått andres synspunkter om. Det er greit å skrive om min amerikanske nabo som ingen lesere kjenner, og som ikke skjønner norsk. Når det er noen jeg er nærme blir det annerledes.
Minneapolise: Har tenkt mye i hele dag på hva det kunne ha vært som gjorde at jeg misforstod. Om det kan være noe med måten virrvarr skriver på. Hun får liksom alt til å høres så morsomt ut, selv om det er dypt alvorlig. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det i alle fall.
Jeg er også sånn at jeg kunne tenkt meg en blogg hvor jeg var ukjent for alt og alle, for da hadde jeg nok turt å sette ord på mye mer. Men jeg vet ikke om jeg ville klart og være anonym så veldig lenge, uten å avsløre meg.
Vel, litt feig er jeg også, fordi jeg så gjerne skulle sagt følgende ”ekte styrke er når man tør og vise seg svak” inne i kommentarfeltet hos virrvarr, men der tror jeg at jeg skal holde meg unna en stund. Enda for flau etter det andre jeg har kommet med.
I går satt jeg og snakket med foreldrene mine om venner på internet. Jeg sa noe slikt som at jeg omgås masse folk på nettet, og det er trivelige mennesker. Far min fnøs litt, for han er ikke så vant med nettet og mener folk skal komme seg ut. Mener det jeg også, men jeg sa at “på nettet blir jeg tatt for den jeg er og hva jeg skriver, ikke for hvordan jeg ser ut?
Så til alle dere jeg har kommet i kontakt med, dere er trivelige folk, som jeg på en måte har blitt glad i. Innrømmer gjerne at jeg dessverre ikke har så mange venner. En del av dem ble borte da synet mitt ble dårligere etter 9. klasse. Og mye handler om usikkerhet fra begge sider.
Minneapolis
Det behovet har jeg egentlig aldri hatt, å skulle ønske at jeg var anonym. Jeg har heller som mål at jeg skal klare å skrive om det på en måte som ikke sårer eller støter de som kan gjenkjennes, for det tror jeg er mulig.
Eugenie
Misforstå kan alle gjøre, det er ikke verdens undergang, selv om det kanskje kan virke sånn for deg. Se det litt i perspektiv, det finnes langt verre ting å gjøre.
Man må nok passe seg for å skrive om slike ting under riktig navn og med bilde som identifiserer. Hvis man googles så ser man plutselig at alt ligger du ute og blinker i cyberspace og tilgjengelig for gud og hvermansen. Ikke bare heldig alltid :-)
Jeg brukte en veldig anonym blågg. Det er noe med å ta hensyn til alle involverte. Og så er det jo noe med at det finnes mange måter å tolke situasjoner på. Min tolking av en situasjon er ikke alltid andre partes tolkning av situasjonen. Kan bli en lei suppe hvis man skriver om slikt under fult navn etc.