Ta ansvar da!
Jeg er snill, men ingen snillist. Jeg tenker at vi alle må ta ansvar for egne liv - også de som har mulighetene, men likevel oppfører seg som om dette er ukjent materie. På et tidspunkt må vi ta grep over ting vi snakker om, ting vi sier at vi har satt oss som mål, og slutte med å henfalle til alle disse unnskyldningene over ting som står i veien. Du vet, de hindrene som eskalerer jo mer vi tenker på dem, de som har en tendens til å svulme opp jo mer man gnikker seg mot soveputen.
Det er innlysende at vi trenger motivasjon og grunner til å foreta oss noe - kanskje også et lite spark bak, men jeg personlig får allergiske reaksjoner over mennesker som klager dag ut og dag inn, som år ut og år inn sitter og klager over det samme uten egentlig å ha noen grunn. Klager over alt de har gjort som ikke gir resultater. Klager over alt de skulle gjort, men ikke får gjort. Klager over sin dårlige form, klager over sitt elendige samliv, klager over skoler de ikke tok, jobber de ikke søkte på, klager over … klag, klag, klag. Så spør man de samme: “hva har du gjort for å forsøke å endre dette?” og får ørkenløse svar tilbake som skal fungere som forklaringer, men som i virkeligheten bare er enda flere unnskyldninger.
Hvorfor vinner ikke jeg i lotto?
“Jeg har tenkt … “, “Jeg har planer om … “, “Jeg skulle ønske at … “.
Hør nå. Nå har du sagt dette i måneder og år. KOM DEG OPP AV SOFAEN! Det nytter ikke å tenke og å snakke i evigheter, du må handle.
Kari Jaquesson skriver om dette i forhold til vektreduksjon, jeg mener dette er relevante stikkord i hele tilværelsen vår og jeg syns posten hennes kan leses også med det for øyet. Posten er god og ikke minst viktig. Den handler om viljestyrke og om å forsøke å lure seg selv. Du må handle, og du må handle igjen og igjen for å se varige resultater. Beklager, men sånn er det bare.
Fin post, Kari.
****
Tilfeldig plukkede poster
“Kos med misnøye”…. Det fritar for ansvar vet du om en bare kan klage litt - i steden for å brette opp armene og gå i gang. (Eller i det minste slutte å klage når men er sin egen propp) Nå skal jeg jammen klikke meg inn til Kari og se hva hun skriver og!
Fin post, Sissel!
Randi
Hvis man nå bare kunne bli forbanna istedenfor å klage. Jeg mener, det er der energien ligger.
Her før jul ble jeg så forbanna på meg selv fordi jeg hadde sluntret unna treningen i et helt år. Riktignok hadde jeg trenet jevnt, men en gang i uken er for lite til at jeg ser resultater. Poenget er at jeg ble forbanna, og det er jeg enda - og det har ført til at jeg igjen trener 3-4 ganger i uka (som for et år siden). Og når jeg kommer hjem så er jeg glad :)
For ordens skyld så må jeg nevne at når jeg sier jeg er forbanna så er jeg ikke sånn sinna-forbanna, jeg er bare sissel-forbanna :)
«[...], men jeg personlig får allergiske reaksjoner over mennesker som klager dag ut og dag inn, som år ut og år inn sitter og klager over det samme uten egentlig å ha noen grunn. [...]»
Jeg for min del får utslett både av sånne folk og av Kari Jaquesson.
Nei takk, ingen deler? :p
Laila
*knegg*
Jeg vet ikke om jeg skal be om en utdyping av hvem “sånne” folk er, eller om jeg skal drite i det…
Ok.
Treningsfolk? Lev sunt folk? Folk med krøller?
Folk med joggesko kanskje? :D
Viljestyrke meg her og viljestyrke der. Jeg tror det kan være dumt å gjøre seg avhengig av viljestyrke alene. For viljen kommer og går.
Jeg er ikke så veldig fan av overforenklingen mange helseguruer viser til når det gjelder behandling av overvekt. De er gjerne preget av de produktene de selv fronter og man skulle tro at det samme svaret var riktig for alle. Slik er det imidlertid ikke alltid. For noen kan overgangen fra lavkalori til lavkarbo være løsningen. For noen er det kanskje terapi som må til for å få det til å løsne.
Det jeg synes er fint her, er at du skriver “ta ansvar”. At man skal ta ansvar for situasjonen. Og det tror jeg man kan gjøre uansett. Enten løsningen er sånn eller slik, så er det viktig å ta ansvar for eget liv når man ikke er fornøyd. I mange tilfeller der overvekten er kommet langt vil det å ta ansvar kanskje bety at man sørger for å komme i kontakt med spesialisthelsetjenesten som jobber med nettopp denne problematikken.
Dessverre har mange helseguruers overforenkling av problemstillingen gjerne ført til at det kan være skambelagt å be om hjelp til noe når det “bare” er å gjøre sånn eller slik.
«Jeg vet ikke om jeg skal be om en utdyping av hvem “sånne” folk er, eller om jeg skal drite i det…
Ok.
Treningsfolk? Lev sunt folk? Folk med krøller?
Folk med joggesko kanskje? :D»
Jeg trodde det gikk frem av den delen jeg siterte: “… mennesker som klager dag ut og dag inn, som år ut og år inn sitter og klager over det samme uten egentlig å ha noen grunn.”
Kari Jaquesson misliker jeg for måten hun oppfører seg på overfor folk med spiseforstyrrelser. Hun har den samme forenklede filosofien og bråkjekke holdningen uansett hvem det gjelder: Det er bare å “ta seg sammen” og være disiplinert! er mantraet hennes. Toskete.
Lin
Viljestyrke meg her og viljestyrke der.
Hehe.
Joda, gode poeng. Mulige helseguruene er slitsomme - det vet jeg i grunnen ikke noe om for jeg har ikke noe med dem å gjøre. Men det er viktig at de er synlige sånn at de kan minne oss på om at helse også handler om valg.
Kari J har et poeng. For hvor ofte har man ikke måtte høre på alle de som dag ut og dag inn klager på at de veier for mye og er for dårlig form og at de har forsøkt ALT. Overvekt handler om mat og trim - spiser du for mye/feil og trimmer for lite så legger du på deg. Man kan ikke skjule seg bak dårlig stoffskifte i evigheter.
Joda, “alle” vet det, men likevel så støter jeg på folk hele tiden som fortsatt utsetter ting - på 10′ende året. Det er til å få mark av, for det er jo jeg som må høre om disse fremtidige fettsugingsoperasjonene som de sparer til.
Om man ikke har viljestyrke hele tiden så får man da i det minste forsøke å slutte å lure seg selv, og skjønne at det handler om å ta ansvar. Tøft? Klart det er tøft.
Laila
Det første skjønte jeg, men ikke det andre som du forklarer her:
Kari Jaquesson misliker jeg for måten hun oppfører seg på overfor folk med spiseforstyrrelser. Hun har den samme forenklede filosofien og bråkjekke holdningen uansett hvem det gjelder: Det er bare å “ta seg sammen” og være disiplinert! er mantraet hennes. Toskete.
Ah, ok. Det kjenner jeg ikke til.
Det er ikke bare å ta seg sammen for folk som er syke - det kan vi som er friske gjøre.
Når det gjelder friske folk så er jeg for litt overforenkling for det er nettopp det at vi gjør det så vanskelig som fører til utsettelse - og klaging.
Ja, helt klart. En eller annen sa noe lurt en gang (mon tro om det var Dr. Phil?):
Det er to typer mennesker - de som har mål, og de som har unnskyldninger.
Enkelt og greit det, og helt sant.
Om å gjemme seg bak stoffskifte…
Da jeg fikk konstatert lavt stoffskifte, så syntes jeg nesten det var litt kjipt. Nettopp fordi jeg hadde vært så oppsatt på å ikke være av dem som skyldte på det. For det er jo så teit, ikke sant? Så det fortalte jeg nesten ingen.
Jeg skylder fortsatt ikke på det. Men det å få behandling for det som gjorde at jeg “kjørte med håndbrekket på” var en viktig del av løsningen.
Altså mener jeg at det å ta ansvar kan være veldig mye og ikke nødvendigvis standardløsningen helseguruer gjerne kommer med.
Lavt stoffskifte utelukker selvsagt heller ikke dårlige vaner. Det er fullt mulig å ha BÅDE lavt stoffskifte OG dårlige vaner. Og det kan være lurt å ha flere tanker i hodet på en gang når man vil gjøre noe med overvekten. Har jeg hørt. ;)
Jeg tror forøvrig at overvekt ofte kan være symptom på noe annet som må ryddes opp i. Mange slankeguruer fokuserer nesten bare på behandling av det ene symptomet, og når løsningen da ikke ser ut til å vare skylder man gjerne på den overvektiges personlige egenskaper. Noe som også kan være feil når man ser på personens selvdisiplin og evne til å gjennomføre ting i andre sammenhenger.
En tankevekkende side ved dette er at så mange av de som får utført vektoperasjon utvikler andre problemer. Andelen som utvikler alkoholisme når de ikke lenger KAN overspise er ganske stor. Dette forteller meg også noe om hvor komplisert denne problematikken kan være. Den eneste forskjellen er vel at de færreste behandlingen av alkoholisme slik de gjør det overfor overvektige.
http://abcnews.go.com/GMA/Story?id=2210783&page=1
Siste setning skulle være “Den eneste forskjellen er vel at de færreste har et så forenklet syn på behandlingen av alkoholikere, slik de har i forhold til overvektige”.
Lin
Du skriver fint og du har selvsagt et poeng. Jeg vil ikke bagatallisere det du skriver - kronisk overvektproblematikken er selvsagt sammensatt og kan ikke løses kun med vilje, selv om det også må være tilstede.
Men det finnes altså folk med elendig helse som fortsatt setter seg i bilen for å kjøre 200 meter istedenfor å gå, selv om de vet at de burde gå, vet at de trenger det, og har tenkt og snakket om det i årevis og gjentar det som nyttårsønske hvert år. Men så gidder de likevel ikke fordi det regner, eller fordi det er kaldt, eller fordi de snart skal få besøk, eller fordi … Dette handler ikke om vanskelige sykdomsbilder, mye av det er intet mindre enn latskap.
Herregud, det vet jeg nå alt om. Jeg er latskapen selv, jeg er den eneste som jeg vet om som klarer å sove 16 timer og som står opp fordi jeg har vondt i ryggen. Jeg har jo også barn, jeg har en jobb, jeg må handle innimellom - jeg elsker å sove, men står jo ikke alltid opp fordi jeg VIL. Jeg kunne gjerne sovet 20 timer i perioder, jeg (tror jeg, jeg kunne det hvertfall før :) )
Den eneste grunnen til at jeg går så mye som jeg gjør er at jeg har valgt å ikke ha bil. Det er et bevisst valg jeg har tatt.
Ja, jeg er selvsagt enig i at man må ta ansvar selv, dersom det ikke kom frem.
Og lavt stoffskifte er strengt tatt en elendig unnskyldning for å spise junkfood.
Jeg er ikke uenig i den biten. Men jeg skulle ønske at man utvidet “ta ansvar”-biten til å omhandle mer enn salat og turgåing. Har man f.eks. symptomer på lavt stoffskifte, så er det å ta ansvar kanskje å være litt mer pågående overfor legen sin for å få bukt med det. Overvekt kan ha såpass mange årsaker at det kan bli feil å ikke innse at man må ta ansvar på flere måter enn kun tenke spiseregler og helsestudio. Om du skjønner.
For noen er kanskje også det å “ta ansvar” å innse at dette er noe man ikke klarer alene.
For meg personlig er det å ta ansvar mer enn en ting. Og jeg skulle egentlig ønske at f.eks. slankekursledere var flinkere til å innse dette. Ikke bare det de selv underviser, liksom. Men mitt inntrykk er at man er så opptatt av å fronte sin egen metode som “det eneste du trenger”. Jeg skulle ønske at f.eks. Grete Roede-kursledere var flinkere til å oppfordre kursdeltakere til å ta blodprøver og undersøke stoffskiftet, og ikke omtalte verktøy som Reductil som “juks”.
Jeg tror at det jeg misliker er den “alt du trenger er meg og mine råd”-holdningen. Jeg sier tror, fordi jeg er ikke helt sikker på hva jeg reagerer på. Kanskje jeg skulle ønske at folk som jobbet innen slankeindustrien var mer “tverrfaglig innstilt”? At de innså at de kanskje sitter på deler av løsningen, men at problemet er mer komplisert enn så og at andre deler også er viktige?
Jeg vet ikke. Jeg tror overvekt ikke bare er vanskelig, men også selvforsterkende. Du blir ikke bare overvektig fordi du ikke går den turen, men du slutter å gå turer fordi du er overvektig. Og midt i dette så skjer det flere prosesser på en gang. Både psykiske og fysiologiske.
Men ansvar for seg selv har man alltid.
Lin
Har man f.eks. symptomer på lavt stoffskifte, så er det å ta ansvar kanskje å være litt mer pågående overfor legen sin for å få bukt med det.
Ja absolutt. Og har man problemer i ekteskapet så handler det om å ta ansvar for å få hjelp ved å søke seg til familierådgiver kanskje. Ønsker man endring, men ikke klarer det så finnes det hjelp å få.
Jeg mener slettes ikke at man har ansvaret alene, men jeg mener hver enkelt av oss har ansvar for å sette i gang en prosess og å yte underveis. Uansett hvor mye vi ønsker det så er det ingenting som løser seg selv.
Det er sånn jeg leser Karis post. Har man problem med motivasjon så finnes det mennesker som kan hjelpe - man skal bare finne dem og oppsøke dem. De kan hjelpe, men de kan jo ikke gjøre jobben FOR deg (ikke deg, men .. ja, du skjønner)
Når det gjelder slankeindustrien så får jeg allergiske reaksjoner av den også, og jeg har skrevet om det før blant annet i posten “Slanker du bort evnen til å nyte?”.
Den dårlige samvittigheten må bort.
Vi er så enige at det nesten er rørende!
Jeg ga kanskje ikke Kari Jaquesson nok kredit heller. Jeg leste det mer som “det handler bare om mitt felt”, noe som egentlig er litt out of character i forhold til sånn jeg har oppfattet henne tidligere.
Jeg har forresten postet et innlegg om et fantastisk vektreduksjonsprogram som jeg fokuserer på for tiden. ;)
http://www.fullthus.com/blogg/?p=846
Helt siden jeg leste denne posten så er det noen ord som har gått igjen inne i hodet mitt igjen og igjen.
Gjør noe med det da! Jammen så GJØR noe med det!!! Jeg vet ikke hva de ordene gjorde der inne i dypet av underbevisstheten. Men de ga seg ikke. Jeg tror jeg skjønner det nå.
Jeg skulle på den vanlige Harryturen til Svinesund for å kjøpe tobakk. Men en inskytelse og ordene “jammen så gjør noe med det da” førte meg i retning av apoteket. Jeg kjøpte nikotinpiller og dro hjem.
Nå sitter jeg her i skogen og har åpnet en øl. Så kjørbar er jeg ihvertfall ikke. Om jeg har sluttet å røke?
Nei.
Men jeg har begynt å la vær å røke.
Det høres bra ut, kleppe.
Jeg tror det ofte kan være sånne valg som er lure. Jeg har f.eks. oppdaget at siden jeg ikke klarer å ha viljestyrke hele tiden, så kan det lønne seg å sørge for at den er der når jeg er i butikken. Å “være flink” i 30 minutter på Rema er langt mer overkommelig enn å skulle ha drittmat i skapene og satse på selvdisiplinen hjemme.
Lykke til kleppe! Neimen ikke værst å få så stor uttelling for en post Sissel.
Spennende å lese debatten her.
Jeg tror du har rett - veldig veldig mye ligger i viljen. Men av og til er det greit å ta ferie fra viljestyrken også, å unne seg en liten pause (men kanskje ikke ett helt år da ;-) ) Men hele poenget med posten din var vel å poengtere hvem som sitter med nøkkelen - at ansvaret er vårt eget. At vi faktisk kan gjøre noe med egen situasjon og at det å IKKE GJØRE NOE faktisk også er et valg, enten det gjelder mat, røyk, trening eller kjærester som ikke duger…
Med et unntak for de som lider av alvorlige spiseforstyrrelser etc, som i tillegg trenger profesjonell hjelp. Men også de må til sist ta ansvaret selv.
Sånn er det nå tross alt; vårt liv…
Takk Randi.
Jeg tro at nøkkelen for min del ligger i at jeg ikke slutter å røke men at jeg har begynnt å la være.
Forskjellen er dramatisk.
Lin og Randi - dette ble egentlig til dere begge.
Hmm … jeg forstår ikke helt det der med å skulle kreve/forvente av seg selv at en skal ha viljestyrke hele tiden. Selv om jeg må slå på viljestyrken av og til så ville jeg aldri orket å leve et liv hvor man må ha viljestyrken påslått kontant. Selv om jeg må bruke viljestyrken så er den store overskriften i livet mitt LYST.
Nå før jul måtte jeg tvinge meg selv til å trene mer enn snitt 1 gang i uken som jeg har gjort det siste året. Det gjør jeg ikke nå lengre. Jeg trenger ikke tvinge meg selv når jeg har først har kommet i gang og brukt noen uker på å få dette inn som en automatikk, men jeg må slå den på innimellom. Jeg merker signalene - noen ganger kjenner jeg hva som er på gang.
For meg er imidlertid de positive ringvirkningene så store at det bare dreier seg om liksom-viljestyrke. Hvem tror du har brukt unnskyldningen for å ikke gidde å gå på trening fordi det regner ute? Jeg selvsagt. Så hentet jeg frem regntøyet. Viljestyrke? Vil ikke si det - jeg går bare ikke på mine egne unnskyldninger lengre :)
Jeg hadde aldri i livet giddet å trene i så mange år om jeg ikke hadde likt det. Punktum. Men poenget er at jeg gav treningen en sjanse - igjen og igjen. Jeg trodde det var mulig å finne noe jeg skulle like. Og jeg ville komme i bedre form.
Men å få meg med ut på en skitur - glem det. Ok, men da skal man være god til å smiske og lokke, OG garantere mange kaffepauser. Viljestyrke er ikke et vesentlig poeng her. Poenget er at jeg forstår ikke hvorfor jeg skal mobilisere viljestyrke for å gå på ski, henge som et slep etter andre som har fått det for seg at man skal nå en fjelltopp på 1 time. Hallo.
For meg handler helse om mer enn trening og mat. Helse handler om valg. All over.
kleppe
Herlig :)
Det er vel nettopp det jeg også skrev. At det å satse på viljestyrke (eller lyst, for den saks skyld), ikke funker. For både viljestyrke og lyst varierer såpass at det kan være dumt å gjøre seg avhengig av den for å gjennomføre noe.
Jeg er kjempetjukk, men jeg klager ikke, - og jeg er helt enig med Kari Jaquesson. Egentlig forstår jeg ikke at det går an å være uenig med henne, for det hun skriver er jo a fact of life. Det eneste poenget hun misser er at vi har forskjellige behov å dekke, og vi bruker tiden vår på forskjellige ting. Jeg bør absolutt trene, og jeg går i vei på tredemølla mi når jeg klarer å tvinge meg til det. Jeg er et energisk og aktivt menneske, fyker rundt, bruket masse, masse tid på jobben min og på å jobbe med unger på fritida. Jeg er et positivt menneske, - men jeg hater å trene. Altså: Hater det!!!! Det er avgort det minst lystbetonte jeg kan tenke meg, og da skal det mer viljestyrke til for meg enn for Kari. Jeg får ikke energi av det, tvert i mot blir jeg litt tungsindig. Det betyr jo ikke at jeg ikke liker å få tur, sykle til butikken, løpe i trapper, - men ikke å trene. Men så er det altså tvingende nødvendig hvis man skal være sunn og leve lenge i landet. Jeg regner med at jeg fyller mange av mine timer med ting som Kari hadde vært absolutt umotivert for, og kanskje hadde hun ikke en gang klart å mobilisere viljestyrke nok for å få det til. Heldig for henne at det hun liker å gjøre gir god helse. Maten jeg spiser er både sunn og mager. Ungene mine som har vokst opp på denne kosten er to slanke sanasolmennesker. Men som Kari sier, fett er mat, - og jeg spiser bitte litt for mye, koser meg litt for mye, - og det blir det mange kilo av etter hvert. Dumt og patetisk, - og veldig, veldig skambelagt. Det er så skambelagt at hvis jeg får vondt i et kne, så ville jeg ikke fortelle det til legen min, for jeg ville skamme meg og tenke at det var min egen skyld. Kanskje på samme måte som en røker som er i ferd med å utvikle kols holder kjeft når han er hos legen, eller den som drikker litt for mye ikke forteller legen at han har problemer med søvnen.
Men Kari Jaquesson har helt rett. Jeg kunne ha skrevet akkurat det samme selv. Flott post, og takk for tipset, Sissel.
Hege - du sier:
Jeg er et energisk og aktivt menneske, fyker rundt, bruket masse, masse tid på jobben min og på å jobbe med unger på fritida. Jeg er et positivt menneske, - men jeg hater å trene. Altså: Hater det!!!!
og
Det betyr jo ikke at jeg ikke liker å få tur, sykle til butikken, løpe i trapper, - men ikke å trene.
Men du. Det er da ingen som har sagt at alle skal drive å løpe til treningsstudio. Det er jo bare jeg som gjør det fordi jeg ikke gidder å jogge og fordi jeg syns veldig mye er veldig kjedelig. Jeg var så heldig at jeg fant noe jeg likte.
Det viktigste er jo ikke om man går trapper, sykler eller løfter vekter, bare at man tar vare på seg selv og GJØR NOE. Og hvis man ikke klarer å innse at man må begynne å tenke i de baner når man peser seg opp trappen hjemme, når man sliter med trusler om diabetes, vann i knærne, dårlig hjerte, høyt blodtrykk osv, så er det på tide å snakke hardt til seg selv. Eller mykt. Eller hva som trengs for at man skal handle :)
Dårlig samvittighet er et godt poeng. Et veldig godt poeng, og det var mye i det du skrev som jeg kjente meg igjen i og faktisk en av grunnen til at jeg ikke trente mellom 18 og 30 etellerannet - herremin jeg visste vel at jeg ikke hadde verdens beste form. Jeg er voksen og finner meg ikke i å få “kjeft” og “tegn og forklar” på hvorfor jeg hadde lite overskudd og dalende evne til å takle utfordringer i hverdagen (fysisk helse og mental helse henger som kjent sammen) - da tar jeg heller ansvar selv for jeg visste innerst inne hva som måtte gjøres. Jeg tar heller ansvar selv fremfor å oppsøke lege for at han skal fortelle meg noe jeg vet. Noen ganger må man velge mellom to onder, men det er ikke så farlig bare man velger.
Hei! Takk for at du har anbefalt posten min! Det kuleste er at det setter i gang debatt. Jeg har lagt inn en nytt innlegg i kommentarene.
MEN EN TING som en skriver her hos deg skjønner jeg ikke:
Jeg kan ikke huske å ha uttalt meg offentlig om spiseforstyrrelser så jeg vet ikke hva den personen henviser til? Forenkler? Har da aldri sagt noe om å ”ta seg sammen”??? Skulle gjerne likt å vite hvor dette kommer fra?
Ja, det kan nok virke irriterende når det virker som om man fremstiller vektnedgang/vedlikehold som noe enkelt, men det er jo nettopp det jeg IKKE gjør: Poenget er jo at det IKKE er enkelt og det er det man må tåle. Det er jo nettopp fordi man ikke GIDDER, ORKER at de fleste gir opp og (for)blir tykk/fet/overvektige. Helt greit å være tykk/fet/overvektig, jeg synes ikke det verken er et kosmetisk eller moralsk problem, men om man velger å leve slik at man blir tykk/fet/overvektig (jepp - alt er at valg også det man tror man “egentlig” ikke velger) men da kan man ikke bli overrasket over problemene som følger med eller klage over at man ER tykk/fet/overvektig når man lever for å (for) bli det.
Kroppen blir nemlig akkurat sånn som du lever.
Du ER kroppen din, den er ikke noe du HAR. HVEM du vil være er opp til deg - men husk - ingenting, absolutt ingenting skjer av seg selv og ingenting er gratis. Alle handlinger man gjør/lar være å gjøre får en konsekvens.
:-) Kari
Av hensyn til denne postens tema, og for å unngå en total avsporing, har jeg valgt å respondere til Kari Jaquesson i min egen blogg:
- Vis meg din overvekt, og jeg skal si deg hvem du er!
Kari J:
“Du ER kroppen din, den er ikke noe du HAR”
Jeg leser dette som en faktaerklæring fra en fagperson:) Det er mulig enkelte leser dette og tenker at JA - damen har rett - jeg ER kroppen min. Hurra og Amen.
Jeg vil egentlig bare gjøre oppmerksom på at jeg ikke er en av de som tror at jeg ER kroppen min. Ti ville hester kunne aldri greid å lirket en slik halleluja-setning inn i hodet mitt.
Selvfølgelig har vi et ansvar for å ta vare på oss selv og jeg er helt på linje med det Sissel skriver om å ta ansvar og sparke i gang seg selv. Men som du ser så skriver hun i et videre perspektiv - drar inn elementer som samlivs-situasjon, jobbsituasjon, skolegang og ser ut til å mene at det er den samme mekanismen som slår inn. Jeg er enig i dette - jeg tror det dreier seg om å bryte sirkler.
Men vær så snill Jaquesson - ikke prøv å fortell voksne kvnner og menn at de er noe så overfladisk som et resultat av sin egen kropp. Folk ER tanker, sjel, intellekt, følelser, sinnstilstand og så videre. De er mer enn en kropp.
Jeg er en av de som “gidder” som du skriver. Resultatet er en sterk kropp som blir et bra verktøy for meg. Men jeg’et mitt ligger ikke i kroppen altså:) Ærlig talt.
Ok folkens - hva hvis vi snur litt på dette.
Jeg tenker høyt.
Kroppen er en del av oss. Hvis vi for et sekund ikke henfaller til barbie/ken-problematikken, så ER vi kroppen vår i den forstand at den i stor grad speiler våre prioriteringer og vår måte å leve/tenke på.
Jeg opplever ikke Kari på den måten at hun fremelsker en type kropp fremfor en annen. Jeg opplever henne heller ikke dithen at hun sier at noen kilo for mye/lite er dårlig. Det jeg opplever at hun sier er at hvis man tilbringer livet sitt i sofaen så vil dette speile seg i kroppen. Ikke bare i kroppen, men i øynene, i håret, i livsgnisten man utsondrer når man er sammen med andre mennesker. Men dette må hun i grunnen svare på selv.
Hvis man puster og peser av å gå opp en trapp, og ikke lider av noen sykdom, så er kroppen det synlige beviset på at noe er galt et sted.
Det er ikke sikkert løsningen er å begynne å trene - opprinnelsen til problemet ligger som oftest helt andre steder, men det å begynne med fysisk aktivitet KAN være starten på det mønstret man bør bryte.
Hvis du kommer til legen og forteller at du er deprimert, så bør legen OGSÅ fortelle deg at det er bra å komme seg ut i frisk luft og røre på deg hvis dette ikke er noe du normalt gjør. Og det gjør mange leger/psyk. For inaktivitet drar en lengre ned.