Sissel Vedal - trivialiteter i hverdagen

I går besøkte jeg Fredrikstad Domkirke for å høre Bjørn Eidsvåg spille. Han opptrådte sammen med 8 andre musikere (4 strykere) og det ble en herlig halvannen time. Konserten var kjemisk renset for julesanger, men det hindret ikke at julestemningen fikk snike seg inn likevel. Kjente og kjære Eidsvågsanger ble servert på rekker og rad, flest fra hans siste utgivelse “Nåde”, og hvis jeg skal bedømme etter stemningen så lot vi oss varme alle som en.

Stemningsrapport fra Fredrikstad Domkirke

Foto: nrk

Før jeg gikk til domkirken i dag sa min eldste: “BÅDE Bjørn Eidsvåg og kirke - du kommer garantert til å grine”. Nå har hun aldri sett meg grine til Bjørn Eidsvåg, men noen kirker har ofte en voldsom effekt på meg. Jeg vet ikke helt hvilke mekanismer det er som slår inn, men for en ikke-kristen som meg har dette innimellom fremstått som merkelig og lett forvirrende at jeg blir så berørt. Derfor var det ekstra hyggelig at Eidsvåg sa noe om akkurat dette da konserten startet. Han fortalte at flere hadde det som meg, og trodde selv at forklaringene kunne være mange. Noen føler seg veldig små i mektige rom, andre minnes sorgen over dem som de har mistet, mens andre igjen rett og slett bare trives der.

Fredrikstad Domkirke er vakker og at konserten ble lagt der var veldig riktig.

Foto: ukjent

Bjørn Eidsvåg har en 30 års lang karriere å se tilbake på, og jeg syns det er lett å merke når artister har holdt på lenge. Det er noe med roen og tryggheten de sender ut, samt hvor nært de velger å gå mennesket og seg selv i sine monologer. Akustikken, den dempede belysningen, et voldsomt kirkerom, strykerne og den høyst tilstedeværende Eidsvåg bidro til å gjøre konserten til en fantastisk høytidsstund, hvor jeg var så heldig å få sitte på første rad.

Bjørn Eidsvåg skriver tekster som kan rive tårekanalene i stykker, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg tok inn ALT, og at alt kjentes voldsomt nært og selvopplevd. Personlig føler jeg en utrolig nærhet til Eidsvågs som artist fordi jeg syns at han berører så mange viktige ting i sangene sine. Mens andre artister synger om skattegjeld og varm pils, så dukker Eidsvåg dypt nedi sorg, savn, nåde og trøst. Mange syns at dette er fryktelig triste saker, selv syns jeg det er herlig at noen tør og vil bruke tid på disse temaene som har sin plass i våre liv. Jeg syns også det er flott å høre Eidsvåg åpent og ærlig fortelle at han ikke liker alt kirken står for, ei heller alt som sies fra prekestolen, men at han likevel føler at han hører hjemme i kirken. Det merker jeg at han gjør.

Det gjorde inntrykk på meg da han fortalte om sin far som et år tidligere hadde fått en virus på hjernen og mistet all hukommelse rundt sine kjære. Han kjente ikke Bjørn Eidsvåg eller hans søsken igjen, ikke hans egne søsken, han kone, men det verste av alt var at han ikke var i stand til å kjenne igjen seg selv. Han visste ikke hvem han selv var, hvor han kom fra eller hvor han skulle. Akkurat dette bet jeg meg merke til, for det må være noe av det vondeste et menneske kan oppleve - å i lengre eller kortere perioder ikke vite hvem man ER.

Foto: Meg selv

Han fortalte om hans mor som helst ville at han skulle synge andres sanger - som ikke forsto hvorfor han absolutt måtte skrive nye sanger når det fantes så mange fine fra før :) Men det var en sang hun likte (svensk opprinnelse, jeg tror Eidsvåg har teksten) og den sang han både i sin far og sin mors begravelse. “Ein fin liten blome” fikk vi også høre.

Eidsvåg har humor - folk som er opptatt av gravalvorlige ting har gjerne det :) Etter et par sanger gjorde han oss oppmerksom på at han var veldig klar over at det var en del menn tilstede som hadde blitt dratt dit av sitt kvinnelige bekjentskap - og som bare satt og ventet på at konserten skulle bli ferdig (men beklager, det var enda lenge igjen). Han ønsket å spille noe for dem som ikke var så trist, og hadde febrilsk forsøkt å lete frem en lystig sang, hvilket ikke var lett. En sang hadde han imidlertid klart å finne. Melodien var lystig, kunne han fortelle, men ikke teksten, men den trengte de ikke høre på :)

Så dro han i gang, og sammen med Anders Engen på trommer så trodde jeg pinadø at de skulle rive kirken i biter. Det var helt fantastisk og de fylte hver eneste lille krinkelkrok med de mest uanstendige og upassende rytmer jeg aldri trodde jeg skulle få høre i en kirke - aldri noensinne har jeg kjent meg mer hjemme i et slikt bygg, og det var så riktig. Jeg opplever ikke kirken (som institusjon) som ekte, men Eidsvåg han er så hel og ekte og passer virkelig inn i dette mektige rommet. Alt er som det skal være.

Foto: Svein Kristiansen, Fredrikstad Blad

Han sang Floden uten Elvira Nicolaisen og fortalte at han savnet hennes stemme som han sytes kledde låten så godt. Men han hadde en logisk forklaring på hvorfor hun ikke var der. Han påstår nemlig at han har fått så mye pes fra stand-up komikere som har gjort narr av hans duetter med disse unge kvinnene at han turte rett og slett ikke å ta dem med på veien i redsel for hva de da skulle finne på å snakke om. I håp om å bedre på dette ryktet han har fått har han nå laget en duett som han skal synge med Jan Eggum :)

Jeg gråt ikke gjennom hele konserten, og da de takket for seg så undret jeg meg over dette … underet. Så kom de tilbake å på scenen og spilte “Eg ser”, og da var det gjort.

****

All honnør til de øvrige musikerne på scenen

Børge Petersen-Øverleir (gitar)
Håkon Iversen (bass)
Jørn Øien (tangenter)
Anders Engen (trommer)
Johannes Leonard Rusten (1. fiolin)
Ida Kristine Hansen (2. fiolin)
Gunhild Leenheer Nordahl (bratsj)
Tove Erikstad (cello)

****

Tilfeldig plukkede poster

• Stålne lommebøker blir lett til noe mer …
• Kom Krekar med trusler? Virkelig?
• Forventninger