Jeg er prinsippløs, men ikke verdiløs
Jeg har ingen prinsipper. Ikke et eneste ett. Jeg har ikke som prinsipp at jeg skal være trofast, at jeg ikke skal slå mine barn, at jeg ikke skal stjele eller at jeg alltid skal være snill med de som er glad i meg. Ingenting. Jeg har ikke en gang et prinsipp om at jeg ikke skal ha prinsipper.
Hovedgrunnen er fordi begrepet i sin dagligtale som regel knyttes til ordet ‘aldri’.
Jeg spør:
- hva mener du med at du har som prinsipp at du aldri skal slå dine barn
og svaret er:
- jeg kommer aldri til slå dem - det er et prinsipp jeg har”.
eller
- Jeg hater utroskap og kommer aldri til å være utro. Aldri. Det bare vet jeg.
Jeg må si at jeg syns det er beundringsverdig at mennesker kan være så sikre på seg selv og fremtiden. Jeg vil nødig rokke ved deres tro på seg selv - deres ønsker og intensjoner, men personlig har jeg lite og ingen tillit til mennesker som uttaler tonns av prinsipper. I likhet med mange er det mange ting jeg misliker og ønsker å ta avstand fra, men jo flere prinsipper folk proklamerer å ha, jo mer skeptisk blir jeg.
- jeg skal aldri være utro
- okei
For meg betyr begrepet prinsipp at noe er urokkelig. Uansett hva som skjer med deg, dine og/eller verden rundt deg så vil du aldri vike fra prinsippet du har uttalt. Det er uforanderlig.
Det er greit for meg at andre føler for å love inn i fremtiden, men selv tenker jeg at dette er lettvinte forsøk på å trygge andre mennesker. Jeg ønsker, som så mange andre mennesker, at de jeg elsker og forholder meg til i dagliglivet skal være trygge på meg, men dette må skje uten at jeg skal love meg gul og blå. Det jeg imidlertid kan gjøre er å vise noe av meg selv, fortelle at jeg vil gjøre mitt beste - selv om jeg ikke kan gi garantier inn i fremtiden så består jeg av noe og kan tilkjennegi dette. Jeg har et verdisett, jeg har gjort prioriteringer, jeg har foretatt valg og jeg har tanker, følelser og ikke minst ønsker.
Mitt erfaringsgrunnlag, det jeg vet om meg selv, baserer seg på alt som har skjedd, alt jeg har tenkt og alle mine valg frem til nå. Jeg er et menneske i forandring, selv om mange ting har vist seg å være ganske konstant. Jeg påvirkes av det rundt meg og gjør opp status etterhvert som jeg beveger meg langs livslinjen. Det betyr ikke at jeg nullstiller meg, men at jeg stopper opp og spør meg selv om det som betød noe for meg for 5 år siden, betyr det noe for meg i dag? Jeg MÅ kjenne på betydningen av noe for å kunne legitimere nødvendigheten av dens eksistens. Hvorfor er jeg trofast? Fordi jeg trenger det? Fordi han trenger det? Fordi samfunnet forventer det? Fordi noen har tvunget meg til det? Og er det nå sånn at jeg faktisk er trofast? Hva er trofasthet?
Men tilbake til prinsippene. Jeg kan huske episoden da jeg slapp alle prinsippene mine, og tenkte at dem kunne jeg ikke eie lengre. De hadde ingen verdi og var ikke det som var avgjørende for om jeg skulle foreta gode valg. Jeg oppdaget at det er en stor forskjell på å sitte hjemme med en rykende varm kaffekopp og servere lettvintheter rundt egen fortreffelighet, og det å presses helt til det ytterste av det jeg som menneske kunne makte. Jeg som alltid har oppfattet meg selv som balansert, snill og med stor, stor kjærlighet til mine barn fikk kjenne på følelsen av noe ukontrollerbart. Avgrunnen. Og det var da jeg skjønte at det å være så heldig å få gjøre de “riktige” tingene også handler om flaks.
***
Jeg var så ufattelig sliten i den tiden og jeg slet med en fødselsdepresjon jeg ikke visste at jeg hadde. Jentene var små og dagene var uendelige bestående av mangel på søvn, mangel på tro, mangel på humør, mangel på hjelp, trøst og livsgnist. Jeg sto opp om morgenen og var mer utslitt enn da jeg la meg. Det første jeg tenkte noen dager da jeg sto på badet og stelte meg var: hvordan skal jeg klare denne dagen.
Jeg hadde fått to nydelige, vidunderlige barn. Den ene fulgte jeg i parken 3 dager i uken og den andre var hjemme hos meg. Blid og glad som a-mennesker har en tendens til å være. Og at de våknet på omgang om natten var jo ikke deres skyld. At jeg ikke hadde avlastning var ikke deres skyld. Sånn er det å være småbarnsmor. Jeg forsto ikke hvor sliten jeg var, og det falt meg ikke inn å spørre om hjelp. Jeg har jo alltid klart meg selv, dette var nok bare en overgangsperiode og jeg skulle nok ta igjen mangel på søvn når helgen kom. Men det var jo ikke bare mangel på søvn som var problemet, det var mangel på alt. Livet.
Jeg hadde sendt den ene i barnehagen og satt ved frokostbordet med den andre. Den morgenen. I morgenkåpen fordi hun skulle få mat før jeg hoppet i dusjen. Men hun ville ikke ha mat, hun ville bare sutre. Hun tok en liten skje, men knep gjennom munnen ved neste forsøk. Ta litt da, forsøkte jeg å lokke henne med, vi skulle jo ut og måtte jo ha litt mat i magen. Ta bare litt da. Neida. Hun knep igjen munnen og vred på hodet og begynte å skrike. Og hun skrek høyere og høyere. Og jeg kjente at jeg ikke maktet mer. Hvis hun bare kunne slutte å skrike så …
Den avmaktsfølelsen jeg hadde da kan ikke beskrive, men jeg opplevde å være drevet helt ut til ytterste skanse. Så stopper verden opp, og jeg løfter hodet og kikker opp til høyre. Der ser jeg håndflaten min stå stille i luften.
Det øyeblikket der er noe av det sterkeste jeg har opplevd som mor. Jeg fikk totalt sjokk da jeg skjønte hva jeg var i ferd med å gjøre og helt rystet over at dette viste seg å bo i meg, og selvsagt brøt jeg helt sammen. Jeg gikk til telefonen, ringte legen og ba om å få time.
- Haster det, spurte legen. Er det viktig?
- Ja jeg vil tro det, svarte jeg. Jeg holder på å slå barnet mitt og trenger hjelp.
Jeg fikk komme ned til legen samme dag. Jeg hadde ingen forklaringer på lager. Ingen unnskyldninger. Ingenting. Jeg bare satt meg ned og så på han og fortalte hvorfor jeg var der, og var i grunnen rede til å høre for en fryktelig person jeg var. Men han spurte bare:
- Sissel, si meg, hvordan har du det?
Jeg fortalte han om det. I tre kvarter satt jeg inne hos min reddende engel på Røde Kors Klinikken i Oslo, og han var opptatt av meg. Han viste meg omtanke og løste praktiske utfordringer jeg selv så på som uoverstigelige hindringer. Telefonnummer, navn, forståelse og støtte var det som skulle til for at jeg klarte å ta steget ut av dårlig samvittighet og den situasjonen jeg ikke skulle være i og inn i noe nytt.
Jeg har tenkt mye på den situasjonen for 11-12 år siden, og jeg kan med sikkerhet si at den endret hele mitt tankesett i forhold til meg selv og sikkerhet rundt egen fortreffelighet. Jeg har følt på kroppen hvordan massiv påvirkning den ene eller annen veien (nesten) kan få meg til å gjøre noe jeg anså som helt utenkelig. Helt vilt. Og jeg har tatt meg i å tenke meg andre situasjoner og spørre meg selv: kunne dette vært meg? For 13 år siden ville jeg svart nei på det meste. Nå tenker jeg: ja dessverre. Det virker utenkelig og ulogisk, men jeg må dessverre holde muligheten åpen hvis alle gale omstendigheter er tilstede.
- Jeg kommer aldri til å slå ungene mine. Det er et prinsipp jeg har. Jeg bare vet det.
Det er ikke alltid jeg kommenterer det nå lengre, men jeg kan fortsatt bli helt satt ut av tanken på hvor nært jeg var.
Tilfeldig plukkede poster
Det er synd det bare finnes et løsblad-system i verket “Mennesket”. Takk for at du tok denne fram.
Åh! Du modige kvinne. Jeg hadde egentlig tenkt å forsvare noen få prinsipper, men det er ikke så viktig lenger. Bøyer meg i støvet.
Má bare si meg enig med Radiohode og tilföye at jeg synes det er et tydelig tegn pá stor styrke at du klarte á ba om hjelp.
*Böyer meg i stövet*
Takk for denne historien og tankene omkring.
Det er nok mange som har vært omtrent der, den gangen man var presset opp et hjørne eller helt ut på kanten av stupet, der kun et pust skal til. Der kan man bli aggressiv, også mot de helt helt uskyldige og de man elsker så høyt det er mulig.
Noe i den retning husker jeg også meget tydelig, en historie fra en parkeringsplass foran et kjøpesenter. Jeg var litt i en annen verden, langt nede i forbindelse med samlivsbrudd og følte et press om å skaffe noe viktig i butikken. Min datter på omkring 5 år slo opp bildøra så den smalt inn i nabobilen, tross utallige advarsler mot å gjøre det. Så bare gikk hun mot kjøpesenteret, og jeg måtte prioritere å gå etter henne foran å sjekke skaden på nabobilen, samtidig som raseriet og fortvilelsen steg. Jeg var vippet over kanten.
Det svartnet, jeg grep henne brutalt, løftet opp holdt beinhardt. Jeg tror jeg følte for å slenge henne i veggen av alle krefter, for så å slepe henne tilbake til bilen i biter. Akkurat i grevens tid snakket en person til meg, eieren av den andre bilen, ganske forbannet fordi jeg “stakk av”. Lite visste han om situasjonen, ville bare vite hvem sende verkstedregningen til.
Jeg søkte hjelp på min måte, ikke gjennom lege, men ved å gå til en venn og gråte.
Når jeg får “flashback” om det i dag så blir jeg skjelven og svett, får angst. Så nære på det utilgivelig grusomme.
Å lære seg selv å kjenne blir man visst aldri ferdig med.
Man kan vel ha “prinsipper”, som intensjoner om aldri eller alltid det og det. Det er lett. Men i virkeligheten kan man ikke vite, aldri være sikker på at man kjenner alle sine sider og evner.
Sterkt!
Av alle ting sitter jeg å tenker at måten du ble møtt på av legen var bra.
Til dere som har kommentert
Det flotte i kommentarene deres er at dere ikke unnskylder meg og dermed indirekte anerkjenner at det er ok å slå (jeg ser på min historie som at jeg faktisk gjorde det, og ikke bare nesten - fordi jeg var så nært. At det ikke skjedde var flaks)
For man skal ikke unnskylde eller på noen måte anerkjenne at mennesker gjør det. Men det som er viktig i denne historien er at vi tar inn over oss at vi alle har svakheter og at vi kan, hvis vi kommer i uheldige kontekster og utsettes for sterk emosjonell destruktiv påvirkning kan gjøre ting vi selv mener er utenkelig.
Denne posten ble til fordi kleppe spurte i “Jeg elsker deg, derfor slår jeg” om hvorfor mennesker slår. Som dere kan lese av posten så er vold noe jeg verken kan anerkjenne eller unnskylde. Jeg kan ikke godta det som et ledd i en oppdragelse og jeg kan ikke akseptere at vi skal tenke at dette på noen måte er greit. Samtidig så er det greit å ta inn over seg at vi ikke er perfekte og vi foretar ikke bare greie, rasjonelle og gjennomtenkte valg. Vi mennesker består også av svakheter, og jeg tror at vi har godt av å kjenne på oss selv og tenke på om dette også kan ligge i en selv. Knut Sparhell sin flotte kommentar viser bare at dette kan skje selv den beste av oss, men det betyr ikke at det er sånn vi er og må defineres. Det viser bare at det dessverre er et potensiale vi har i oss.
Denne posten er også en forklaring på hvorfor jeg er så opptatt av egoisme (Rytter Evensen om egoistiske foreldre ) og hvordan jeg setter den inn i en personlig sammenheng. Når jeg ser tilbake på historien min for 12 år siden, så blir det igjen helt klart for meg hvorfor det er så viktig å ta vare på seg selv. Hvor viktig det er å ta valg som fører en mot bedre evne til å gjøre seg selv lykkelig. Å forbli i et ekteskap, et forhold eller en situasjon kun av hensyn til andre kan være svært destruktivt for en selv, og helt klart redusere omsorgsevnen. Vi må holde oss friske, og det er en jobb vi selv har hovedansvaret for. Mange kan nok oppleve denne posten som veldig personlig - for meg handler dette også om politikk.
Til programsekretariatet vil jeg si at legen var fantastisk. Skavland ble også kåret til norges mest populære lege for noen år tilbake, så det er fler enn meg som syns det.
Hei Sissel,
Jeg synes det virker som om du har misforstått selve konseptet med det å ha prinsipper, jeg. Du knytter prinsipper til fremtiden, og jeg skjønner ikke helt hvorfor du gjør det. Det å ha et prinsipp er for deg det samme som å avgi et bindende og evigvarende løfte, ser det ut til. Dette mener jeg er en misforståelse. Prinsipper er jo til blant annet for å fravikes. Det er det som gjør dem til (bare) prinsipper. Hvis man bare følger sine prinsipper slavisk, blir det prinsipprytteri, noe som er uheldig. Men ikke dermed sagt at alternativet er å hive alle prinsipper på dynga. Og skal jeg tippe, så har du fremdeles prinsipper, kanskje uten å innse det?
Hei Laila
Det er mulig jeg har misforstått, men du forstår min min definisjon av begrepet ‘prinsipp’ riktig. Prinsipper fravikes ikke. Hvis de gjør det så er hele poenget borte.
Og skal jeg tippe, så har du fremdeles prinsipper, kanskje uten å innse det?
Nei, jeg har ingen prinsipper i forhold til min definisjon av begrepet, men jeg eier mange verdier og jeg har ønsker og forventninger til meg selv. Det er også mange ting jeg tar avstand til. Vold mot barn er en ting.
Det er sjelden jeg tar meg tid til å lese slike lange poster. Her gjør jeg det. For jeg vet alltid at teksten er verdt å lese. Dette var sterkt. Som du vet venter jeg en liten en om ikke lenge, og har tenkt mye på hvordan det vil bli å ha en liten jente å ha ansvar for. Jeg sitter nå igjen med en klump i halsen, og et håp om at jeg aldri havner i en slik situasjon. Jeg har vært nære med min kone en gang, og har aldri klart å tilgi meg selv. Selv om hun har det.
Takk for at du delte denne teksten med oss.
XmasB
Det var så lite …
Du har oppfattet noe vesentlig når du sier at du håper at du aldri havner i en slik situasjon.
Heldigvis kan vi velge mesteparten av tiden. Vi kan velge om vi skal slå eller gå. Vi kan velge om vi skal være utro. Vi kan velge … ja, du skjønner. Men noen få ganger kan vi faktisk ikke velge fordi konteksten setter oss helt ute av stand til det. Det er ganske fryktelig å oppleve å være ute av kontroll, spesielt når dette er et reaksjonsmønster som er milevis fra hva man er kjent med hos seg selv.
Det fine med disse opplevelse du og jeg har hatt er at de kan brukes konstruktivt for ettertiden. Man lærer noe om seg selv. Og setter man det inn i et større perspektiv så får man også et litt mer nyansert syn på andre mennesker og samfunnet (hvorfor reagerer ikke samfunnet som ønsket på gitte reguleringer/regler/pålegg/kampanjer)
Oj…dette var bra. Utrolig bra. Takk.
Jeg stusset litt først da jeg begynte å lese dette, siden jeg legger noe litt annet i “prinsipp” enn det du gjør. For meg er det ikke snakk om at “jeg kommer aldri til å…”. Der er jeg helt enig med deg; det blir bare spådommer. Med prinsipper forstår jeg det som ligger i bunnen av alle andre standpunkter, og som selv ikke kan begrunnes. Verdigrunnlaget. Altså ikke “jeg kommer aldri til å…”, men “man skal ikke…”, “det er galt å…”.
Men jeg ser at vi antakelig er enige i sak, så jeg skal ikke spikke fliser. Men jeg vil ha fram et poeng, nemlig: hva gjør man hvis man bryter sine egne prinsipper/normer? Ikke bare nesten, men helt?
Hvis man, som de menneskene du nevner, har formulert prinsippene sine som en spådom om sin egen atferd, mister de mening i det øyeblikket man bryter dem. Da har man dem plutselig ikke lenger! Men hvis prinsippene i stedet er et moralsk imperativ står de akkurat like fast som før.
Det heter at man skal leve som man preker. Men det er dessverre vanlig å oppfatte dette som om det gjelder andre veien også: at man bare skal operere med moralske krav som man selv greier å leve opp til. Og det er tøv. Hvis vi ikke stiller strengere krav til oss selv og andre enn det vi er sikre på å kunne oppfylle, ville vi ikke bare sette en lav standard; vi ville gjøre den stadig lavere.
Når man bryter sine egne normer, er det grovt sett to måter å reagere på. Den ene er å rasjonalisere. “Det var jo ikke så galt, egentlig”. “Det finnes visse unntak”. “Man kan ikke være for firkantet, heller.” Osv. Det man da gjør er å justere verdiene/normene/prinsippene etter sin egen atferd. Det finnes ikke noen ende på denne prosessen.
Den andre reaksjonen er å beholde de moralske kravene uendret, og i stedet innse at det man har gjort er et overtramp. Det var galt. Man har gjort det, og det er fortsatt galt. Man skulle ha handlet annerledes, og man må gjøre så godt man kan for å unngå å gjenta det. Man skal angre, og man skal be om unskyldning. Man skal skamme seg. Man skal faktisk ha det litt vondt.
Men man skal ikke skamme seg over å være et dårlig menneske som ikke greier å gjøre det som er riktig. Skammen er tvert imot en del av det reaksjonsmønsteret som gjør at vi klarer nettopp det. Evnen til å skamme seg er et kjennetegn på et moralsk menneske.
Takk for et inspirerende innlegg!
Jeg har et lite synspunkt på det med bruk av ordet prinsipper. Det betyr i dag det grunnleggende og overordnede.
Hvis noen forteller om sine prinsipper, og inkluderer konkrete praktiske løfter om enten aldri eller alltid å gjøre noe, så sier de det uten å skjønne ordets betydning. Men er mange som gjør det så det er vanlig å misbruke ordet.
Det man burde kalle det er leveregler. Disse kan igjen bunne i ens egentlige prinsipper.
Å sette individet først, seg selv først, sine nærmeste, eventuelt samfunnets behov, eller forsvare den svake mot den sterke, tenke kreativt eller positivt, se livet fra den lyse side, øke lykken i verden, være humanist, alltid søke etter hvem som har fordelen når noe skal forklares, er eksempler på hva jeg synes med rette kan kalles prinsipper. Ikke slå barn er altså ikke egentlig hva jeg vil kalle et prinsipp, mer et løfte om alltid la et godt prinsipp virke på en bestemt måte.
Virkelige prinsipper kan ikke holdes som løfter, siden de er noe grunnleggende og ikke observerbare ut fra en enkelt hendelse. De bare er der, som en rettesnor ut fra antakelse at de er grunnleggende sanne og viktige.
Det ligger i det å kalle noe et prinsipp, ikke en regel, at prinsippet ikke alltid fører til samme konklusjon i alle situasjoner. En regel er (i prinsippet) alltid fulgt eller brutt. Man har som regel flere, delvis kryssende prinsipper, særlig sett i konkrete situasjoner.
Det er også et godt prinsipp at sinne skal ut, ikke magasineres. Men du verden om man gjorde det til en fast leveregel uten andre styrende prinsipper.
Knut
Hvis noen forteller om sine prinsipper, og inkluderer konkrete praktiske løfter om enten aldri eller alltid å gjøre noe, så sier de det uten å skjønne ordets betydning. Men er mange som gjør det så det er vanlig å misbruke ordet.
Nettopp, og det samme skjer med flere begreper - egoisme for eksempel.
Jeg ser poenget ditt i forhold til prinsipp vs løfte, men jeg er likevel ikke enig i eksemplene du omtaler. Jeg ville omtalt alle eksemplene som ønsker og forventninger til meg selv (hvor det å ikke handler i tråd med dette krasjer med verdisettet mitt), men ikke ha det som prinsipp. Å ha som prinsipp å ikke slå barn er like meningsløst for meg som å si at man har som prinsipp at man alltid skal forsvare den svake mot den sterke.
abre
Så fint at du ikke spikker fliser - det var nemlig andre poeng som var viktigere i posten og jeg er glad for at du så dem.
Jeg har egentlig ikke så mye å tilføye til det du skriver annet enn å si at jeg leste det med stor interesse.
Sissel,
OK, du tar avstand fra vold mot barn, men ikke av noen prinsipiell grunn (som f.eks. at du mener det er galt å utøve vold mot barn).
Kanskje dømte du deg selv så hardt da du holdt på å gjøre noe galt mot ungen, at du nå garderer deg mot skyldfølelse ved eventuelle feiltrinn i fremtiden. Ved å fjerne prinsippene er det jo ikke lengre noe som heter rett og galt og dermed ikke noe grunnlag for å dømme.
Hva vet jeg… Det bare virket litt trist på en måte, dette her.
Laila
Det kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg vil heller si at det er en formulering som har kommet til å bety noe for jeg oppdaget at de fleste av oss mennesker eier en eller annen form for utilstrekkelighet (selv om det er varierende hvor mye den har kommet til syne) og at det er menneskelig. Det er dumt å vri seg unna eller fortrenge det faktum ved å garantere seg inn i fremtiden (det bærer også med seg en smule selvbedrag), for vi har en verdi selv med utilstrekkelighet.
Det eneste vi kan garantere er at vi skal gjøre så godt vi kan.
Å være trist på mine vegne er bortkastet følelser - kanskje litt misforstått også.
Nå tror ikke jeg på slikt som mangler og utilstrekkelighet, så vi skiller antakelig lag allerede der. Jeg tror slikt bare er en illusjon skapt av oss selv, fordi vi (tror vi) trenger noe å unnskylde oss med (overfor høyere makter, omverdenen, vår indre kritiker eller hva du vil…). I virkeligheten har vi til enhver tid alt vi trenger i oss og er selv ansvarlige for hvordan (og hvorvidt) vi gjør bruk av det. Selv våre negative tilbøyeligheter er vi ansvarlige for. Mennesket er ansvarlig, ikke avmektig (stikkordet ‘ansvarlig’ utelukker avmektighet).
Men jeg skal ikke dra dette lengre, da det kanskje blir en avsporing i forhold til hvor du ville med posten (c:
Laila
Jeg er enig i at vi er ansvarlig og at enkelte utslag av utilstrekkeligheten ikke skal unnskyldes - ingenting av det jeg har skrevet tyder vel på det motsatte? Jeg har tvert om understreket det flere steder.
Alle mennesker er utilstrekkelig på en eller annen måte, og mange vil oppleve det gjennom episoder og opplevelser. For min del var det ikke nødvendig at jeg skulle gå gjennom en fysisk agesjon for å få demonstrert det - å være så nært var en sterk nok opplevelse i seg selv. Andre vil kanskje velge fortregning istedenfor å forholde seg til dette, DET syns jeg er en trist løsning.
Jeg syns det er viktig at vi aksepterer menneskets utilstrekkelighet, men jeg har aldri sagt at vi skal unnskylde eller akseptere alle handlinger. Det er viktig å få med seg det. Hvis vi hadde vært flinkere til å akseptere menneskets utilstrekkelighet (hvordan denne vil oppleves styres også av kultur og sosiale rammer), så hadde kanskje flere ikke følt det så nødvendig å operere med garantier.
Du må gjerne fortsette diskusjonen. Det er en liten avsporing, men samtidig ikke …
Interessant er det hvertfall.
Er det noen som har hørt om den berømte strikken som kan strekkes til en viss grad ??
Det var et flott innlegg Sissel. Det utdyper og forklarer, det åpner og gir innsyn.
Men…
Et prinsipp er en leveregel, et grunnlag.
Og om vi skulle gå ut fra at vi som mennesker ikke er i stand til å bryte slike, så syns jeg vi legger lista altfor høyt.
Man kan godt si at et prinsipp er en verdi,- et verdi grunnlag. Men fordi vi er det vi er, er vi aldri så ubevegelige at slike ikke KAN brytes i en gitt setting.
Hva som skiller ett prinsipp fra en holdning eller et ønske er ikke så lett å beskrive tror jeg, men det ligger vel litt i dette at et prinsipp ikke trenger argumenter eller vurderinger i hvert enkelt tilfelle. Likevel må man være så tilstede at man gjenkjenner situasjonen for å holde et prinsipp.
Man har et ønske om at man ikke gjør (eller gjør) uansett ytre forhold og eller omstendigheter. Derfor må ytre omstendigheter forståes og sanses for at et prinsipp skal overholdes. På samme måte som at man skal forstår at omstendighetene ikke trenger prinsippielle vurderinger.
I begge tilfeller må man altså analysere.
Men det jeg synes var flott med inlegget ditt var tilnærmingen til tilgivelsen. Hvordan forholder vi oss til slikt når andres prinsipper brytes? Og hvordan forholder vi oss til oss selv?
Inlegget ditt åpnebarer at det er nødvendig med tilgivelse og at det må være rom for feil.
Det sørgelige er at noen ikke vil se vold som feil. Og forsvarer den fordi de ikke vil tåle en slik inrømmelse?
Men affekt kan uansett være utenfor rekkevidde av vurdering, og brudd på vilkårene til prinsippene kan derfor skje.
Det ligger altså en forståelse av situasjonen til grunn for en prinsipiell avgjørelse. Og det er ikke alltid vi forstår situasjonen. Da blir prinsippene ofte borte.
MORMOR
Strikken kan definitivt ryke. Noen ganger når jeg ser på andre, så kan jeg overraskes over at den holder så lenge som den gjør.
Men…
Et prinsipp er en leveregel, et grunnlag.
Og om vi skulle gå ut fra at vi som mennesker ikke er i stand til å bryte slike, så syns jeg vi legger lista altfor høyt.
Det er mulig jeg tar feil i min definisjon av begrepet ‘prinsipp’, men som jeg sa tidligere så brukes dette erfaringsmessig nesten alltid sammen med ordet ‘aldri’. Og når noen sier aldri, så betyr det aldri for meg. Ikke ‘kanskje aldri’ eller ‘aldri hvis ikke …’ Da må man i så fall gi uttrykk for at aldri er et relativt begrep som kan endres - og hvordan man tenker rundt det.
Det er bare det jeg vil bemerke - ellers kommer du med veldig gode vinklinger. Jeg syns det var fint å lese.
Sissel.
Jeg forstår dine argumenter rundt “aldri”. Og jeg tror jeg forstår definisjonen din.
Likevel er antagelig ‘aldri’ like vanskelig som ‘evig’.
Derfor forstår jeg begrepet aldri som vår aller ytterste rekkevidde av vår evne. Og ikke som et matematisk ‘aldri’ eller ‘evig’.
For både aldri og evig er utenfor vår absolutte rekkevidde. Og det er det vi må ta høyde for tror jeg.
Dermed blir både prinsipper aldri og alltid en forklaring på hvor langt man er villig til å strekke seg. Det som er spennede med dette er jo at man dermed må ta med seg betydningen av hvem som sier dette, ikke bare hva det teoretisk betyr.
Sitat (Sissel):
Jeg syns det er viktig at vi aksepterer menneskets utilstrekkelighet, men jeg har aldri sagt at vi skal unnskylde eller akseptere alle handlinger. Det er viktig å få med seg det. Hvis vi hadde vært flinkere til å akseptere menneskets utilstrekkelighet (hvordan denne vil oppleves styres også av kultur og sosiale rammer), så hadde kanskje flere ikke følt det så nødvendig å operere med garantier.
Jeg anser det å avgi et løfte eller en garanti (eller å ha prinsipper, for den saks skyld) som noe positivt, så for meg blir dette absurd. Å “akseptere ens utilstrekkelighet” mener jeg mennesker gjør i altfor stor grad allerede. Hvis noe skulle være viktigere enn noe annet, ville jeg før sagt at det var å erkjenne at man ikke er mangelfull eller utilstrekkelig på noen måte. Det er bare noe man går rundt og tror (og så lenge man tror det, blir det en selvoppfyllende profeti).
Laila
Jeg tror jeg skjønne hva du mener
Jeg tenker som så at jeg kan si at noe er perfekt: et kunstverk, et menneske, et musikkstykke, en tekst osv Jeg kan opplever det som perfekt, selv når jeg erkjenner at det har mangler - noen ganger syns jeg det er perfekt nettopp FORDI det har mangler.
Det letteste er kanskje å forklare det med et musikkstykke. Hvis jeg for eksempel tenker på enkelte sanger av Nick Cave så vil jeg si at dem er bortimot perfekte - fordi det er min opplevelse av dem. Men hvis vi går inn og virkelig hører på sangene, så vil vi høre at han synger falskt, han er tidvis urytmisk - altså standarder vi noen ganger bruker når vi måler god musikk. Hvis vi tenker sang så er Nick Cave definitivt utilstrekkelig, men i min verden er mange av sangene hans helt perfekte.
Min erfaring er at mennesker som gir garantier og OFTE hevder sine prinsipper med store overskrifter, ikke er hester jeg ønsker å satse på, verken privat eller i jobbsammenheng (men det betyr ikke at folk kan uttrykke et ståsted). De er verken trygge eller sikre, og nettopp derfor trenger de å uttale prinsippene sine for å bygge illusjoner. De menneskene som derimot erkjenner at de har sine mangler - de som snakker lite om garantier og prinsipper, men derimot formulerer seg på andre måter: sier noe om sine verdier, om sine mål, hva de ønsker, hva som betyr noe for dem, hvordan de prioriterer, hvordan de har tenkt å jobbe/være, hva de tenker om andre, hvordan de taklet sin siste utfordring … det forteller meg mye mer. Å ha mangler er menneskelig og trenger slettes ikke være noen hemsko, det er derimot svært nyttig og den erkjennelsen kan være det som skal til for at man nettopp når målene sine (som kan være jobb så vel som det å fungere sammen i et samliv)
Sissel,
Jeg ser at du setter det å “ofte hevde sine prinsipper med store overskrifter” opp imot det å fortelle om sine verdier osv.. Her ligger formodentlig kjernen. Og.. ja, jo, endel proklamerer gjerne sine prinsipper først og fremst for å høre seg selv uttale dem. Jeg er helt med på den. Er også enig i at de i så fall bygger illusjoner, jepp.
Men det er overhodet ikke dette jeg forbinder med å ha prinsipper. Ei heller er det slik at enhver som gir uttrykk for et prinsipp h*n har, med det avsier en affirmasjon eller bekreftelse for seg selv på den måten. I noen kommunikasjonssammenhenger kan det ganske enkelt være naturlig å komme inn på et prinsipp man har, og man formidler det i så fall til mottakeren for å informere eller belyse, ikke for noe annet.
Jeg ville kanskje gått så langt som å si at den som proklamerer slikt for å høre seg selv si det, i bunn og grunn ikke kan sies å ha tatt prinsippet til seg, egentlig. Så litt satt på spissen, blir eksemplet ditt for meg - ikke et eksempel på en som har et prinsipp, men på en som ikke har det! Skjønner?
Forøvrig forstår jeg ikke hvordan du kan si at man kan nå målene sine hvis man anser seg selv å være mangelfull og som å ikke strekke til.
Laila
Når det gjelder dette med prinsipper så ser vi litt ulikt på det. Hvis jeg setter meg inn i måten du tenker på, så har jeg ingen problemer med å godta resonnementene dine. Men jeg ser ikke på et prinsipp som noe man sier for å informere/belyse. Slik jeg opplever de som uttaler mange prinsipper er vel heller det at de har et lite reflektert forhold til prinsippene de uttaler. Ikke rent sjelden opplever jeg at prinsippene har blitt lettvintheter man uttrykker fordi man tror dette er hva som forventes av en.
Du sier jo egentlig det selv også: den som proklamerer slikt for å høre seg selv si det, i bunn og grunn ikke kan sies å ha tatt prinsippet til seg, egentlig. så vi tenker likt her.
Jeg vil ikke pirke mer på dette. Jeg syns du forklarer ting godt, men vi har litt ulik tilnærming til akkurat dette. Det er ok.
Forøvrig forstår jeg ikke hvordan du kan si at man kan nå målene sine hvis man anser seg selv å være mangelfull og som å ikke strekke til.
Hmm … At man kan være/føle seg utilstrekkelig betyr ikke at det er noe man ER som person hele tiden og alltid. Jeg er/kan føle meg utilstrekkelig fra tid til annen, men jeg definerer ikke meg selv som mangelfull som person. Jeg har derimot et godt selvbilde, kjenner meg ofte glad, har mange som er glad i meg (og som jeg er glad i) og så videre. Jeg når ofte målene mine, men likevel så er kan jeg tidvis føle meg utilstrekkelig (men det trenger jo ikke være på samme område, hvis du skjønner)
Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare det bedre, men jeg har en følelse av at du ser på utilstrekkelighet som noe utelukkende negativt. Jeg har som utgangspunkt at vi alle er utilstrekkelige fra tid til annen, og det er helt greit. Vi kan likevel være snille, arbeidssomme, lojale, vennlige, ærlige - masse bra, og definere oss på måter som samsvarer med dette. Jeg ser ikke på det som noen motsetning.
[...] regler i samfunnet. Det kan synes som de fleste av oss har en mening om Utroskap og skylddeling, Jeg er prinsippløs, men ikke verdiløs, Hvem er de pedofile, er du pedofil? Kompisknulling og Ja til polygami. Svært mange vet hva de [...]
[...] du leser siste halvdelen av denne posten (fra stjernene), så skjønner du hvorfor. Men han gjorde mer. Han fokuserte på meg, trøstet meg [...]
[...] den som står alene mot røkla og blir utsatt for urett. En tekst som har gjort inntrykk er Jeg er prinsippløs, men ikke verdiløs. En påminnelse om hvor enkelt vi sitter og er skråsikre på at vi aldri vil trå feil når vi har [...]