Om å beveges

Når jeg skal skrive trenger jeg å få livet mitt litt på avstand sånn at jeg ikke blir for nærsynt, men kan ta inn hva jeg ser, hører og opplever i en helhet. Å ta et skritt inn i en følelse, en situasjon eller i menneskers liv, for så å gjengi dette i skriftform slik at du som leser det kan være der sammen med meg, det er en kunst jeg ikke behersker. Dessverre. Jeg orker ikke en gang å prøve, for jeg vet at jeg kommer til kort. Jeg orker ikke se klisjeene stå på trykk, for de blir så usigelig tomme, og det gjør meg kvalm. Jeg tenker at dette orker jeg ikke lese, hvordan skal man forvente at andre skal orke lese …

Jeg klarer ikke sette ord på krevende dager som jeg går inn i med ydmykhet, og hvor erfaringer har lært meg at menneskers forventning om at jeg skal hjelpe dem inn i en prosess gir meg energi og overskudd. Om hvordan jeg legger meg hver eneste kveld, utslitt og fornøyd. Ikke fornøyd over meg selv, men av å se at noen har tatt et skritt lengre. Og hvor jeg savner helgene jeg kan sove lenge, men likevel ikke kan slutte å tenke på de som har kommet nærmere hverandre. Beveget seg. Beveget meg. Hver dag er jeg så heldig at jeg får se mennesker i bevegelse mot målene sine, noen snegler seg frem, livredde og sinte, andre glade og i full fart. Min takknemlighet handler om tillit jeg får i kombinasjon med en følelse av at jeg utgjør en forskjell.

Mitt liv er ikke delt inn i privatliv og jobb, de er sammenfiltret som to elskende om natten. Jeg kan ikke si at jeg skal slutte å jobbe, like lite som noen kan si at de skal slutte å elske noen timer i døgnet. Jeg er ikke alltid på jobb, jeg sitter ikke alltid i telefonen, jeg svarer ikke alltid på mailer eller farter mellom avtaler, men hva jeg velger å engasjere meg i er en del av hva jeg er.

Det har jeg valgt fordi det gjør meg lykkelig.

Jeg har valgt noe krevende, noe som krever noe av meg hver eneste dag. Jeg må være i kontakt med meg selv, gi av meg selv og jeg må glemme meg selv. Det er ikke jeg som skal settes i bevegelse, men jeg blir det likevel.

Det er noen ganger ubarmhjertig og hjerteskjærende, men der finnes tro, håp og kjærlighet, og det gjør meg til et bedre, klokere og lykkeligere menneske. Jeg vet ikke om noen kan forstå det.

Tilfeldig plukkede poster

    Ingenting

One Response to “Om å beveges”

  1. Det er ikke jeg som skal settes i bevegelse, men jeg blir det likevel.

    Hvis man ønsker å bli klok på noe så skal man forsøke bevege eller forandre det. Det gjelder både mennesker, ting og systemer. Filosofer har vært inne på tanken før.

    Jeg har alltid villet forandre alt og bevege de jeg møter i en eller annen retning, mot noe jeg tror på. Etter over femti år med slike forsøk er erfaringen at det ble jeg som beveget meg mest og oftest. Men noen ganger, bare noen ganger, utgjorde man en i det minste en forskjell. Og noen ganger er det helt ålreit å bli beveget, eller gudskjelov at man ble det.

    Det eneste jeg nå er overbevist om er at alt jeg er overbevist om plutselig kan vise seg være feil. Og at intet jeg vil forandre er så viktig å forandre, at ingen jeg vil bevege er så viktig å få beveget, at jeg vil risikere skade på noen underveis, uansett hvor viktig saken kan være, uansett hvor overbevist jeg er. For jeg kan beveges nå, helt plutselig.