Trodde du at “flinke piker” bare var piker?

“Det er så mange kule, morsomme og intelligente høyredamer her” overhørte jeg en Unge Høyre mann/gutt si på et nachspiel på et landsmøte. “Jeg skulle bare ønske de var like kule på talerstolen”.

Jeg har tenkt på dette utsagnet mange ganger og lurt på hva han mener – jeg tror jeg kanskje vet det nå.

Etter å ha deltatt på noen årsmøter, landsmøter, seminarer og konferanser så kommer man i kontakt med utrolig mange hyggelige og flinke folk. Hadde du hørt stemmen min nå så ville du hørt at jeg la trykket på FLINK. “Flinke” folk finnes, men det er også en myte heftet til noen av dem som ikke er så attraktivt. Du vet, disse menneskene som hele tiden må vise og bevise at de er flinke i all flinkhetens korrekhet. Slettes ikke alle, men du har nok møtt dem. De som kjører etter boken eller skoleringen, om du vil. Alle paragrafer riktig. De som snakker som maskiner, med stemmeleiet og trykket på riktig sted, og hvor du etter hvert ikke gidder å høre lengre fordi de er så flinke at du … gjesp … ikke vet hvordan du skal holde deg våken. De er muligens flinke, men nå er det altså noen som påpeker at de ikke er så flinke  -Unge Høyre. Så hva er det de mener? Jeg vet ikke, men man kan tenke høyt :)

Organisasjonsarbeid fasinere meg, ledelse og kommunikasjon – politikk også. Ikke bare politikken, men også politikere. Mens politikken er stabil, dog i noe endring, så endrer politikerne seg. Ikke bare i retorikk fra år til et annet, men i form, fra sal, til kafe, til bursdagsselskap til talerstol og fra tiår til tår, men også den samme kvelden. Det ene sekundet er de stramme og korrekte iført den samme kjedelige dressen og for ikke å glemme hårsveisen som ligner alle de andre de jobber sammen med, mens i neste sekund, noen timer senere og med et glass øl i hånda har blitt forvandlet til sjarmerende pianospillende individer som man kunne snakke med i timesvis. Eller ikke, men det er nå en annen historie.

Jeg tror det er det Unge Høyre mener. Etter middagen så snakker man – snakker. Man brenner, diskuterer, snakker om drømmer, strategi, slenger kommentarer , synger litt og ler. Man klapper noen på skulderen, skraper på noen argumenter, anerkjenner, deler håp, tanker og drømmer om en framtid – og man tar noen sjanser rundt kontroversielle synspunkter. Man byr på seg selv og sitt engasjement – sine følelser. På talerstolen er de fleste stramt regissert – av seg selv fordi de tror det skal være sånn, av bystyregruppen som har antydet noe om sine forventninger eller kanskje potensielle samarbeidspartnere man ikke vil støte lengre bort fra seg. Regisserte føleler. Man anerkjenner stramt, man kan lire av seg en morsomhet, men det er helt klart usrevne regler for det meste  - også hvor morsom man kan tillate seg å være/bli. Hittil er det kun Unge Høyre som tester disse grensene. Antagelig fordi de har minst anseelse å tape.

Jeg er enig med Unge Høyre. Noen ganger, og når man ser noen på en talerstol så kjennes det som at noe har blitt borte på veien. Sjarmen kanskje. Troverdigheten kanskje. Det ekte. Det inderlige. Det taper vi alle på uansett hvor vi er eller hva vi jobber med. Jeg heier alltid på de som bringer med seg noe av seg selv inn i jobben – og viser det. Noen inderlige og litt uforutsigbare mennesker som vil bidra med noe som er nytt eller høres nytt ut. Mer av det ekte. Halleluja.

Alle de andre har jeg hørt før.

Tilfeldig plukkede poster

    Ingenting

2 Responses to “Trodde du at “flinke piker” bare var piker?”

  1. Hør! Hør! Du har selvfølgelig helt rett. Og de virkelig gode på talerstolen er de som tør å by på seg selv, sine tanker og meninger. Da rocker det! Men i den tida vi lever kan det være en risikosport. Hvert ord blir analysert, hver mening snudd – og vips så får man på kjeften for å ha sagt noe litt på siden, noe som ikke skulle vært sagt. Synd!

  2. Ja synd. Men dog, så tenker jeg at det er mulig med en mellomting.
    Og da mener jeg å bære med seg noe av sin idealisme opp på talerstolen (eller andre steder) – det holder ikke å snakke om å være seg selv – gi av seg selv. Det er noe en ser er tilstede eller mangler. De som satser alle kortene på de riktige ordene er ikke på riktig spor – tenker jeg.