Inspirasjon jeg ikke kan bruke til no …

Det blir ofte sånn at når det går en stund uten at man formidler noe som helst ut i det offentlige rom, så økes terskelen for når man skriver. Sånn er det hvert fall for meg. Alle de små tankene sendes ut på Facebook, fordi nettstedet tillater kun et begrenset antall tegn, og man trenger ikke tenke så mye. Det passer meg utmerket for tiden. De siste årene, for å være ærlig. Jeg har mistet grepet på fast-blogging, dvs tankeblogging på bussen, i bilen, hos frisøren som kan omsettes i skrift det sekund man setter seg ved pcen.

Terskelen for å skrive har altså økt, eller kanskje det er behovet for å skrive som er redusert. Det er uansett lite som presser seg frem lengre. Lite som får meg til å komme for seint til bussen eller saker som får meg til å prioritere nedskrevede poeng fremfor tannpuss … Jeg lurer på hva det kommer av. Jeg har tenkt på det mange ganger.

I dag har jeg inspirasjon, men i grunnen ingenting å skrive om. Hva med å skrive om innvandring, sier en. Innvandring? Herregud, noe så dørgende kjedelig. Vi har innvandringsstopp og det er idiotisk, vi trenger mer kompetanse til Norge, er det noe mer å si om det? Hvor mange ganger skal man egentlig trenge å gjøre folk oppmerksom på at det er forskjell på kvoteflyktninger, innvandrere og asylsøkere, og for hver av disse gruppene så finnes det særskilte regelverk og ulike problemstillinger knyttet til.

Noen ganger blir jeg så fordømt lei av dette innvandringsspørsmålet, som viser seg å egentlig dreie seg om asylsøkere og krimelle.

En person syntes jeg skulle skrive om fast og slow-tv. Jeg antar at hun tenkte på Paradise Hotel versus Hurtigruten, men jeg vet ikke jeg. Noen ting har liksom en tendens til å bli ferdigskrevet før jeg får fingeren ut, og jeg tenker … Hurtigruten, jeg er så lei av å lese om det programmet. Bølgeskvulp, orange lys, nasjonalfølelse – hurtigruten som sklir over vannet, nordover og forbi hjemplassen til de fleste av oss – eller familiene våre. Ingen blir stemt ut og ingen blir latterliggjort, så fremt de ikke har fått med seg mine kommentarer, og alle istemmer at dette er det mest fantastiske som NRK har produsert.

Jeg syns det var flott jeg også, men det er noe med overeksponeringen. Så flott var det da ikke at vi trenger å skrive og snakke om det i uke etter uke. Jeg snakket med mamma i telefonen i dag, hun kunne fortelle at det regnet og at de muligens skulle ta med seg campingvognen på tur neste uke. Om de skulle til Sverige vites ikke, men dit dro vi nå før når jeg var barn. Det er virkeligheten. Hurtigruten og det orange lys som speiler seg i vannet er bare bilder nordlendingene bruker til markedsføring – for å understreke hvilken herlig landsdel man bor eller kommer fra. Og det er jo sant. Men det beste er nok likevel at Hurtigruten tok bildet med seg ut til resten av norges befolkning, og det gjorde den nordlige delen av befolkningen stolt. De fikk klump i halsen. Se det er en grunn for at de fortsatt har valgt å bo i denne landsdelen tross høy utflytting.

Så hva skal man skrive om når man ikke har noe å skrive om. Når man kjenner seg inspirert og ordene ikke faller så lett. Løsningen ser dere her. Man bare skriver. Man tenker ikke.

Så går det sannsynligvis lettere neste gang :)

 

Tilfeldig plukkede poster

    Ingenting

Comments are closed.