Har søkt 100 jobber uten å få napp

Sivilingeniør Reffel Delemi kom til Stavanger fra hjemlandet Sverige fordi hun ønsket å være sammen med kjæresten. Hun har i løpet av tiden hun har vært der forsøkt å få seg jobb, men i følge henne selv og Rogalands Avis skal hun ha fått nei på alle de 100 jobbene hun har søkt på. Forklaringer som blir lansert i artikkelen er ensidige: Er det fordi hun er blond? Er det fordi hun er for pen? Er det fordi hun har et utenlandsk navn?

Det er ingen tvil om at sivilingeniør Reffel Deleml har kvalifikasjoner som sivilingeniør, og med en master i prosjektkommunikasjon så burde kunne få mange jobber – hun søker jo også til et felt hvor det er vanlig med arbeidskraft med utenlandske navn.

Reffel Delemi har vært inne til flere intervjuer og sånn sett fått bekreftet at hun ER kvalifisert til mange av de stillingene som hun har vært interessert i og søkt på. Arbeidsgivere har altså innkalt henne på tross av det utenlandske navnet og bildet som viser at hun er blond. Og sett i lys av dette så blir følgende utsagn helt malplassert:

Sivilingeniør Reffel Delemi frykter at navnet og hårfargen ødelegger jobbsjansene hennes.

Hva er dette for no tull?

Mitt spørsmål er: Hva i all verden foretar du deg på jobbintervjuene Reffel Delemi? Du har en fot innenfor, men gang etter gang så presterer du så dårlig at du blir valgt bort. Hva er det du sier? Hvilket inntrykk legger du igjen? Hvor har du fokus?

Arbeidsgivere søker etter kvalifisert arbeidskraft og dette handler om mer enn utdannelse og erfaring. Når du kommer til intervju så ER du faglig kvalifisert, det som gjenstår og som de ikke vet noe om, er hvordan du er som person. Det er da du skal gi noe av deg selv. Det er da du skal trygge en potensiell arbeidsgiver på at du er egnet, og dette gjør du gjennom personligheten din.  Personlighet sier også noe om hvor seriøs du er, hvordan du passer inn i arbeidsmiljøet, om dine holdninger til jobben og kollegaene dine, hvor selvstendig du er, hvordan dine prioriteringer er, om du er villig til å ta risiko, om du er trygghetssøkende og mye, mye mer.

Det er på intervjuet det skjer, og det er her Reffel Delemi kommer til kort. Hun klarer ikke å trygge arbeidsgiveren på at hun er riktig person, noe arbeidsgiveren må være ganske sikker på om de skal tørre å investere tid og penger i denne. Noen må fortelle henne at hun har et forbedringspotensiale i intervjusituasjonene, at hun bør søke hjelp til å rette opp dette fremfor å ha et fokus på arbeidsgivere som er i overkant opptatt av hårfarger.  Skal hun fortsette å leve i den virkeligheten så vil hun måtte søke 100 nye jobber uten å få napp.

Tilfeldig plukkede poster

    Ingenting

3 Responses to “Har søkt 100 jobber uten å få napp”

  1. Veldig bra innspill til denne artikkelen!

  2. Kanskje hun bare er ærlig?

    Det er på intervjuet det skjer, og det er veldig synd, da jobbintervjuer neppe gir særlig pålitelig informasjon om folks personlighet. Det de først og fremst gir en indikasjon på, er hvor god søkeren er til å gjennomføre jobbintervjuer, dvs. søkerens evner til å framstille seg selv slik det forventes. Nå kan naturligvis en viss sosial intelligens være bra i alle jobber, men medmindre det er snakk om jobb som skuespiller eller f.eks. selger, er jo arbeidsgiveren ute etter å vite hvordan søkeren egentlig er.

    Skal man først diskriminere på personlighet bør man for det første bruke en pålitelig metode, dvs. en god test. Dessuten bør det kunne vises at man kun hensyntar de egenskapene som er relevant for jobben (og ikke f.eks. intervjuerens personlige sympatier/antipatier). For folk velger ikke personlighet noe mer enn de velger f.eks. hudfarge, kjønn eller legning.

    1. Hei abre – lenge siden. Godt nytt år :)
      Ja kanskje hun bare er ærlig, kanskje hun er noe annet – det er vanskelig å si noe om jobbintervjuet annet enn at det aldri har gått bra i og med at hun ikke har fått jobben. Det kan være tilfeldigheter, men det kan også være at hun har prestert svært dårlig. Det kan handle om at hun ikke får frem kompetansen sin, det kan hende hun fremstår som useriøs eller umoden, det kan hende hun utviser manglende dømmekraft når hun forteller om tidligere prosjekter eller forhold til kollega hun har jobbet med eller det kan rett og slett være at hun oppleves som “lettere” enn andre søkere av ulike grunner. Dette aner vi jo ikke noe om, og det er det jeg tenker at hun trenger hjelp til å se på. Kankje er det bare småting som trenger å justeres, og som hun ikke er klar over.

      Min erfaring etter å ha hjulpet mange ut i arbeid gjennom flere år er at det handler ikke om å “framstille seg slik det forventes”. Det handler om å komme forberedt. Det handler om at man på forhånd har tenkt gjennom hva man ønsker å få frem. Det handler om å tenke gjennom hva spørsmål man kan få, slik at man har gjort seg opp noen tanker om ulike sider ved seg selv. Det kan handle om sympatier og antipatier, men oftere handler det om troverdighet og om å skape tillit – skape trygghet rundt at man vil bli en ressurs for en bedrift, ikke et problem. Når det gjelder personlighet så har vi alle en personlighet, også en som klør seg i nesen ustanselig, prater i ett kjør uten å stoppe opp og lytte, også en som prater stygt om tidligere arbeidsgivere. Man trenger ikke bli en annen enn man er om man fjerner uvaner og blir litt mer bevisst på hvordan man fremstår sammen med andre. Det er noe vi alle trenger å få tilbakemeldinger på om vi skal kunne utvikle oss som mennesker.

      Dette jeg nevner over bør arbeidssøker forholde seg til om han/hun ønsker jobb (og mye mer). Man må få formidlet at man har noe å tilby og at man kan være en ressurs. Klarer man ikke det er det store sjanser for at man vil trekke det korteste strået. Det er hva man må forholde seg til når testing ikke er den brukte metoden i den gitte bedriften i en ansettelsesprosess.