Jeg vil ikke være statsminister

Jeg vil ikke bli statsminister. Jeg vil heller ikke være toppleder i en stor bedrift.

Jeg forstår ikke at noen gidder.

Jeg har sett toppledere sine timeplaner. Jeg har også fått et visst inntrykk av hvordan dagene til statsministeren ser ut gjennom å lese aviser og kikke på dokumentaren som gikk på tv. Jeg kjenner til min egen timeplan, og konkluderer med at selv om den tidvis er veldig hektisk så har jeg det godt.

Det hender jeg jobber til langt på natt for å komme igjennom forberedelser til neste dag, og er oppe lenge før pip-pip ene har kommet ut av REM-søvnen. Noen ganger kjenner jeg at det skulle vært godt å få sove litt mer, jeg er jo så glad i å sove, men jeg vet at det kommer. Alltid i nær fremtid. Mitt liv og mine oppgaver er ikke styrt av klokkeslett og stramme agendaer som en regel, og det gir meg en sterk følelse av tilfredshet – også de periodene jeg jobber svært hardt og lenge. Jeg kobler meg på livet i tide og utide. Jeg har ofte rom til å ta meg tid.

Jeg forstår ikke når toppledere har tid til å tenke. Gjør de i det hele tatt det? Skjer det at de ligger i senga en time ekstra om morran fordi en god tankerekke kom til dem. Hender det at de setter seg ned og tenker tanker som jeg skriver om i bloggen min eller putter de alt inn i løpeturene rundt Sognsvann eller fisketurene vi hører at de har. Med fotografer og journalister til stede. Er det da det skjer?

I mitt hode tenker jeg at toppledere ikke kan ha mye tid til å tenke fritt med så hektiske timeplaner. De kan nok ha tid til å diskutere og til en viss grad også reflektere, men når kobler de seg opp mot den virkeligheten som ikke kan fanges av statistikker og festtaler?

Disse talene de holder … Jeg tror nok at de intellektuelt tror på det de sier, men FORSTÅR de innholdet? Sånn ordentlig forstår. Det lurer jeg på. Forståelse handler jo om så mye, og kanskje aller mest om en evne til å forholde seg til virkeligheten på flere måter enn kun intellektuelt. Sånt tar tid, for det er krevende greier å bevege seg utenfor rammer en selv har tegnet opp. Sånne ting kan man ikke gjøre i en bil mens mobiltelefonen ringer. Slike ting krever innlevelse, og innlevelse krever tid. Og prioritering.

Når gjør toppledere disse tingene?
Jeg har virkelig ikke den ringeste anelse om det.

Tilfeldig plukkede poster

    Ingenting

9 Responses to “Jeg vil ikke være statsminister”

  1. De fleste toppledere har en stor arbeidskapasitet, eller en stor evne til overblikk. Men ellers er det undersøkelser som bekrefter det du sier: De beste lederne tar seg tid til andre ting, til noe helt annet, til ro, tenkning og planlegging. De får også gjort mest

  2. Genese
    Jeg kom til å lure på en ting. Du sier at mange har stor arbeidskapasitet, men hva definerer du som arbeide.
    Jeg er praktisk talt alltid på arbeid. Ikke fordi jeg aldri slipper inn noe annet enn det som skjer på jobben eller at jobben stresser meg, men fordi jeg opplever at det meste jeg gjør og tenker kan relateres til jobben min. Det som har gjort meg dyktigere i jobb skjer ofte etter 16.00
    De beste ideene jeg har hatt har aldri kommet mellom 8 og 16. De kommer ofte som et resultat av impulser utenfor. Mennesker jeg møter, sammenhenger jeg ser, behov jeg kartlegger, og sånn sett kan du si at jeg er på jobb hele tiden selv om jeg ikke forholder meg til omverdenen på den måten. Så for meg er ikke poenget å dele dette inn i jobb/fritid, men heller peke på at mange har timeplaner som ikke gir rom.
    Det som kjennetegner toppledere er ofte lite fleksibilitet gjennom dagene. Man har kanskje stor arbeidskapasitet (men det må du forklare nærmere hva du mener med), men samtidig så blir man dratt i mange ulike retninger og har således liten mulighet til å påvirke stramme timeplaner. Som statsministeren.

  3. støtteapparatet, rådgiverne,stabene: Gode ledere har gode folk rundt seg. Som kan hjelpe til med taler, nye tanker, legge hverdagen til rette. Den kanskje viktigste (i allefall en superviktig) ykresgruppe er sekretærene. De bidrar virkelig til at toppene klarer å holde hodet over vannet.

    Ingen klarer seg alene – i allefall ikke på toppene.

  4. Jo, jeg er klar over det, men litt av mitt poeng er at mange av disse erkjennelsene vi kommer frem til er erkjennelser som verken rådgivere, sekretærer eller øvrig stab kan gjøre for en.

    Selv når de reiser til fattige land har de horder av mennesker rundt seg. Selvfølgelig evner alle å fatte omfanget av ulike tragedier, selvfølgelig klarer alle å til en viss grad sette seg inn i andre menneskers følelser og liv, men det jeg snakker er om når de virkelig har tid til å forstå det. Sånn ordentlig. Man klarer det ikke engang når man snakker med folk, bruker tid på folk, men man kommer nærmere enn om man pløyer avisene eller hører på uttalelser fra høykommisæren for flyktninger.
    Det er bare å se på det som skjer med oss når vi får barn. Vi alle vet at de fleste har kjærlighet for sine barn, og at den på mange måter er sterkere enn andre bånd vi har, men virkelig forstå det gjør vi ikke før vi selv blir foreldre. Den emosjonelle forståelsen/kunnskapen har en enorm kraft.

    Nå sier jeg ikke at det forventes at alle toppledere skal forholde seg emosjonelt til alt som rører seg rundt dem eller i samfunnet, jeg bare simpelten lurer på når de i det hele tatt har tid til det. Sekretærer, rådgivere og stab kan, gjennom å avlaste, bidra til at det er rom for dette, men når man ser på timeplanene de har, så tviler jeg på at tiden får brukes til dette.

    En toppleder skal ikke bare holde hodet over vannet, det kreves mer.

    Jeg mener og jeg tror at de beste topplederne bruker magefølelsen. Når kaklylene er foretatt og statistikkene ligger på bordet – eller en aksjemegler som sitter med to prospekter foran seg – like stor risiko … så skal det tas et valg. Gode toppledere bruker magefølelsen. Den magefølelsen baserer seg nok mye på erfaring, men jeg mener at disse topplederne har en bredere kunnskap og forståelse. En kunnskap som ikke legger seg i det øvre laget av forståelsen vår, men lengre ned i det ubevisste. Dette er en kunnskap man må erverve seg ved å møte mennesker på en mindre overflatisk måte enn hva jeg syns politikere f.eks gjør i dag.
    Denne kunnskapen kan ikke rådgivere gi dem- ei heller sekretærer eller øvrig stab. Det er en innsats man må gjøre selv- og til det må det settes av tid. Og man må ha evne.

  5. Gode refleksjoner. Samtidig sitter jeg og tenker at det er farlig å skjære alle over en kam.

    Jeg oppfatter at du reflekterer og ikke dømmer dem som sitter på toppene – det være seg i en bedrit, i staten eller andre steder (?). Det alternative spørsmålet hadde jo vært – hvordan skal vi ellers organisere samfunnet vårt, næringsliv etc: Ledelelse kan vel ikke helt uten videre gå på rundgang?

    Ja, endelige beslutninger fattes alene på toppen. Men underveis er det også en stor kunst å kunne delegere – stole på medarbeidere og kollegaer.

    Magefølelsen tror jeg nok brukes i mye større grad enn vi kanskje aner, basert på erfaring, kunnskap og evner – bevisst og ubevisst.

    Apropos politikere – du skriver “Dette er en kunnskap man må erverve seg ved å møte mennesker på en mindre overflatisk måte enn hva jeg syns politikere f.eks gjør i dag.” Det er et utsagn mange vil være enig med deg i, men hvor rettferdig er det egentlig? I landet vårt er det vel rundt 4000-5000 politikere totalt (om ikke flere). De aller fleste er i full jobb/er studenter/pensjonister el.l. men gjør altså en innsats i kommunestyrer og fylkesting over hele landet. I hverdagen betyr beslutninger som fattes lokalt mye for mange, selv om dette ikke kommer fra storting eller regjering. Du har vel egentlig ikke belegg for å dømme alle dem for å være overfladiske? Kjenner du dine egne kommunestyrerepresentanter? Vet du hvordan de jobber, hvilke vurderinger de gjør?

    Riktignok er innsats i kommunen eller fylket på linje med regjering og storting – statsminister, men det er viktig nok. Kunne du tenke deg å være med å ta et slikt ansvar – lokalt? (jeg spør oppriktig – ikke for å være nesevis)

  6. Ånei, jeg skjærer absolutt ikke alle over en kam. Jeg vet at det finnes mange gode toppledere som innehar denne egenskapen som jeg drodler litt over i denne posten. Jeg vet at det også finnes endel av dem som ikke er gode ledere, men som likevel, og paradoksalt nok, klarer å oppnå økonomisk suksess. Hverfall for en periode. De virkelige suksessfulle har imidlertid denne evnen jeg snakker om, det er mitt inntrykk. Det jeg imidlertid ofte har tenkt på, er hvordan enkelte toppledere har tid til det jeg skriver om, for jeg kan ikke fatte AT de har tid.

    I posten min så blander jeg litt mellom politikere og toppledere. Jeg personlig ser ikke på en lokalpolitiker som en toppleder. Jeg ser på en statsminister og statsrådene som toppledere – mennesker som har jobben som sitt fulle virke (og ofte mer enn det)- som administrerer store ressurser. En lokalpolitiker har en jobb, som så mange andre – og dette er tilfeldigvis politikk. Å jobbe med politikk gjør deg ikke til en toppleder. Å være daglig leder i en klesbutikk gjør deg ikke til en toppleder.

    Du hevder at jeg sier at toppledere er overflatiske. Da har du misforstått meg. Jeg har jobbet med toppledere og vet at mange av dem slettes ikke er det. Det jeg peker på er overflatiske tilnærminger til ulike saker, hvilket man heller ikke kan klandre dem for når man ser på timeplanene de fleste av dem har.
    De som er flinke til å delegere får mer gjort, ingen tvil om det. Men hvorfor delegerer man? For selv å kunne fylle enda mer praktiske ting inn i timeplanen sin? Mine tanker her i posten har ikke til hensikt å fordele skyld – jeg bare bringer på bane noen problemstillinger som jeg funderer på – jeg tenker høyt. Sånn sett har det liten hensikt at du forsøker å “sette meg fast” eller pirke på unøyaktigheter fra meg som du egentlig forsto (tror jeg)

    Jeg var borti en undersøkelse en gang som konkluderte med at toppledere som dagdrømte ofte var de beste lederne. Nå skal jeg ikke gi denne undersøkelsen veldig stor tyngde – jeg har verken sett den eller funnet den på nett, men jeg tror likevel det er noe i det. Dagdrømmeri er sammenhenger og inntrykk som fremstår som visuelle bilder med tilhørende emosjonelle følelser, og jeg er vel ikke i tvil om at dette er verdigfullt evner for en toppleder å ha. Det er den stille kompetansen som enkelte har, men som er utrolig vanskelig å definere.

  7. Jeg er slett ikke ute etter å sette deg fast :-)

    Det du tar opp er imidlertid sjelden vare å oppleve at noen tenke høyt rundt – uten å skulle fordele skyld. Jeg var derfor ute etter mer av refleksjonene dine.

  8. Det er flott for det kan jeg bli litt svett av :)

    Nei, dette tema ser man ikke folk drodle over ofte. Slike tema som dette får ikke prioritering før etter arbeidstid, og knapt nok da. Ikke spør meg hvorfor det er sånn, men mange av oss er vel så ekstremt tilpasningsdyktige at vi får store problemer med å si nei takk når vi blir spurt om å bli med på autopilot.

    Så bare peis på med tanker du :)

  9. En toppleder har jo veldig mange fuksjoner. Og jeg tror at dette med å ikke blande roller og oppgaver må være en av lederens viktigeste prioriteringer.

    En god leder må derfor kunne skifte modus i forhold til oppgaven som skal løses.
    For går man rundt med en hammer i hånden hele tiden, vil alle problemer fort se ut som spiker.

    Magefølesen er viktig i noen oppgaver og mindre viktig i andre.
    Det skal gjøres kalkyler, så skal det taes avgjørelser etter at maven og staben har fått sagt sitt. Men dette gjelder jo mest marked og bedriftsutvikling.

    Men det lederen har som hovedoppgaver er ikke bare å ta slike grep men å få mennesker til å yte sitt beste, og til å fungere sammen. Da hjelper ikke kalkyler og beregninger, da må det brukes skjønn tolmodighet erfaringer og menneksekunnskaper.

    Det er vel der lederen trenger tid til tanker og lange frokoster av og til. :)
    For det er en utfordring uten klar fasit, uten klare modeller, uten sikre prognoser.

    Og det er der jeg mener ledelse ofte er undervurdert og ofte underproioritert. For det er mennekser som skaper bedriften og økonomien. Intet annet. Og fungerer det maskineriet så vil synergieffekten bli profitt om den følges opp av enkle driftstekniske grep.