Jo, jeg har savnet
Det har vært uker, ja måneder, siden jeg har vært inne på min egen blogg annet enn sporadisk sjekke om det har kommet nye kommentarer. Jeg har vært ganske så uinteressert, skal jeg innrømme, i både min egen og andres skriftlige tanker og ressonnement. Jeg har nesten ikke lest noe på halvannet år, jeg har ikke lest noens tanker, ingens meninger. Jeg har ikke vært så interessert i hva folk har tenkt annet enn de jeg har møtt hver eneste dag. De jeg sier hei til. De jeg ser på. Lytter til. De jeg snakker med.
Tidligere hadde jeg en post i hodet hele tiden. De tok form på bussen, mens jeg gikk i butikken, når jeg sto i kø på posten. Det var ikke sånn at jeg tenkte på at jeg måtte produsere tekst, det bare kom - det formulerte seg selv. Bokstavene ble til setninger, og setningene … de sto i direkte kontakt med både hjernen og hjertet, det formulerte seg selv. Jeg bare satt meg ned og ting ble til av seg selv. Det var nesten sånn. Æresord.
Jeg vet ikke hva som endret seg. Kanskje var det taushetsplikten som omringet meg fra alle kanter. Kanskje var det en fokusvridning mot studier.
Mange sier at det er sunt med litt bloggpause, gjøre andre ting. Ha fokus på andre ting. Jeg vet ikke … jeg lever ofte i nuet og føler meg i grunnen veldig sunn der hvor jeg er. Der hvor jeg velger å være. Velger å ha fokus. Det som er sunt for meg er å ha fokus - å kunne dedikere meg. Jeg liker å være ekte og nær der hvor jeg er. Jeg liker å være tilstede.
I helgen gikk jeg gjennom Google Reader - leste de bloggerne jeg valgte for halvannet år siden fordi de var så flink til å dele inntrykk, meninger og tanker. For et herlig gjensyn. Det var som å møte en gammel venn, selv om jeg har møtt de færreste ansikt til ansikt.
Jeg vil ikke påstå at jeg er tilbake, men jeg har lest og jeg har konstantert at jeg har savnet … Det var godt.
Tilfeldig plukkede poster