Ønsker du katt? Hva med å bli fosterhjem for Dyrebeskyttelsen?
Vi har fått en pus, men ikke hvilken som helst pus. Vi har fått en pus som har utrettet fantastiske ting i vår familie i løpet av de 3 månedene hun har vært hos oss. Jeg vil ikke virke dramatisk, men tror kanskje hun har forandret oss litt også. Vi føler hvert fall at mye er forandret etter at hun kom inn i bildet.
Artikkelen i Fredrikstad Blad
I november i fjor leste jeg en artikkel i Fredrikstad Blad hvor Dyrebeskyttelsen i Fredrikstad fortalte om hvilke utfordringer de slet med og deres store behov for fosterhjem for katter. Jeg har aldri likt katter noe særlig og har naturlig nok derfor aldri seriøst vurdert å skaffe meg “en sånn en”, men artikkelen gjorde så stort inntrykk på meg at jeg ikke klarte å legge bort tanken på at jeg burde gjøre noe. Først måtte jeg imidlertid ta en runde med meg selv; Hvorfor liker jeg ikke katter? Og er det nå sånn at følelsen fortsatt er den samme - hvorfor? Konklusjonen jeg kom til var at at jeg kjenner ikke og har aldri kjent katter på samme måte som hunder. Min følelse for katter har nok sammenheng med deres følelse for meg - de føler ikke hengivenhet på samme måte som en hund. Jeg har heller ingen kontroll på dem slik som jeg har med hunder. Jeg kom også til at min allergi antagelig har styrt mange av mine følelser. Jeg tror at jeg ubevisst har konkludert med at det er bedre å ikke like dyr som gir en ubehag enn å elske dem. Noe annet gir ikke mening - jeg har nemlig ingen negative erfaringer med katter annet enn at jeg har syntes de var veldig egne og asosiale, og selv disse følelsene var svært dårlig fundamenterte.
Fosterhjem for Dyrebeskyttelsen
Artikkelen i Fredrikstad Blad ville ikke forsvinne ut av hodet mitt, og jeg tenkte på den i mange dager. Tenkte på folk som skaffer seg dyr de ikke har forutsetninger til å ta vare på, tenkte og ble fortvilt over alle kattene som ble avlivet eller kastet ut langs en riksvei fordi noen var lei av dem og ikke ville ta ansvar for valget de tok da de anskaffet seg disse. Jeg hadde jo ingen erfaring med katter og bar fortsatt med meg følelsen av at jeg ikke likte dem, men følelsen for disse dyrene jeg leste om i FB ble altså sterkere enn min motstand. Jeg syntes dette var så fryktelig trist å lese om disse skjebnene, og bestemte meg der og da for at jeg skulle kontakte Dyrebeskyttelsen og høre om det var noe jeg kunne gjøre. Kanskje vi kunne bli fosterhjem? På denne måten kunne jeg også sjekke ut om min allergi var like sterk eller om den var knyttet opp mot bare noen katter, ikke alle (jeg hadde nemlig en sterk mistanke om det) og skulle det vise seg at det var vanskelig for oss å ha katt, så ville Dyrebeskyttelsen ta dem tilbake uten at vi trengte å ta stilling til hva vi skulle gjøre med dem.
11. desember kom det to jentesøsken hjem til oss. De var bare 5 måneder og hadde blitt fjernet fra eieren fordi han ikke kunne ta vare på dem, og vi skulle ha dem til de var så trygge at Dyrebeskyttelsen kunne finne et nytt egnet permanent hjem. Vi ble forespeilet at dette kunne ta alt fra 2 dager til 2 måneder. De ble plassert på Jennys rom de første dagene slik at de ikke skulle få for store rom å gjøre seg kjent med, og slik at de kunne bli trygge der først. Allerede første dagen merket vi at de hadde ulik personlighet. Freia var den sky og den som trengte mest tid. Hun søkte dekning under sengen og ville bare tidvis følge Ronja som undersøkte rommet. Selv om hun kun ville ligge i stolen og sengen når vi var ute av rommet så hadde hun en fin progresjon og kom ut av skallet litt etter litt. Hver gang hun søkte til oss for kontakt eller kos var et fint øyeblikk.
Hun bestemte seg for å bli
Vi var innstilt på at pusene skulle til nye hjem etter hvert, vi var innstilt på det da vi anskaffet oss dem og den første måneden, men så gikk det til helvete. Vi ble manipulert og var, sett i ettertid, veldig mottakelig for akkurat det. Ronja smøg seg inn rommene vi befant oss, fangene som var ledige og hun bygde bånd - spesielt til jentene. Hun var morsom, leken, rampete og hun likte å sove - akkurat som oss. Jentene påsto sågar at hun var designet for oss :) Freia ble dominert og Ronja markerte tydelig at dette var hennes hus og vi var hennes folk. Jeg så at det skjedde, men var altså ikke i stand til å gjøre noe med det. Ikke ville jeg det heller. Ronja hadde bestemt seg for å bli. Med Freia hadde vi en jobb å gjøre for å gjøre henne sosial, men hun skulle ikke bli hos oss, det var tydelig.
Tiden for omplassering nærmet seg, og det var i januar erkjennelsen kom: Jeg elsker denne ene kattepusen med den store personligheten. Jeg hadde blitt en katte-kvinne som kom til å ønske seg en katt - det måtte bli 1 katt, ikke 2 - og vi valgte ikke. Hun valgte oss.
Vi har blitt en familie på 4
Jeg har blitt så fantastisk glad i pusen vår at jeg pr. tiden ikke kan huske at jeg har vært antikatt. Men det er ikke bare henne jeg har blitt glad i, det jeg har blitt mest glad for er hva hun har gjort for oss og i vår lille familie. Hva hun har gjort for jentene som hun er mest knyttet til. Ronja har fungert som en vandrende lykkepille, og tungsinn etter at faren til jentene døde i oktober har blitt erstattet av noe lysere og gladere. Pusen ble en svamp, en katalysator, en omsorgskatt, en … ja, lykkepille. Karakterer på skolen som kunne vært bedre føyk opp uten at noen kunne forstå hvorfor.
Ronja ødela lampen min, hun har klort opp lenestolen, hun maltrakterte et par blomster og for ikke å snakke om Paramore plakaten til Jenny (ROOOONJA!!!). Hun kastet opp utenfor soveromsdørene deres og pisset litt her og der - faktisk på støvlettene mine som jeg må kaste, men all irritasjon vi måtte ha forsvant som dugg for solen og i løpet av et sekund.
Hun er jenta vår. Det der glemmer vi. Ingenting å bry seg om.
I går hadde jeg henne hos veterinær hvor hun ble sterilisert/kasterert og hvor hun fikk påvist urinveisinfeksjon, noe som forklarte “skvettingen”. Hun kom hjem, sløv og trøtt etter inngrep og medisinering, og en vanlig leilighet ble med ett en omsorgsbolig :) Latter over ustø gange ble erstattet av små tårer fordi hun var så medtatt. Får hun i seg nok mat og vann? Empatien og omsorgen lå som et tykt luftlag i leiligheten og vi kjente nok alle sammen på hvor mye hun betyr for oss.
Reise vekk i påsken? Åh nei, det kan vi ikke. Ronja er ikke helt i form enda. Det viktigste først :)
Tilfeldig plukkede poster
Vote:
Jeg elsker historien om Ronja og dere, men det vet du jo :)
De kattene jeg har hatt i voksen alder, har alle vært omplasseringskatter - enten via FOD eller privat. Felles for den alle er imidlertid at de har valgt meg/oss, ikke omvendt. Jeg dro en gang ut på FOD-gården for å se på en diger oransje hankatt jeg hadde lest om, og kom hjem med en liten kullsvart hunnkatt som idet jeg satte beina mine inn der, bestemte seg for at hun skulle bli med meg hjem. Vel, så ble hun det da :)
Så skulle det være sånn :)
Jeg husker jo også du ga meg noen “advarsler” - det ble som du sa :)
Velkommen i klubben!
Jo, vi blir slaver, pus(ene) snurrer oss rundt lillefingern. Vi godtar det meste, og jeg kjenner meg bare så godt igjen i det du beskriver. “Det viktigste først.” :)
Når Oscar (gromgutten på ti år som bor her i huset) hopper opp og “stanger” meg i ansiktet eller legger seg godt til rette i armkroken, så er det hver eneste gang som å få en gave. Han viser nærhet og kjærlighet. Han er trygg, fornøyd, og viser med hele seg at han har det godt.
Aberet for deg og meg, og alle andre som elsker de dyrene vi har i hus, er bekymringene. Når de er syke, for eksempel. Eller når de er pjusk etter inngrep, som Ronja i går. Men jeg tipper hun stort sett er sitt gamle jeg i dag. :)
Flotte bilder du har tatt av pusefrøkna, forresten!
God påske til deg, jentene, og den pelskledte!
Hun er ikke sitt gamle jeg - vi merker at hun er sterilisert, men hun er ikke pjusk lengre. Heldigvis ser det også ut til at medisinen fungerer og at hun nå begynner å bli frisk av urinveisinfeksjonen. Det er flott.
Påsken begynner å gå mot slutten, men ha det riktig så fint de dagene som gjenstår.
Åh, nå smeltet jeg helt. Vi hadde alltid katt da jeg var liten, men jeg har bodd på hybel siden jeg flyttet ut av huset og vil ikke få meg dyr før jeg får meg bedre plass.
Men uff og uff som jeg savner katter og da mener jeg ikke katter generelt, jeg savner en katt som Pusen som slikket tårene fra øyenkroken min når jeg gråt, jeg savner kattungen Troll var rabiat som et uvær og som jeg måtte gi ifra meg da han ble gammel nok til å bli gitt bort, jeg savner lille modige Pia som døde av forgiftning en uke etter at hun fikk det første kullet sitt.
Katter er ikke bare katter, de er individer med veldig ulike personligheter og preferanser, jeg savner ikke katta til faren min f.eks den ble jeg aldri venner med. Jeg tror ikke egentlig den passet inn sammen med oss uansett kanskje den egentlig hadde trengt en annen familie.
Du er jo en ideell kandidat til å være fosterhjem Martine, når du får litt bedre plass. Det fine er at du hjelper katten(e) i en overgangsfase samtidig som du venter på din katt. Og når han/hun kommer, så bare overtar du den :)
Siste nytt: Vi har flyttet fra leiligheten i sentrum til et hus utenfor byen, og det ble en fin endring for oss alle sammen. Å se Ronja de første dagene her ute var rørende. Hun gikk rundt og luktet på blomster og trær akkurat som oksen Ferdinan :) og det var tydelig at dette var en STOR verden for henne. I starten var hun litt engstelig for blad som rislet og ting som beveget seg, etter noen timer løp hun etter insekter. Nå elsker hun å ligge i solen. Er det dårlig vær ligger hun på sofaen og har full kontroll på alt som skjer på terassen.
Hun har stiftet bekjentskap med de andre kattene i området, men beveger seg aldri langt hjemmefra. Hun har også funnet ut at hun kan bruke naturen som toalett og ikke trenger å komme hjem for å gjøre sitt fornødne :) Etter en ukes tid fikk hun være ute om natten - jeg var litt bekymret for det, jeg vil jo ikke at hun skal forsvinne, men når jeg står opp om morgenen så står hun utenfor terassedøren og vil inn.
Ronja er like knyttet til jentene som tidligere, meg flørter hun bare med når hun vil ha mer mat :) Når de kommer hjem, og hvis de har vært borte et par dager, så viser hun en utrolig glede. Hun mjauer, koser og holder et voldsomt leven - vi ble alle både rørt og overrasket for vi visste ikke at katter kunne vise sånn glede.
Vi gleder oss fortsatt over pusen vår hver eneste dag.