Hvem er mest funksjonshemmet?

Jeg har møtt og forholdt meg til mange funksjonshemmede de seneste 10 år. Jeg har møtt blinde, jeg har møtt døve, jeg har møtt folk som er lenket til rullestol, folk som ikke kan kommunisere på vanlig måte … Jeg har møtt folk som av ulike grunner må legge seg ned på hvilerom midt på dagen, jeg har møtt folk som er så allergiske at de nesten ikke kan ha sosial kontakt. Og mange, mange fler.

Jeg har også møtt folk med en fuck’t up innstilling til ansvar – til hva som er mitt ansvar, hva som er ditt ansvar og hva som er samfunnet sitt. Til innsats vi selv må legge ned i noe, hver enkelt av oss, hvis vi ønsker resultater. Noe av dette handler om vilje til å se, vilje til å møtes på halvveien – vilje til å svelge noen kameler. Vilje til å ville. Mange muligheter ligger der og kan nås, hvis vi selv vedkjenner oss den viktige rollen vi har i det hele. Jeg har møtt de som ikke forstår at man må arbeide for ting – de tror alt faller ned i hendene på noen få heldige. Fordi de hadde sånn flaks.

Jeg er ikke i tvil om hvem av disse gruppene som er mest funksjonshemmet. Det er den siste – for den virkelige funksjonshemmingen ligger i hodet.

****

Tilfeldig plukkede poster

    Ingenting

9 Responses to “Hvem er mest funksjonshemmet?”

  1. Hei Sissel :)

    Utrolig interessant og fin lesning. Da jeg begynte å lese, så poppet følgende tekst opp i hodet på meg: “Vennskap er et ord som de døve kan høre og de blinde se”. Noe sånt, hvis ikke jeg tar helt feil da. Skrevet av Mark Twain. Men da jeg fortsatte å lese litt til, så var det visst ikke en artikkel om vennskap, slik jeg trodde allikevel. (hehe, pinlig) :|

    Jeg tror de fleste har vært “funksjonshemmede” på et eller annet tidspunkt i livet sitt. Det er ihvertfall det jeg tror da, men kanskje jeg bare tar helt feil nå?

    Kos, M :D

  2. Tro meg – det er rimelig mange av de funksjonshemmede menneskene som også har den samme funksjonshemmingen i hodet som du nevner i innlegget ditt. Jeg satt i Sentralstyret i NHFU i et verv, og meldte meg ut av hele dritten når året var passert – det sier vel litt?

    Jeg er av den oppfatningen at livet er hva en gjør det til, og selv om jeg har opplevd min share av motgang – og sikkert kommer til å støte på en hel masse til – så smiler jeg generelt mye. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har det bra, jeg har et godt liv. Tross rullestol, og sneversynte medmennesker.

    Ha en flott mandag, Sissel. :)

  3. Vi mennesker er ikke rett satt sammen, og noen ganger møter man seg selv i døra. Det gjorde eg her om dagen. Jeg hadde et ærend hos n kar som var lenket til rullestolen med fryktelige smerter.

    Praten gikk og plutselig så satt jeg og klaget over tannverk og dyre tannleger. Han jeg besøkte lyttet medfølende. Så med ett gikk det opp for meg hva jeg satt og sa, og hvem jeg snakket med. Og jeg ble mildt sagt sjokkert over meg selv.

    Så der sitter det altså mennekser og har et fint liv i en rullestol, mens jeg sitter og klager over en tann. Og får oppmerksomhet og fortåelse for det.

    Jeg forsøkte mentalt å grave meg ned i linoliumen i gulvet. Krype under det fastlimte gulvbelegget mot utgangsdøren og fordampe i løse luften i det døren gikk opp.

  4. Rubric:
    Vet du, som rullestolbruker så irriterer det meg på en måte at du tenker sånn. For et menneskes problemer er aldri verre enn et annet menneskes problemer – og jeg kjenner at jeg umiddelbart reiser bust mot gloser som: “Ånei, men jeg burde du ikke klage, du har det sikkert mye verre!”. Hvorfor har jeg det? Fordi jeg sitter i stol? Hm, kan det tenkes at jeg ikke har det ille i det hele tatt? Jeg har hatt en flott barndom, og jeg har hatt det bedre enn mange andre jeg kjenner – jovisst sliter jeg med mine ting, men det er da ikke dermed sagt at mine problemer er så jækla mye større enn feks. dine problemer? Nei, dropp den tankegangen, så skal du se at det straks blir usannsynlig mye lettere å omgås handikappede – de fleste vil nemlig være enige med meg. En tankevekker kanskje?

    Ha en flott natt!

  5. Når jeg sier at den virkelige funksjonshemmingen ligger i hodet så utelukker ikke det funksjonshemmede, men jeg ser hvor du vil og hvordan posten kan forstås. Egentlig burde jeg postet innlegget mitt under frustrasjoner for det er i grunnen intet annet enn en frustrasjonspost som har utgangspunkt i helt spesielle hendelser rundt helt spesifikke personer.

    Men jeg tok poenget ditt – det var på sin plass. Neste gang skal jeg være mer …. konkret. Eller kanskje ikke – da blir jeg vel saksøkt :)
    Ha en fin natt du også.

  6. Sissel, du holder på å bli min favoritt-hverdags-filosof! :-)

    Jeg er med på hva Shamini sier her ovenfor, men jeg synes hovedpoenget med innlegget ditt var veldig godt. Tenker daglig på hvordan jeg skal forholde meg for å påvirke min lille sønn mens han vokser opp til ikke å bli et sånt selvutnevnt offer som du beskriver. For det triste er jo at man, i tillegg til å være en negativ faktor i forhold til sine omgivelser, også kaster bort så mange egne muligheter når man har den innstillingen.

    Takk for att du tenker så mye bra, og deler det med oss!

  7. Sissel:
    Jeg var jo egentlig enig med deg, var jeg ikke? At den virkelige funksjonshemmingen gjerne ligger i hodet på funksjonsfriske, SÅ VEL SOM funksjonshemmede? :) Må innrømme at jeg ble en smule forvirret nå. Poenget mitt, i den første kommentaren, var iallfall det at jeg har vært ute for relativt friske ungdommer som ikke har kunnet feks. gå på byen, for “tenk om vi kommer til et sted med dørstokker, nei.. da er det bedre å sitte inne med henda i fanget”. Og ikke minst at jeg ikke henger med på sånn tankegang. Man lever det livet man har, uansett om det er i stol, eller på to friske bein – og min filosofi er å gjøre det beste ut av det! Om man ikke kan endre situasjonen likevel, så er det vel ingen mening i å sette seg ned i en krok og vente på døden? JEG akter iallfall ikke gjøre det. Klart, jeg har mine begrensninger, men klarer da likevel som regel å jobbe rundt dem, og få utrettet det jeg vil. ;)

    Ha en riktig flott tirsdag!

  8. Electra
    Det syns jeg var hyggelig å høre. Jeg skal forsøke å riste av meg enhver prestasjonsangst som måtte oppstå i kjølevannet av å være noens favoritt ;)

    Tenker daglig på hvordan jeg skal forholde meg for å påvirke min lille sønn mens han vokser opp til ikke å bli et sånt selvutnevnt offer som du beskriver.

    Har du fått en ungdom i huset? :)

    **
    Shamini
    Jo, men når jeg leser posten min flere ganger, så ser jeg at det kan tolkes som at jeg mener at funksjonshemmede sjelden og aldri har en mental hemning, og det mener jeg jo ikke. Langt derifra.

  9. Sissel:
    Aaah… men det var ikke sånn jeg tolka posten din, selv om jeg må innrømme at jeg måtte lese den fler ganger. Tror nok bare det er jeg som har problemer med å ordlegge meg korrekt. Konklusjonen er uansett at vi er enige. ;) *klem*