For syk til å jobbe?

I Dagbladet i dag får vi presentert nok en historie om enkeltmennesket som opplever å ikke få den hjelpen vedkommende har krav på fra NAV, dette er ikke første gangen og det blir nok neppe den siste på tross av at NAV selv har store ambisjoner rundt sin organisasjon og hva den skal være for folk som har behov for tjenester derfra.Jeg tenker flere ting når jeg leser Sonja Karina Windstad sin historie, og det  første er at hun dessverre ikke er den eneste.

NAV er et system som består av enkeltmennesker i mange ulike posisjoner. Disse menneskene har ulike personligheter, ulik bakgrunn og selv om mye er regulert av regler og foreskrifter, det er blant annet krav til hva som skal dokumenteres for å få innvilget en uføretrygd, så brukes også skjønn. NAV har ikke bare en utfordring i å få logistikken til å fungere mellom NAV arbeid, trygd og sosial og at alle disse nå skal behandle saker som tidligere har ligget utenfor deres kompetanseområde, men disse menneskene skal også avstemme sin kultur med hverandre. De skal snakke samme språk. Brukere av nav beskriver saksbehandlerne og den hjelpen de får ulikt. Noen er hjelpsomme, noen er vrange, noen noen er “snille”, noen er … osv - dette kan handle om fakta, men også om en subjektiv opplevelse som resultat av noe en bruker opplever som dårlig kjemi.

Det kan ikke være slik at hvor god hjelp du får avhenger av hvilken saksbehandler du får, men noen steder kan det kanskje være tilfelle selv om attføringsteamene skal fange opp dette. Om det er tilfelle her aner jeg ikke, og jeg sikter heller ikke til denne saken - mitt poeng er at det er leit når folk kommer til nav og opplever å ikke få hjelp. Når det er sagt så betyr ikke den eneste optimale hjelpen kun den man selv har sett for seg. Hjelp kan også være noe man selv i utgangspunktet kan oppleve som irrelevant og unødvendig.

Det andre jeg tenker når jeg leser saken i Dagbladet er tonen samfunnet har når vi omtaler uføretrygd og mennesker som mottar dette. Etter hva jeg har forstått så eksisterer det en felles forståelse hos bevilgende myndigheter så vel som befolkningen forøvrig om at vi må få ned antall mennesker som mottar denne støtteordningen. Det blir stadig sagt at alle mennesker kan og bør jobbe, hvilket igjen fører til at de uføre på mange måter blir stigmatisert. Enten vil de ikke jobbe eller så er de “ferdige” - tapere.

Jeg tenker som så at det er positivt at antall uføresaker øker, for dette kan også bety at vi snakker om et vellykket attføringsløp hvor en kartlegging er gjennomført, tiltak er prøvd og hvor all dokumentasjon er tilstede slik at vedkommende det gjelder blir møtt med verdighet, blir konstatert midlertidig eller varig arbeidsufør, og omsider får slå seg til ro. Tanken om at alle mennesker kan jobbe er god, og jeg følger den langt på vei, men slik er ikke virkeligheten. I en ideell verden, hvor man kan plukke gode og fleksible arbeidsgivere ned fra trærne er det slik - vi vet det er en illusjon. En alkoholisert 50 år gammel mann som har hatt sin jobb, mestret den gjennom alle år fordi han har hatt noen sjefer og en ledelse som har vist en ekstrem fleksibilitet og velvilje for å se han som menneske og hva han kan bidra med kontra å påpeke situasjoner hvor han ikke strekker til, som blir offer for innskrenkninger og/eller konkurs - det sier seg selv at denne mannen vil få det stritt. Når ting er prøvd så må man på et tidspunkt stikke fingeren i jorden og si at det er plageri å “tiltake” folk i hjel. La han få fred hvis dette er hva han ønsker.

Når det gjelder Windstad og hennes sak så er det jo ingen av oss som vet hva som ligger i den, derfor skal vi også være varsomme med å uttale oss så mye om det, men på generellt grunnlag så må jeg få si at det er ikke nødvendigvis et nederlag at folk søker og får innvileget uføretrygd. Det må ikke bli sett på som et nederlag av enkeltpersonene det gjelder, oss som står utenfor, ei heller NAV.

Tilfeldig plukkede poster

27 Responses to “For syk til å jobbe?”

  1. Sonjas situasjon er dessverre ikke unik, for jeg har tilsvarende historie bak meg. 4 leger, ørten legeattester og nesten 1 1/2 års saksbehandling måtte til før jeg ble trodd. Og det var denne misstenkeliggjøringen som jeg nesten går på grensen til å definere som paranoia og det å ikke bli trodd som gjør ting ekstra vondt bare fordi man har en sykdom ligger på innsiden av kroppen.

    For meg var det ikke målsetting å havne på noen uføretrygd, for generellt er jeg ikke glad i slike pensjoner. For det er flere bakdeler enn fordeler med slike stønader. Men nå er det så engang i livet at man kan riskere å møte helsemessige utfordringer som da innebærer nav.

    Jeg prøver etter aller beste evne å komme meg tilbake til arbeidslivet, og det er min langsiktige målsetting.

    Det skal settes krav til søkerne og det skal ikke være sånn at det skal være “hokus pokus” og vips så har du uførepensjon, men når en saksbehandler som jeg opplevde setter seg over først 3 legers medisinske fagkunskap ( mens vedkommende hadde ingen) og så måtte hente inn uttalelse fra den 4. legen etter tapt ankesak ( jeg vant frem i øverste hold), så kan det i allefall det minne for meg at vedkommende MÅTTE bare ha rett og dette gikk på stoltheten løs. Det mest ironiske i dette er at at man kan faktisk riskere å bli dårligere i denne prosessen.

  2. Veldig enig i det du sier her. Det må ligge en verdighet i å få avsluttet saken sin og satt en konklusjon, selv om denne blir varig ufør. Der har vi alle et ansvar for å respektere de som må gå denne veien tenker jeg, og ikke minst bør jo NAV oppføre seg annerledes i forhold til dette også ~ når man tenker på de mange saker vi blir kjent med for eksempel.

  3. Til orientering var 2 av 3 legene reumatologer. Hva s…… skal man med spesialister når til og med legene ikke blir trodd?

    Jeg har valgt å stå åpent om dette for jeg håper at mine erfaringer kan være en støtte for andre som er i samme situasjon / kommer til å havne i samme situasjon, for ja det kommer til å skje.

    Ja, jeg var også i tanken på advokat, men lommeboka sa nei, og da kan man jo nesten spørre seg om man må være formuene på forhånd før man oppsøker Nav.

  4. Spesielt fine betraktinger om uføretrygd. Jeg er så enig med deg.

  5. Og så har du mitt tilfelle da, der NAV VILLE sette meg på uføretrygd fordi de mente at yrkesrettet attføring var noe for meg. Jeg blånekta og satte igang med utdannelse og fikk til slutt hjelp til dette. Nå har jeg snart fullført en Bachelor i Kriminologi og er i ferd med å få fast stilling på en skole i kommunen. Tenk på alle de pengene kommunen her sparte på at jeg sto på mitt, og slåss IMOT å bli plasset på uføretrygd. Så kan man stille seg spørsmålet hva er det som er så galt med systemet at de vil gi til de som ikke trenger, og nekter å støtte de som trenger det?

  6. “”Reinertsen tiltrådte i desember 2008.

    - Det skjer dessverre at brukere blir både fortvilet og sint i møtet med oss. Derfor er det viktig for at brukerne i det minste opplever å bli tatt på alvor, selv om vi ikke alltid kan innfri brukernes ønske, sier Reinertsen.
    “”

    DESVERRE ???

    Er det rart at brukerene er fortvilet og sint ?, slik som brukere blir behandlet ?
    Hørt og lest mange historier der NAV / Trygd roter med papirer og nekter å gi trygd og ber folk gå på sosialen.

    på sosialen blir du ofte henvist til Trygdekontoret, og om du ønsker penger fra sosialen, hender det at folk får beskjed om å selge bilen sin for å få penger til å leve for.
    ( mulig dette er svada, men er nå det som blir sagt og skrevet flere steder. )
    1: http://debatt.sol.no/node/8418561

    Sosialkontor historie:
    2 http://viktorviktorsen.blogspot.com/2008/05/sosionom-kjper-sosialklientens-hjem.html

    Les side 3 i denne pdf..
    3: http://www.tf.uio.no/nettlaering/nokkelfortelling.pdf

  7. Jeg skjønner ikke at kommunene godtar henvisning til sosialhjelp i NAVsystemet, for det går direkte på deres kommunale budsjetter og medfører bare økninger i en stram kommuneøkonomi. Rehabilitering, attføring, trygd er over statsbudsjettet. Før eller siden må det komme protester fra kommunalt hold rundt om dersom NAV fortsetter slik.

  8. Tror kanskje at enkelte nav-saksbehandlere ( tenker pensjon nå )fremprovoserer frem en del sinte og fortvilte brukere av tjenesten ved sin arrogante holdning som går på : “nei, du er ikke syk nok og alt er bare innbildning”. For det første er det ikke greitt å bli behandlet på den måten, det er heller ikke greitt å bli misstrodd til de grader, men det som er kanskje det mest alvorlige er hvordan man overstyrer ikke bare en lege men flere og noen av de - spesialister., når en selv ikke har medisinsk utdannelse. Da tror jeg ikke fornuften som styrer , men heller ens forutinntatte holdning. Det vil heller ikke bli særlig rettferdig saksbehandling når man sitter og saksbehandler med gammel informasjon ( det var utslagsgivende for meg til å vinne frem).

    Jeg synes det er også det er toppen av frekkhet og sette inn en lege til - plukket ut av Nav for å motbevise flere andre legers diagnoser ( som slo dårlig ut for Nav i mitt tilfelle). Sunn logikk og fornuft burde tilsi at flere uavhengige leger umulig kan drive noen form for samarbeid.

    Synes oppriktig synd på de som må gjennom dette nå. Jeg missunner de virkelig ikke, og det frister absolutt ikke til noen gjentagelse. ( kanskje en måte og spare penger på ved å ta fra folk motet til neste forsøk?)

  9. Takk for svar alle sammen. Det er leit å lese historiene og hva dere har opplevd. Selv om jeg ikke har vært i systemet som dere så har jeg ingen problemer med å skjønne at man kan bli syk av å være nettopp i dette for lenge.

    Mange har sine opplevelser, det ser vi jo også i dette kommentarfeltet, og som regel så er det det negative som kommer frem når man ikke har fått hjelp eller når noe annet ikke har fungert - det positive og at noe har fungert blir skrevet lite om. Jeg mener ikke at man ikke skal skrives eller snakkes om ting som fungerer dårlig - man MÅ det om organisasjonen skal ha noen sjans til å bli bedre, men jeg tenker innimellom på de ansatte på nav som får så mye pepper, de har også sine retningslinjer de skal jobbe etter, de har sine arbeidsforhold, de har sin helse - de er en del av en større organisasjon som av og til stopper tiltak de ønsker å iverksette, ønsker de har for “sine”. Dette syns jeg får svært lite lys på seg i media. Jeg vet ikke hvor mange ansatte som jobber innenfor nav-systemet, men det er ikke få. Å få denne organisasjonen til å fungere optimalt, DET er virkelig en utfordring, og det ligger ikke kun på saksbehandlerne, der er det mange opp over i systemet som må ta et større ansvar. Og jeg personlig forstår ikke hvorfor ikke de gjør nettopp det nå som nav v/saksbehandlerne får så mye kjeft. De bør stille opp for sine ansatte og gi samfunnet et lite innsyn i realitetene, hvilke forhold de ansatte jobber under, også må de få noen pålegg om å legge bedre til rette også for dem.

    Hva hvis arbeidsmiljøet blir så dårlig at folk i nav blir syke? Hva med de menneskene og i hvilken stand er de til å yte riktig bistand til brukerne sine?

    Jeg personlig tror at uansett hvor gode nav blir så vil vi alltid høre historier fra mennesker som mener at de ikke har fått den behandlingen de har krav på, det ligger i saken og organisasjonens natur og funksjon. Men noen ganger så tror jeg at vi må se forbi den enkelte saksbehandler og legge ansvaret flere steder - vi må også tåle å høre at de kan ha rett i enkelte saker selv om vi mener noe annet.

    Dette er ikke motargument til dere som har skrevet, jeg tenker bare høyt rundt en annen side av saken.

  10. Faktisk etter denne reformen hvor de skulle samle aetat, trygdekontoret og sosialkontoret mer velfungerende før. Men så fikk man en kjempeide om å samle alt i ett. Det er det mest dustete reformen som har blitt gjennomført.

    Jeg har erfaring fra gammelt og nytt og det ingen tvil at det gamle faktisk var mer velfungerende enn det som er nå. Det er dessverre ikke alle reformer som slår like heldig ut.

    Der hvor jeg hører hjemme, må alle hendvendelser uansett hva det gjelder av sosialt, trygd osv skje på samme sted. Før hadde man mulighet for å hendvende seg i en lukket skranke hvor ingen hørte hva du ville. Og det som også kan reageres på er at der hendvendelsen skjer er som ett åpent landskap og man må nærmest viske for å hindre at andre hører hva du ønsker av tjeneste. Det kan oppleves som ubehagelig for den det gjelder, for hvem ønsker virkelig å snakke høyt om at de f.eks trenger penger til mat. Jeg synes en slik løsning er å sette brukerne i en ubehagelig situasjon. Dette kan ikke saksbehandlerene noe for, det ligger langt opp i systemet.

    Merkelig at ingen har tenkt så langt egentlig.

    1. Jeg har så mange tanker rundt dette og ikke minst reformen, men jeg må få komme tilbake til det, nå må jeg legge meg :)

    2. Jeg har en av dem som har støttet innføringen av reformen helt fra første dag jeg hørte snakk om den for mange år siden. Jeg støtter og tror det er riktig å samle arbeid, trygd og sosial under et tak slik at de kan jobbe sammen og mer effektivt mot den det gjelder. Litt av problemet er at nav byttet navn for flere år siden, dermed trodde folk at reformen var i gang og ting var begynt å slås sammen, det er jo ikke riktig. Det er først nå det siste året det har skjedd i praksis, dermed forventer også folk at man skulle vært kommet lengre. Men uansett, veldig ofte når folk trenger ytelser fra nav så trenger de noe fra både trygd, sosial og kanskje arbeid - de trenger hjelpemidler fra hjelpemiddelsentralen, de trenger et kurs, de trenger hjelp til å søke om bostøtte kanskje, og tidligere så har de måttet løpe fra kontor til kontor for å få dette til. Tanken om at de skal kunne gå ET sted å få den hjelpen de trenger er en god tanke. Så kan teamene sette seg sammen for å komme sammen om en løsning istedet for å sende sakene mellom seg, hvilket tar tid.

      Men det er klart at jeg ser at veldig mange ting ikke er på plass enda og det er definitivt mange grep som er gjort som gjør det vanskelig for de ansatte i nav til å gjøre jobben sin. I tillegg til alle brukerne de har, så blir de lært opp på helt nye områder de aldri tidligere har jobbet med (de som har jobbet med arbeid skal nå også kunne behandle attføring osv), og dette skal de gjøre i nye arbeidsmiljø. Mange har mistet sine kontorer og er nå henvist til kontorlandskap - skal de snakke med deg må de booke tid i samtalerom. Mange har fått helt nye porteføljer som de må sette seg inn i, og i tillegg til opplæring, innføring av kontorlandskap istedenfor et stille og rolig kontor - pluss at de gjerne også har flyttet for å få plass til alle avdelingene, så sitter altså den enkelte saksbehandler (med sine restanser) og har fått enda mer å gjøre.

      Slik det er nå så har jeg sympati med de ansatte i nav, og jeg syns det er en skam at arbeidsgiveren ikke har lagt bedre til rette for at reformen skal kunne gjennomføres med suksess. For dette handler ikke bare om visjoner og tanker, det sitter noen mennesker som skal sette dette ut i livet. De må være reellt.

      Så er det selvsagt mange andre utfordringer som at personvernet blir ivaretatt når informasjonen går i mellom pluss andre ting, men dette MÅ komme på plass. Jeg personlig syns det er altfor tidlig å konkludere med at reformen har vært mislykket.

  11. Jeg skjønner at folk blir sliten og irritert over å ikke få den hjelpen de har krav på når det gjelder NAV.
    Og det hjelper ikke at den eneste måten man får hjelp på, er å måtte gå ut med saken i pressen.
    Men jeg må ( uten å forsvare NAV) lov til å si at det er faktisk fler som får den hjelpen de skal ha, enn de som ikke får.
    Jeg har vært innom NAV flere ganger i løpet av noen år p.g.av ryggproblemer, og fikk den hjelpen jeg skulle ha, og mer til.
    Og dette er snakk om NAV Ski, òg Oslo.
    Husk at det er bare mennesker som jobber der, ikke roboter!!
    (Og husk, jeg forsvarer ikke NAV)

  12. Det er kjempebra at du sitter med positivt inntrykk og har god erfaring med Nav, for det er det som er meningen. Man skal kunne gå ut av ett kontor vel vitende at man blir tatt vare på i alle faser. Og nei, mennesker som jobber der er ikke roboter. Men hva man kan forvente er at en saksbehandler innrømmer sine feil fremfor å hardnakket kverulere til den bitre slutt. Det er energikrevende. Det synes jeg ikke er så veldig mye forlangt. Saksbehandlingsfeil synes jeg heller ikke minner om noe om systemfeil.

    Det sitter mennesker som har positiv erfaring av Nav og det sitter mennesker som ikke har fullt så positiv erfaring. Da tenker jeg ikke på at man har en negativ erfaring basert på at man ikke har fått trumfet viljen sin igjennom, men heller i retning av man må virkelig bruke energi og tid på å kjempe seg til det man faktisk har krav på.

    Synes vel også det er søkt at man må bruke pressen som ett pressmiddel. Ikke bare for å få viljen sin gjennom men heller i retning at det skal være unødvendig å måtte gå til ett såpass drastisk skritt. Sånn bør og skal det ikke være under verken privat eller offentlig sektor.

    Så hvordan få tingene bedre? Jeg personlig hadde ett bedre forhold til offentlige instanser før reformen og jeg er sikkert ikke alene om å ha det. Når ting hoper seg opp og blir kaotiske, så minner det meg at reformen er feilslått og at ting må endres før ting går helt ut av perspektiv. Og den eneste måten å endre dette på er man gjennom undersøkelser via brukere kan få kartlagt hva og på hvilken måter ting kan gjøres bedre. Men så har ikke sk jedd og det kan absolutt ikke tilegges saksbehandlere men systemet generellt. Om man har tenkt tanken eller ei, vet jeg ikke, men i privat sektor benytter man seg markedsundersøkelser. Det kan også virke som at siden dette er offentlig, så får man takke og bukke for det man har og får. Sånn synes jeg er en farlig tankegang for det viser for det første ingen vilje til problemerkjennelse. Og en viss form for negativ maktforhold. Dette går også syvende og sist utover saksbehandlere som blir utsatt for illsinte og forbannende brukere. Jeg tror nok de er likevel mer skånet enn en ansatt i en butikk som får så hatten og frakken passer om f.eks en vare har gått tom. Det er nok større sjanse for at denne ansatte får høre det langt oftere enn en som sitter på ett offentlig kontor.

  13. Et par av “problemene” NAV sliter med, er at det virker som om det viktigste nyansatte lærer i grunnopplæringen, er at pengene som skal utbetales, det skal føles som det betales ut av saksbehandlerens egen lomme…. Derfor er det om å gjøre å være så gnien som mulig…..

    Dessuten, litt mer seriøst, er det alt for mange NAV-ansatte som ikke har utdannelse til å gjøre den jobben de er satt til. Det arbeider folk i NAV-systemet som ikke har mer enn videregående skole, om de har det! Det er alt for få med ordentlig høyskoleutdanning i NAV.

  14. Påstår på ingen måte at NAV er feilfire, men hvorfor er Norge et av de landene i vest-europa med høyest antall trygdede?

    NAV er nødt til å være restriktive. Det er spredt seg en ukultur i dette landet, hvor altfor mange streber etter trygd bare fordi det er teoretisk mulig, og kompensasjonen er relativt høy. Enkelte “kunder” av NAV er desperate etter sykmeldinger og kan krangle og lære seg regelverket ut og inn. Til slutt får de gjennomslag. Et ikke uvanlig scenario da etter kort periodes trygdetid er at de igjen kontakter NAV for å høre hvor mye en kan jobbe “..uten å miste trygden”. I tillegg er det et veldig stort problem at mange jobber svart mens de mottar trygd. Det er rett og slett ekstremt mye misbruk av NAVs tjenester.

    Ikke misforstå, NAV gjør mye feil. I et velferdssamfunn som Norge skal de som trenger hjelp få hjelp. Det er bare så forferdelig synd at så mange misbruker NAVs tjenester, som igjen fører til at de som virkelig trenger hjelp har store problemer med å få det.

    1. Nja nå er er kort tid i forhold til hvor mye man kan tjene i sammen med trygd satt til ett år etter at søknad har blitt innvilget. Og faktisk så er det Nav som sender ut brev til bruker at nå er karantenetiden over så nå har man lov til å tjene grunnbeløpet.

      Sikkert noen som ringer også, men da vil de få overnevnte svar. Og for all del; det er mulig at noen klarer å sykeliggjøre seg såpass at man får innvilget ett eller annet, men da vet de ikke hva de går til. For det er ikke attraktivt å gå på trygd, man mister muligheter for å utvikle seg kunnskapsmessig og sosialmessig. Helt klart at man må være restruktive i forhold til å innvilge, men man kan aldri havne i den situasjon at man blir så restruktive at det går på helsa løs til en som faktisk trenger denne form for stønad og i tillegg føle seg mer eller misstrodd. Tror ikke dette har så mye med regelverket å gjøre, men heller saksbehandlers kompetanse og erfaring. Jo nyere, jo blåere …

      1. Ser man på tall på antall trygdede (ser bort fra pensjon) i Norge med sammenlignbare er det rett og slett veldig høyt. Jeg ser rett og slett ikke noen grunn til hvorfor disse tallene skulle være så mye høyere i Norge enn i andre sammenlignbare nasjoner. Desverre mye misbruk er jeg redd som går utover folk som har reele behov. Og ja, vi er nødt til å være restriktive, se bare på fordelingen av statsbudsjettet. Norge hadde gått konkurs ellers (med mindre man innfører en Frp økonomisk tankegang)

        1. presiserer bare: En Frp økonomisk politikk er defintivt IKKE løsningen hvis det kunne virke sånn på mitt innlegg over. Refererte bare til Frps ønske om å tappe oljefondet altfor raskt.

  15. - har sitt å lest kommentarer her og tenkte fortell litt kor de har gått me meg.. kortsagt æ jobbet på anleggsbransje (tømring mest), og fikk etterhvert kronisk senebetennelse på begge albue og prolaps.. dette var utgangspunkt, etter mange års samarbeid me NAV og A-etat har eg fått i tillegg paranoia, dyp depresjon, angst, dystymi, blind hat mot alle auktoriteetter, er livredd av brever fra posten, er redd av telefon, har mistet nesten alle mine sosiale evnene, vennene mine ungår meg pga. æ har blitt så agressiv og æ ungår mennesker av samme årsak.. har mange års terapi føran meg. Å min sak er ikke ferdig behandlet. men ny har eg brukt min skrive-kvote før dagen, smertene i albuene ikke tillatt lange brev, lykke til alle sammen! ps. om de fins mye stavefeil å sånt, det er pga. at æ har ikke hatt norsk på skolen.. :o)

  16. eg fikk nylig full uføretrygd etter mange års kamp med systemet , eg har både yrkesskade og sykdom som en mengde eksperter & leger ikkje kan gjøre noe med . Eg synes NAV reformen var positiv , men vi trenger en drastisk opprydding i toppen av systemet , vi må få etiske regler og formålsparagrafer der det aksepteres at ikkje alle kan delta 100 % i det ordinære arbeidsliv . Som eg ser det burde det være arbeids og aktivitetsplikt for trygdemottakere som har evne og mulighet til det - men staten skulle være ansvarlig for seriøse tilbud i samarbeid med den enkelte . Eg har sterk medfølelse med de på bånn i NAV som har kundekontakt fordi systemet er så firkanta , byråkratisk , umenneskelig , ineffektivt osv at de får mye bråk med kundene og stort arbeidspress .

    1. Jeg er langt på vei enig med deg.

  17. sissel.
    Dette er en utrolig viktig post og problemstilling. Jeg leser i kommentarene mye problembeskrivelser - og jeg leser pågangsmot, men også oppgitthet. Hvordan løser vi dette, lurer jeg på - hva mener man konkret bør gjøes?

    I Utkastet til stortingsvalgprogram har vi omtalt dette som “Ny sjanse”. Og jeg tillater meg å bruke litt plass nå på å gjengi noen formuleringer på politikk som kan/bør/må føres (eller ikke?) i neste stortingsperiode:

    “Så mange som én av fire i arbeidsfør alder er i dag mottaker av trygd eller andre sosiale ytelser. Det er i seg selv et alvorlig problem; dels fordi svært mange av dem både ønsker og kan arbeide dersom forholdene legges bedre til rette, og dels fordi det å leve på trygd og sosiale ytelser skaper en følelse av å være avhengig av politikeres og byråkraters velvilje.
    Høyre vil:
    · Omforme velferdssystemet, skattesystemet og regelverket for ansettelser slik at aktivitet blir hovedprinsippet.
    · Innføre en skattekredittordning som gjør at det lønner seg å gå ut i arbeid.
    · Gjøre det mulig å gå ned til 20 prosent uføretrygd på spesielle program.
    · Arbeide for at NAV-reformen lykkes ved å få individuelle planer bedre tilpasset den enkelte.
    · At det skal lages individuelle planer for hvordan den enkelte kan hjelpes tilbake til jobb.

    Dette er bare noen av forslagene. Mer står i selve programutkastet i kapittel 7. Dokumentet kan hentes fra: http://www.hoyre.no/artikler/2008/11/1227864504.39

    Høyre mener samfunnet blir sterkere jo flere som henter sin inntekt fra eget arbeid. Vi vil derfor føre en langt mer aktiv politikk for å sikre at arbeids- og velferdsetaten (NAV) lykkes med å hjelpe mennesker som står utenfor arbeidslivet tilbake til aktiv yrkesdeltakelse.

    For noen er det imidlertid umulig å komme tilbake i arbeid. Den som kommer i en slik situasjon, skal oppleve å bli møtt med respekt av hjelpeapparatet og få en trygd som gir verdighet og økonomisk trygghet.

    1. En liten kommentar:

      Vi vil derfor føre en langt mer aktiv politikk for å sikre at arbeids- og velferdsetaten (NAV) lykkes med å hjelpe mennesker som står utenfor arbeidslivet tilbake til aktiv yrkesdeltakelse.

      Så må Høyre også jobbe mot det private næringsliv slik at vi får flere bedrifter som ser verdien av dette. Folk kommer ikke ut i jobb hvis ikke arbeidslivet viser vilje til å ta i mot dem med det de har i bagasjen. Mange bedrifter har mye å lære av Stormberg, produsenten av fritidsklær. Det de tenker og gjør er beundringsverdig.

      En annen ting, når vi snakker om å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet så må stat og kommune som arbeidsgiver begynne å ta sitt ansvar på alvor. Vi har IA-avtalene (inkluderende arbeidsliv) som består av fantastiske flotte ord og fine vyer, men hva hjelper det når stat og kommune selv er de aller dårligste på dette feltet og ikke klarer å ta vare på sine egne en gang. Det er mer enn en sykepleier (for eksempel) som har forsøkt å komme seg i jobb igjen etter sykemelding fordi ryggen kollapset, men møtt stengte dører og holdninger som grenser til det horrible. Kommunene er gjerne den største arbeidsgiveren og de som helt sikkert har skrevet under IA-avtaler, det er de da også forpliktet til for hvordan vil de ellers fremstå, men jeg har tenkt mer som en gang at mange kommunale arbeidsgivere er ikke interessert i et inkluderende arbeidsliv, det mange av dem praktiserer er det motsatte, et ekskluderende arbeidsliv.

      Hold dette opp mot begeistringen de sender ut over å ha fått ned sykefraværet. Hvordan tror du de har fått dette til? Ved å holde på og legge til rette for et inkluderende arbeidsliv? Selvfølgelig ikke. Det beste av alt er å få folk til å si opp selv, så fyker tallene ned.

      Altså. Å si at man skal få folk tilbake i arbeid er ikke så enkelt hvis man ikke har stat, kommune og næringsliv med seg, for noen må ta i mot alle disse som ikke er strømlinjeformet. De står ikke i kø.

  18. “Så må Høyre også jobbe mot det private næringsliv slik at vi får flere bedrifter som ser verdien av dette. Folk kommer ikke ut i jobb hvis ikke arbeidslivet viser vilje til å ta i mot dem med det de har i bagasjen. Mange bedrifter har mye å lære av Stormberg, produsenten av fritidsklær. Det de tenker og gjør er beundringsverdig”

    Dette er jeg enig i. Og for å ta et vesentlig hovedpoeng - da må vi faktisk ha et privat næringsliv. Noe den sittende regjeringen i mange realiteter ikke er særlig begeistret for. Når det gjelder IA så er det samtidig flere eksempler på at privat næringsliv tar disse spørsmålene mer på alvor enn det man gjør i offentlig sektor. Jeg har sett mer tilrettelegging og oppfølging fra private bedriftsledere enn fra offenltige ledere.

    1. Det er også min erfaring.

  19. Viktig innlegg! Det er arbeidsgivernes begrensninger som er den store bøygen. Litt større fleksibilitet og ikke bare arbeidstid fra ca. 8-16 kunne fått flere kronisk syke i arbeide.

    Det samme kunne forbedring av velferdsordningene for skattebetalere i enkeltmannsforetak.

    I dag nektes de arbeidsledighetstrygd!

    Det er ikke mange som tror på det, enkelte hevder dette ikke kan være tilfelle i vårt demokratiske Norge, men slik er det dessverre! Jeg vet av livserfaring, dessverre. Når helsen avtar og man heller ikke kan jobbe fullt, er det få som har råd til kostbar ekstraforsikring i Folketrygden. Derfor får mange (ofte kvinner!) i enkeltmannsforetak sykepenger først etter 16 sykedager - og da med 35% inntektstap. Hvem kan overleve som syk med bare 65% av inntekten i sykepenger, og likevel måtte betale husleie, mat og klær til seg selv og barna, strøm, låneforplikteler, i tillegg til faste driftsutgifter? Slike utgifter forsvinner ikke fordi om man er syk, dessverre fordobler utgiftene seg ved hvert inkassokrav.

    Er man ikke lenger frisk, kan man heller ikke kaste seg rundt slik før. Det baller på seg. Mange skattebetalere i enkeltmannsforetak har derfor måttet selge både gård og grunn og andre oppsparte verdier for å overleve under langtidssykdom eller langtidsledighet (1998-2005).

    Ved å likestille velferdsordningene i enkeltmannsforetak med de som lønnsmottakere i AS har, dvs. 100 % sykepenger fra 1.ste sykedag og automatisk rett til arbeidsledighetstrygd, tipper jeg at langt flere uføretrygdede kunne jobbet litt mer fleksibelt som uføretrygdet i egen virksomhet.

    F.eks. betaler både ARi Behn, prinsesse Märtha, forfattere, skuespillere, privatpraktiserende helsefagarbeidere, healere, fiskere, bønder, journalister, kunstnere, m.m. skatt fra sitt arbeide i enkeltmannsforetak.