Ungdommenes rett til å uttrykke seg

Rektor ved Kjenn ungdomsskole, Hanne Sand, går til kamp mot dype utrigninger og saggebukser og krever at de 315 elevene ved skolen kler seg anstendig.

Historien gjentar seg; vi voksne setter grenser, og ungdommene søker å bryte de samme. Det er selve kjernen i det å være ungdom – å bryne seg på alt dette som begrenser, den evige søken etter å finne seg selv og sitt eget uttrykk. Sånn var det på 50-tallet og sånn er det i dag. Ungdom vil alltid forsøke å opponere mot foreldregenerasjonen, og det er sunt. Sånn må det være.

Problemet med dette forslaget er at det kun kan fungere på papiret. Dette er nok er forsøk på å regulere samfunnet ved hjelp av lover og regler, som ikke kan håndheves i praksis uten at det medfører uendelig mye administrasjon som belaster en allerede hardt prøvet skole. Også er det jo så jævla unødvendig. Det skal stilles ressurser til rådighet som skal utøve milimeterskjønn, gjennomføre sanksjoner og evt. finne egnede straffemetoder for de som bryter reglene gjentatte ganger.

Hvem skal bestemme hva som er sømmelig og ikke? Hvem skal bestemme hvor mye av navelen man skal få vise og trekke grensene i forhold til hvilke klesdrakter som skal få vises og ikke? Hvem skal håndheve disse reglene og hvordan skal det sanksjoneres? Og sist men ikke minst må man spørre seg om hvorfor skal dette gjennomføres og hvorfor skal skolen sette kravene? Hva søker man å oppnå?

For å ta det viktigste først: Det er en menneskerett å kunne få stå opp om morgenen å kle på seg de klærne man ønsker. Jeg sier ikke at det er lurt å velge alle slags klær. Jeg sier ikke at det er flott det folk velger å ha på seg. Jeg sier heller ikke at det er gunstig, men det er likevel en rett vi har – ungdommer som voksne. Men det viktigste av alt: skolen skal ikke oppdra barna våre, det skal vi som foreldre gjøre. Hvis jeg ønsker at mitt barns frihet i forhold til klær skal reguleres, så er det jeg som skal lage disse reglene og håndheve dem, fordi jeg er moren og det er jeg som forsørger mine barn. Er det noen som skal utøve skjønn i forhold til mine barn, så skal det være meg. Hvis ikke får man lage en skole hvor man sier at alle skal bruke skoleuniform, på samme måte som ulike jobber krever uniformer.

Jeg setter få grenser for mine barn i forhold til hva de får kle på seg. Jeg forteller dem noe om hva jeg kan kjøpe, hva jeg VIL kjøpe, men ut over det så får de nå bare eksperimentere. Dette mener jeg at også skolene skal tillate at ungdommene får gjøre. Det foreldre og skole burde gjøre sammen, istedenfor å lage masse regler, er å snakke med ungdommene – spille litt på lag. Fortelle om roller man tar på seg ved å iføre seg ulike image, og hvor lett disse rollene kan “sette seg”. Si noe om hvor vanskelig det kan være å komme ut av roller man har tatt på seg, og hvor kjapt motene endrer seg – om forventningene som oppstår i kjølevannet av signaler klær sender ut. Oppfordre ungdommene til å vente litt. Det skader ingen å vente litt på en piercing eller en ny mobil. Kan det ikke være greit å måtte vente litt på DEN buksen, se om de får den i julegave, for så å oppdage at vennene med stor sannsynlighet vil forbli i vennekretsen selv om du ikke fikk anskaffet deg den før moten endret seg.

Vi VET at det ligger i ungdomskulturen å opponere, men jeg syns både skole og foreldre skal være flinkere til å velge sine kamper med omhu. Noen regler må vi sette, men er dette med klær virkelig så viktig? Kan vi ikke ha tillit til at ungdommene klarer å se verdien i å vente og se om de fortsatt ønsker det samme om et halvt år, et år hvis vi snakker litt med dem – når vi merker at ting er voldsomt motepreget? For hva er alternativet i verste fall? Jo, de gjør det bare uansett, for de vet at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Og akkurat den kan jeg forstå.

(sier hun som tok 4 hull i hvert øre, med synål, fordi foreldrene sa nei til et ekstra hull – og helvete så vondt det var forresten)

Tilfeldig plukkede poster

    Ingenting

Comments are closed.