Hvilket ansvar og rolle har biskopens kone?

Bispesønnen Bjarte Baasland er siktet for grovt bedrageri. I stedet for å investere i fire it-prosjekter i Tsjekkia så underslo han pengene og spilte bort nesten 60 millioner kroner. Nå har han kommet hjem for å gjøre opp for å forhåpentlig gjøre opp for seg, men hva med Bodhild, Bjarte Baaslands mor?

Hvis man skal tro VG så skriver Biskop Baasland i brev til kreditorene at sønnen har presset kona, Bodhild, til å ta opp lån i deres navn, og at han skal ha brukt sterke virkemiddel for å få til dette.

Videre skriver han at familien ikke har hatt mye kontakt med sønnen mens han var borte: «Eneste bindeleddet har vært Bodhild, som hele tiden har forsikret oss om at det gikk bra med Bjarte.» Sønnen har oppholdt seg i Praha de siste to åra i forbindelse med jobb.

Jeg har stilt meg mange spørsmål rundt morens rolle i det hele, og for alt jeg vet kan forklaringen ligge i utsagnet om at sønnen har presset moren. Det kunne vært interessant å vite hva som menes med dette.

Jeg har, uten å vite noe om dette, spurt meg selv om dette handler om naividitet. Kan det være slik at moren virkelig har trodd på sønnen da han gjentatte ganger trygget henne på at han drev en næring i vekst? Det jeg stusser på da er hvordan det kan ha seg at hun aldri stoppet opp og satte spørsmål ved driften og hvordan hun aldri etterspurte dokuentasjon. Hun har da selv vært hos banken og både stilt opp som kausjonist samt tatt opp lån – hun må da ha forstått viktigheten av å ha sikkerhet når man låner ut penger.

Spørsmålet er om man skal se på Bjarte Baaslands mor som et offer eller som en aktør i denne saken, en aktiv part. Hun har ikke bare forholdt seg til bank og andre finansieringsinstitusjoner som har tatt pant i deres verdier helt lovlig, men hun har også lånt penger av familie og venner uten å ha sett et eneste dokument som underbygge sønnens påstander om aktivitet i hans prosjekter. Ingen tall, ingen investeringsplaner, ingen kontrakter, ingenting. Og vel vitende (?) om dette bruker hun sin goodwill og drar flere med seg inn i uføre. Er ikke dette på mange måter samme situasjon som sønnen Bjarte er?

Jeg personlig har vanskelig for å forstå at en voksen kvinne ikke forstår å spørre etter en kontrakt eller annet som kan bevise at “noe” skjer i virksomheten? Jeg har vanskelig for å forstå hvordan noen kan møte slike eventuelle krav fra familie og venner uten å være særdeles overtalende og/eller bruke sin autoritet.

Det kan vel hende at hun har havnet i samme hjelpeløse situasjon som sønnen og håpet at det skulle ordne seg, og det er selvsagt trist, men fratar det henne for ansvar? Sønnen blir nå siktet for grovt bedrageri. Hva med moren? Hvor naiv er det lovt å bli før man blir straffet for det? Hva kan man forvente at hun skulle forstå før hun dro andre meg seg inn i uføre, på samme måte som hennes sønn?

At moren på sett og vis er et offer her hersker det vel ingen tvil om, samtidig så kan jeg ikke se det på annen måte enn at hun har bidratt til å dra enda flere inn i denne saken og gjøre enda flere til offer. Har hun ikke et ansvar i forhold til det?

Er ikke dette også en form for bedrageri?

Tilfeldig plukkede poster

    Ingenting

Comments are closed.