Terskelen for å legge igjen kommentarer

Jeg har vært borti fenomenet tidligere da jeg drev Lysfontenen, men ble klar over det på nytt da Lena som jeg deler kontor med, og Inger i etasjen under, nevnte dette med terskel med å kommentere poster hos meg.

Jeg leser nå bare jeg, sa Inger, mens Lena fortalte at det kunne virke som om at “vi” (jeg og dere som kommenterer) er en gjeng som kjenner hverandre godt, og at det derfor kunne oppleves som litt vanskelig å legge igjen en kommentar. Det blir som å komme inn på en fest hvor alle kjenner hverandre, bare ikke deg, og attpå til så er festen godt i gang og alle ser ut til å være opptatt med hverandre og hva de har sagt og gjort tidligere. Nå mistenker jeg ikke Lena for å ligge våken om natten pga dette eller at hun opplever det som noe stort dilemma, men hun peker likevel på noe viktig i det hun sier. Jeg tror flere føler dette – ikke bare hos meg, men også i forhold til andre kommentarfelt som de besøker.

At det er mange som bare leser vet jeg ut fra statistikk. Noen ganger skulle jeg ønske at folk bare hadde lagt igjen et pip, om ikke annet for å stille nysgjerrigheten min: hvem er dere? men jeg har forlengst akseptert at mange gjør som meg og for det meste leser uten å kommentere. Det er ikke alltid man har så mye å si. Det er ikke alltid det er så mye å si.

Men de gangene man føler at man har lyst å kommentere noe, enten komme med et synspunkt eller en vinkling, så er det synd om man føler at man ikke kan gjøre det fordi man står utenfor en slags klikk.

Da jeg startet å blogge visste jeg bare om et fåtall andre bloggere. I de to årene som har gått har jeg gjort meg mer kjent og jeg tror jeg har en viss oversikt. Jeg har kommentert hos noen, og noen har vært inne hos meg, og fordi jeg leser såpass mye så kjenner jeg til mange uten at jeg vil anse oss som verken venner eller bekjentskap av den grunn. Det nærmeste jeg kommer er en følelse av et slags nettverk.

Det er mange jeg liker å lese og det er flere jeg beundrer – beundrer hvordan de kommuniserer, beundrer integriteten og kunnskapen, ja også åpenheten, men ut over dette eier jeg ingen sterke personlige følelser til noen, ei heller bånd utover innhold i enkeltposter. Jeg har kun møtt to bloggere i hele mitt liv – de to får jeg selvsagt et litt annet forhold til, men jeg opplever oss likevel ikke som en klikk. Vi løper ikke ned bloggene til hverandre, for å si det sånn, ei heller hjemmene.

Jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre med dere som opplever terskler for å kommentere her inne annet enn å oppfordre dere til å tråkke over nettopp disse tersklene. Vit at jeg setter pris på at dere besøker meg og at jeg gjerne vil ha tilbakemeldinger også fra dere som jeg omgås utenfor dette skrivende fellesskap som blogging representerer.

Her inne er alle med gode intensjoner velkomne, også venner, familie, barn, jobbkollega, samarbeidspartnere og andre. Jeg vil sette stor pris på om dere gav lyd fra dere hvis dere har lyst – dere har jo så mye å by på.

(det er juli og mange er bortreist – jeg republiserer nok denne i september en gang)

Tilfeldig plukkede poster

    Ingenting

19 Responses to “Terskelen for å legge igjen kommentarer”

  1. Vet du, Sissel, jeg vil si at ditt kommentarfelt er et av dem som er _minst_ preget av forutgående bekjentskap, så det overrasker meg at noen skulle føle det slik. Det er svært sjelden du skriver noe om blogginterne greier, og debatten i kommentarfeltet handler stort sett om politiske saker som alle kan ha en mening om. Det er heller ikke noe “takk for sist, hvordan har du det i dag?”-prat i kommentarfeltet. Her kan alle skrive. Jeg leser alltid – og kommenterer iblant, når det er noe jeg er opptatt av.

  2. Tja, jeg tror du er inne på noe. Lesere av en blogg kan nok fort oppfatte kommentarfeltene som litt uangriplige, jeg tenker meg av og til om før jeg kommenterer fordi jeg føler at jeg blander meg inn i noe jeg føler er privat. Ettersom jeg jo har en blogg selv, og på ingen måte føler at folk er brysomme når de kommenterer på den så er jeg jo oppmerksom på at jeg sikkert tenker feil – og at de fleste ville sette pris på at man stakk frem hodet og gav en tilbakemelding til bloggeren, uansett om de er del av en klikk eller ei.

    Jeg møter nylig på ei tante som skrøyt av bloggen min og sa at hun var inne og leste hver dag. Men så lurte hun på alle de som kommenterte, hvem var de? (selv har hun aldri kommentert). Bloggformatet er så ukjent for henne at hun ikke kunne få seg til å forstå at det er meningen at alle kan slenge inn en kommentar, at jeg ikke trenger å kjenne de som kommenterer. For henne var det å stikke frem hodet å si hei helt utenkelig tror jeg.

    Forresten, jeg har vel nesten bare kommentarer fra andre bloggere, og da primært andre bloggere innenfor samme tema som meg.

  3. Anathema
    Jeg føler ikke terskler for å kommentere når jeg er hos andre, men jeg kan huske at jeg har følt det. En gang for mange år siden – sånn ca samtidig med at jeg for alvor begynte å kommunisere ut tanker og meninger på internet og hovedsaklig på diskusjonsforum. Jeg husker følelsen av at tilsynelatende “alle” kjente hverandre, og hvor lite som skulle til før jeg følte meg oversett. Ikke sett. Som om jeg tråkket inn i noe uten invitasjon.

    Jeg vet også at da jeg ble etablert og drev ‘fontena’ sammen med noen andre så var vi opptatt av åpenhet, synlighet og at nye skulle føle seg velkomne – likevel kunne noen oppleve oss som en klikk. Det overrasket meg, men jeg tror det er en normal subjektiv opplevelse som de fleste har i starten når de begynner å skrive på forum eller i blogg. Hva tenker du om det?

    Jeg håper at de som eier litt av den følelsen kan si noe om det, men de er vel på ferie nå :)

  4. Moseplassen
    Ja, viktig, viktig – et kommentarfelt kan oppleves som uangripelig. Jeg har også fått kommentarer på at de som kommenterer hos meg er så velformulerte og velbegrunnede. Jeg forstår godt at noen kanskje kan føle litt prestasjonsangst – jeg mener, enkelte har jo nærmest perfeksjonert diskusjonskunsten etter mange år med trening. Det er kanskje ikke så lett å skjønne at jeg setter pris på alle innspill, også når det bare er tanker, undringer og refleksjoner og ikke direkte argumenter.

    Dette med tanten din og reaksjonen hennes har jeg også vært borti. Jeg får stadig kommentarer fra kjente og ukjente som har lest en bestemt artikkel og refererer til den i en samtale vi har om et tema. Folk forteller meg stadig at de har vært innom og/eller sier noe som avslører at de følger med – jeg får til og med kommentarer fra folk jeg ikke kjenner, hvor de gjør meg oppmerksom på at de leser (for de kjenner meg igjen). Men de gir seg svært sjelden til kjenne her inne, og det undrer meg.

    Bloggformatet er så ukjent for henne at hun ikke kunne få seg til å forstå at det er meningen at alle kan slenge inn en kommentar, at jeg ikke trenger å kjenne de som kommenterer.

    Jeg tror du er inne på noe.

  5. “Mot er å gjøre noe du er redd for å gjøre. Du kan ikke være modig hvis du ikke er redd
    Eddie Rickenbacker” – Akkurat nå da jeg kom inn på siden din, stod dette gullkornet der ute til høyre. Jeg vet ikke om det var en tilfeldighet :-)
    Nei, det har vel ingenting med mot eller modighet å gjøre å stige over en kommentarterskel. Jeg vet sannerlig ikke om jeg har lagt igjen noen kommentar her, jeg. Mulig jeg har, men jeg leser ikke fast, og da blir det litt vanskelig å følge med. De beste kommentarfeltene er der det blir en fin diskusjon, uten at det går utover verken den som har skrevet posten eller at man går til angrep på hverandre. Det er noen blogger jeg frekventerte tidligere som jeg har sluttet å lese av den grunn. Så er det de jeg prøver å unngå – der det ser ut som alle kjenner hverandre utrolig godt. Hos de jeg leser fast, legger jeg ikke alltid igjen en kommentar – det kommer rett og slett an på om posten treffer meg med NOE. Jeg startet med blogg i fjor sommer etter å ha lest en stund. Bloggen jeg fant og falt for, pladask, var radiohode. Postene var “perfekte” i mine øyne, og jeg likte å kommentere fordi radiohode var inkluderende i sine kommentarer, uten at det ble internt. Jeg har funnet noen få slike blogger. Jeg har lest for lite hos deg for å ha noen mening om kommentarfeltet og “bekjentskaper”, men noen terskel for å legge igjen spor etter meg, har jeg ikke. Jeg legger ikke igjen spor i bla-bla-ukebla-blogger. Din blogg er ingen slik blogg, så jeg skulle vel egentlig ha puttet den i bloggrollen og lest den mere fast :-)

  6. Jeg er egentlig litt overrasket, for denne posten din har fått meg til å tenke litt. Både hvordan jeg liker at bloggen min fungerer nå og hvordan jeg liker å være som blogger, men også på hva jeg synes om dette før jeg begynte å blogge selv/når jeg var helt fersk.
    Jeg har blogget i ett halvt år, og de første månedene synes jeg egentlig kommentarer var ganske brysomt. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med kommentarene jeg fikk, og jeg følte meg forpliktet til å kommentere hos de som kommenterte hos meg. Jeg leste blogger som om det var nettsteder, og følte ikke at det å kommentere gav meg noe positivt, at det var mer som en plikt. (Jeg hadde nesten ikke lest blogger før jeg begynte å blogge selv)
    Jeg har fortsatt en litt ubehagelig følelse av at jeg burde legge igjenn mer kommentarer hos endel av mine faste lesere, men jeg har blitt veldig glad i kommentarfeltet. Det er kjekt å vite litt om de som leser, og det er flott med tilbakemelding, og det er hyggelig å kunne interaktere litt med leserene..

    Jeg har også blitt mer vågal på å kommentere hos andre, men jeg kan ofte velge å la vær enda jeg hadde noe å si, enten det er fordi jeg ikke føler jeg tilhører klikken, eller fordi jeg ikke føler jeg har noe av verdi å komme med, eller fordi jeg jo har kommentert en par andre innlegg samme uke og det får da være måte på til masing… (ler litt av meg selv). Det var nettopp derfor jeg satt sånn pris på denne posten, den fikk meg til å tenke. Og neste gang jeg har vegring for å legge igjenn en kommentar skal jeg jammen tenke på deg, og så bare gjøre det.

  7. vibeke
    Jeg tror det er annerledes for oss som blogger og vår terskel for å kommentere kontra andre som ikke driver på med denne skrivingen, tror du ikke?

  8. Pip!

    Vi ser jo på statsen hvor mange som leser, – men likevel ønsker jeg meg alltid flere kommetnarer. Jeg ønsker det sånn barnslig og sterkt som når man ønsker å bli sett. Tullete kanskje, men sånn er det altså for meg. Jeg blir rett og slett lykkelig for hver eneste kommentar jeg får, og særlig når jeg skriver om noe ordentlig, du vet sånne poster som man virkelig jobber med. Hvis noen er uenig med meg i noe, og vil diskutere blir jeg ekstra glad.

    Fin post, Sissel!

  9. Sissel: Jo, du har nok rett i at det er forskjell på bloggere og ikke-bloggere mht terskel. Jeg husker (nå) at før jeg begynte å blogge i fjor høst, hadde jeg en voldsom terskel for å legge igjen kommentarer. Så våget jeg meg frempå en gang og kommenterte en av Mads-Larsen-postene til HvaHunSa. Og jeg ble så utrolig lettet da hun svarte, at hun hadde lagt merke til meg, liksom.

    Derfor er nok slike poster som den du har skrevet i dag viktige – og jeg har også sett fr.martinsen skrive lignende. Jeg tror jeg snakker på vegne av de fleste bloggere når jeg sier at det er utrolig morsomt og givende med kommentarer, så jo mindre den terskelen kan gjøres, desto bedre er det for alle parter.

  10. Jeg tenker at du ba meg om å lese denne posten fordi du vet at jeg er en av dine lesere som leser posten fast, men som sjelden/aldri legger igjen noen kommentar. Jeg synes at foregående kommentar sier mange ting som jeg kan slutte meg til. Det er ikke alltid man føler behov for å kommentere, og oftest synes jeg det er fint bare å lese postene og fundere litt for meg selv. Men jeg kunne jo vise at jeg setter pris på dine mange flotte synspunkter/betraktninger, og kanskje legge igjen noen spor. Tror først og fremst det er makelighet, jeg er med uten å involvere meg, men jeg skal skjerpe meg. Gla i dæ søster.

  11. Jeg tror nok du er inne på noe.
    Selv er jeg egentlig en gammel traver når det gjelder blogg, jeg blogget i 98, og har blogget frem og tilbake i lang tid. Men så mister jeg interessen, og faller ut i noen måneder, eller som sist, år. Og når jeg kommer tilbake igjen, kjenner jeg igjen noen av de andre, men få igjen meg.

    Og da blir terskelen for å kommentere litt høy. Jeg skulle ønske at jeg hadde blitt flinkere til å bare skrive ting som “så bra” “bra skrevet” “interessant innlegg” osv. Jeg tror slike kommentarer gjør det litt mer motiverende å blogge..

  12. Moseplassen
    Det du beskriver har jeg hørt flere si – noe av det er også gjenkjennende for meg :)

  13. Hege
    Ja jeg vet at du blir lykkelig for hver kommentar du får, du har nevnt det før – det er fint :)
    Jeg blir også glad for kommentarer jeg får og tenker ofte på hva som blir skrevet, men jeg fortsetter selv om jeg ikke hører et … pip. Det ser jeg du også gjør .

  14. Evy
    Ja du er den eneste i min familie/venner jeg kjenner som leser her inne og som ikke er på ferie :)

    Jeg er ikke ute etter ros (det føles litt som om at jeg har fisket etter det nå), men mere om du opplever disse tersklene for å kommentere som andre prater om – jeg tror i grunnen ikke vi har snakket om det.
    Jeg er mer opptatt av om du syns det er uproblematisk eller ikke, ikke at det er noe du skal gjøre for at jeg skal føle meg bedre.

    Liker du bare å lese så er det nettopp du skal gjøre, du trenger ikke å skjerpe deg.
    Gla i dæ å.

  15. sylvia
    Hvis du har blogget siden 98 så er du virkelig en gammel traver. Så fint at du trådte over terskelen – så får jeg også anledning til å finne deg og avlegge deg et besøk.

  16. Jeg tror faktisk jeg ser på kommentarene som en slags kvittering for at man har lest. Selv legger jeg ofte igjen en sånn kvittering. Det betyr altså at jeg ikke sier så mye, mer markerer at jeg har lest. Noen av mine lesere gjør også det. Når en person kommenterer sånn av og til, så vet jeg jo at denne leseren er sammen med meg, – er mottaker av mine tekster også alle de gangene hun ikke kommenterer. Jeg har vel 90 % norske lesere. Det pussige er at en stor andel av dem som kommenterer er de danske.

  17. Jeg synes at Moseplassen sier mange riktige ting som jeg kan gjenkjenne meg i. Og ja, det er helt klart en terskel man skal overskride for å delta i debatten. Men jeg synes også helt klart for min egen del at jeg rent moralsk burde være flinkere til å kommentere det jeg leser. Hvis man har glede av en blogg og jevnlig besøker den, skulle det egentlig bare mangle at jeg ikke hev meg litt i ørene og kom med både ros og ris. Alle har bruk for en tilbakemelding i ny og ne, det kan være med på å drive verket, og vi vil jo gjerne at du fortsetter. P.S jeg synes heller ikke at du fisker etter ros, da har du misforstått meg.

  18. Tidligere hadde jeg et såkalt space på msn (heter det det tro?) – det ble fryktelig kjedelig, og jeg fant intet av interesse rundt omkring. Skreiv der bare for å ha som dagbok, og så kunne de som ønsket det av mine kontakter lese og legge igjen en kommentar hvis de ønsket. Det var ikke før jeg i fjor sommer fant ut at nå måtte jeg finne ut mer av dette med blogging at jeg ble oppmerksom på den utrolige mengden av blogger som finnes. I starten bare leste jeg, og la aldri igjen spor etter meg, men med det samme jeg startet å skrive selv, var det utrolig lett å skrive i et kommentarfelt også. Så det er kanskje noe i det der at terskelen er lavere når man har blogg selv.

  19. Hege
    Den tanken forstår jeg.
    *save as* :)

    Evy
    Når du skriver det sånn så slår det meg at man burde vel bli flinkere til å anerkjenne/rose hverandre i det generelle – i ny og ne. Jeg trenger vel anerkjennelse mer enn ros. At noen er uenig med meg er helt greit, men en tilbakemelding på det samtidig som å vite at jeg er forstått, det er verdifullt.

    vibeke
    Jeg hadde også et space på msn for lenge siden, men der følte jeg meg helt alene. Å være en del av et nettverk er verdifullt, det kjenner jeg helt klart.