Ungene kan ikke brukes til å blande drinker

Jeg hører single folk si at det er så deilig å ikke ha barn, man kan gjøre hva man vil og når man vil. Dette er helt korrekt – det ER deilig å gjøre hva man vil. Personlig var jeg veldig glad i friheten min, før jeg fikk barn. Jeg gjorde som det passet meg, når det passet meg, levde på bankens og telenors penger … alt var i grunnen veldig fint, når jeg tenker meg om. Jeg trenger vel ikke fortelle at jeg overhode ikke hadde erfaring med barn før jeg fikk mine egne – og hvorfor skulle jeg nå skaffe meg DET? De luktet ille, fjeset var belagt av snørr, gulp – buksene fulle av dritt. Jeg rygget baklengs og ristet hysterisk på hodet hver gang noen kom med et såååååå søøøøøøtt og lite krapyl som venninnene mine ville at jeg skulle se.

DIKKE DIKKE DIKKE

- Når kan vi komme oss videre?. Ølen blir varm, jenter. Kom nå!

Jeg likte ikke barn. Barn var for meg snørr, snørr og atter snørr. Jesus, så mye snørr en unge kan prestere å få ut av den nesen. Spør dem om de vil ha mat.

- Jeg liiiiiiker ikke

Men snørr spiser dem tonnevis av. Spør dem om de kan være så snill å rydde opp etter seg.

- Jammen mamma, jeg huuuusket ikke.

Men at man lovet å reise på Tusenfryd eller at man skylder dem 20 kr, ja, se DET husker dem faen meg i månedsvis. De minner deg på om de pengene, minst 20 ganger for dag, inntil du helt utslitt gir etter for å få fred.

(se her, ta nå for pokker 40 kr og hold snavla)

Det har tatt seg opp, jeg skal innrømme det. Det har ikke alltid vært like lett å innrømme at man ikke liker barn. Jeg mener – det er rimelig usympatisk, ikke sant? Jeg mener, hvilket menneske kan være så iskald og så overflatisk at de ikke faller for disse små nusselige og harmløse vesener? Full av snørr.

Nei, men som sagt, det har tatt seg opp. Jeg trives i grunnen rimelig godt med mine to. Jeg trives egentlig veldig godt med mine to. Nå. Det er små deilige personer som setter livet i perspektiv og som faktisk gjør dagen min både hyggelig, og ikke minst morsom. Jeg har aldri hatt det så morsomt som etter jeg fikk barn. Også kan vi snakke om så mye rart – sånne ting som man ikke kan snakke med voksne om uten å få stukket en diagnose nedi halsen – svelges med vann.

- mamma, jeg forstår ikke…. Hvem er det som bestemmer at ost skal hete ost? Hvem er det som ringer rundt til alle i Norge og sier: hei folkens, nå har vi fått et nytt ord og det er OST”?
- Ja, nei – si det. Det er vel ikke akkurat noen som gjør akkurat DET da.
- Jo, men hvem er det som bestemmer at det skal hete f.eks ost.
- Ja, nei … jeg …
- Og brød f.eks. Da noen fant opp brød. Var det f.eks HAN eller HENNE som bestemte at det skulle hete brød? Og hva hvis noen andre ville kalle det for noen andre ting?
- Ja, nei … *host* …. jeg tror vel ikke …

Disse samtalene her er pokker meg mer krevende enn det tøffeste jobbintervjuet jeg noensinne har vært med på. En time med Jenny og jeg er mentalt utslitt. Det liker jeg.

To små mennesker som har bidratt til å gjøre livet mitt ytterst verdifullt. Jeg har vært på et par jobbintervju, og på spørsmål om hvilke opplevelser jeg har lært mest av i de siste 10 år, har jeg alltid måttet svare: det å få barn. Å være hjemme med dem i nesten 4 år gav meg en utrolig selvinnsikt i forhold til hva jeg ER, hva jeg IKKE er, hva jeg kan prestere, hva jeg kan gi, hva jeg kan tåle og ikke minst hvor mye jeg kan elske.

… og fyfaen så tålmodig jeg er. Egentlig.
I dag er de 11 og 13 og jeg ønsker sjeldent å ha barnefri. Jeg liker å ha de rundt meg – de er morsomme, de har empati, de er sosiale, de forstår og de kan bruke ironi. Den eneste ulempen er at de krangler no så helt forjævlig noen ganger, de er altfor utholdende i diskusjoner, blant annet med meg om hvorvidt vafler går under betegnelsen middag eller … guffe. Det må også sies at de ikke kan brukes til å blande drinker – her er de ubrukelige, rett og slett.
Men dette jobber vi med – og jeg er optimistisk. Det skal jeg ha.

Tilfeldig plukkede poster

    Ingenting

Comments are closed.