Fjernkontrollen

Jeg kan bare ikke fatte og forstå hvor fjernkontrollen befinner seg. Den var ikke her i går, den var ikke her i forgårs eller dagen før der. Jeg tror jeg må helt tilbake til begynnelsen av forrige uke, hvis jeg skal komme til bunns i dette.

Nå er det jo ikke sånn at verden stopper selv om man har mistet fjernkontrollen til tv’en, men det er pokker så ergelig da. Det merkelige med det hele er at “noen” hadde den i hånda, også plutselig *svosj* så var den borte. Helt steike hakke peise borte. Ikke bare noen timer, ikke bare en dag, men nesten en hel uke. Det er sånne rare ting som skjer i denne familien, det ene sekundet står man med noe i hånda – det neste sekundet er det borte. Og hva som har skjedd er like uforklarlig for alle.

Jeg: Jenny, kan du gi meg fjernkontrollen?

Jenny: Den har ikke jeg

Jeg: Jammen satt du ikke med den ista?

Jenny: Nei, jeg har ikke sett den

Jeg: Jo, men du hadde den jo i hendene i sta, du skifta jo kanal!

Jenny: Nei, jeg har aldri sett no fjernkontroll

Og det bringer et nytt element inn. Det er ikke bare sånn at ting har en tendens til å forsvinne i dette huset, det merkeligste av alt er at folk her bruker ting de aldri har sett. Altså – vi er en familie som består av noen som har en tendens til å miste noe de aldri har vært i befatning med – i ialle fall ikke i dag, i alle fall ikke da det ble borte. Så hvordan kan noen miste noe de aldri har sett eller aldri har hatt i hånden?

Ingen har fjernkontrollen. Ingen vil innrømme at de har rotet bort fjernkontrollen. Ingen har noensinne sett snurten av fjernkontrollen siden den forsvant. Alle er lei av å måtte gå bort til tv’en for å skifte kanal. Alle har lett over alt. Alle skylder på hverandre. Ingen er noen. Noen er sløv. Noen har ikke lett godt nok.

Det er et forbaska mysterium.

Tilfeldig plukkede poster

    Ingenting

One Response to “Fjernkontrollen”

  1. [...] Jeg vil ikke ha en nervøs og ufri jente. Det er så mange ting jeg elsker ved personligheten hennes – og disse distre sidene – jeg elsker dem óg, selv om de til tider kan være både upraktisk (se fjernkontrollen) og irriterende (ikke komme hjem til avtalt tid – jeg blir jo engstelig), så er det det som gjør henne til den hun er. Jeg vil ikke ta fra henne opplevelsen av å fly og leve i nuet, fordi jeg vet selv hvor deilig det er, men tenker heller at jeg kan bidra med noen verktøy som kan hjelpe henne til å finne fokus de gangene hun trenger det. For hun er ikke helt distre – hun er flink med leksene, klarer å sitte rolig og konsentrert når hun jobber. Jeg får aldri noen klager verken fra skole eller andre annet enn at hun er en flott jente. Jovisst bruker opp pengene det sekundet hun får dem- de forsvinner som dugg for solen (som alt annet som kommer i hendene hennes :),  men det gjør henne ikke mindre flott. Hvis jeg spør nærmere så opplever jeg derimot gang på gang at hun er utrolig gavmild og deler gjerne, kjøper is til venninnen som ikke hadde penger. Hun vet at det gir henne mindre å rutte med resten av uken, men hun gjør det likevel. [...]