Posts by Sissel:

    Om å beveges

    December 4th, 2011

    Når jeg skal skrive trenger jeg å få livet mitt litt på avstand sånn at jeg ikke blir for nærsynt, men kan ta inn hva jeg ser, hører og opplever i en helhet. Å ta et skritt inn i en følelse, en situasjon eller i menneskers liv, for så å gjengi dette i skriftform slik at du som leser det kan være der sammen med meg, det er en kunst jeg ikke behersker. Dessverre. Jeg orker ikke en gang å prøve, for jeg vet at jeg kommer til kort. Jeg orker ikke se klisjeene stå på trykk, for de blir så usigelig tomme, og det gjør meg kvalm. Jeg tenker at dette orker jeg ikke lese, hvordan skal man forvente at andre skal orke lese …

    Jeg klarer ikke sette ord på krevende dager som jeg går inn i med ydmykhet, og hvor erfaringer har lært meg at menneskers forventning om at jeg skal hjelpe dem inn i en prosess gir meg energi og overskudd. Om hvordan jeg legger meg hver eneste kveld, utslitt og fornøyd. Ikke fornøyd over meg selv, men av å se at noen har tatt et skritt lengre. Og hvor jeg savner helgene jeg kan sove lenge, men likevel ikke kan slutte å tenke på de som har kommet nærmere hverandre. Beveget seg. Beveget meg. Hver dag er jeg så heldig at jeg får se mennesker i bevegelse mot målene sine, noen snegler seg frem, livredde og sinte, andre glade og i full fart. Min takknemlighet handler om tillit jeg får i kombinasjon med en følelse av at jeg utgjør en forskjell.

    Mitt liv er ikke delt inn i privatliv og jobb, de er sammenfiltret som to elskende om natten. Jeg kan ikke si at jeg skal slutte å jobbe, like lite som noen kan si at de skal slutte å elske noen timer i døgnet. Jeg er ikke alltid på jobb, jeg sitter ikke alltid i telefonen, jeg svarer ikke alltid på mailer eller farter mellom avtaler, men hva jeg velger å engasjere meg i er en del av hva jeg er.

    Det har jeg valgt fordi det gjør meg lykkelig.

    Jeg har valgt noe krevende, noe som krever noe av meg hver eneste dag. Jeg må være i kontakt med meg selv, gi av meg selv og jeg må glemme meg selv. Det er ikke jeg som skal settes i bevegelse, men jeg blir det likevel.

    Det er noen ganger ubarmhjertig og hjerteskjærende, men der finnes tro, håp og kjærlighet, og det gjør meg til et bedre, klokere og lykkeligere menneske. Jeg vet ikke om noen kan forstå det.

    1 Comment "

    Nå er det på tide å ta i bruk Høyre sin resept igjen

    September 6th, 2011

    ”Mamma, vet du hva. Noen sier at de ikke vil stemme Høyre, fordi Høyre er bare for rikinger.” Hun meldte seg inn i Unge Høyre i sommer. I oktober fyller hun 16 år.

    Hun er min datter. Datter av en eneforsørger.

    Jeg vet at hun vet at det ikke er slik, for vi er ikke rike. Hun vet at det er lenge siden vi var på en sydenferie sammen, faktisk 10 år, og vet meget godt at de ikke blir lesset ned med lommepenger hver uke. De får det de trenger og ellers hva jeg kan avse som jeg syns de fortjener. Det er ikke alltid så mye, men vi vet at det er mange som har det mye verre enn oss. Vi er heldige.

    ”Hvorfor sier de det, tror du? spør jeg. Og hun sier at de umulig kan ha satt seg inn i Høyres program og hva Høyre kjemper for. Jeg er enig med henne.

    Hver eneste dag så kjemper jeg sammen med idealistiske, jordnære og flotte mennesker i Høyre, og nå også sammen med min datter, for å formidle at Høyre er partiet for deg som ønsker å være med å bestemme. Hvilket helsetilbud du vil benytte deg av, hvilken barnehage du vil bruke, hvilken skole du vil gå på, om du vil bo på instiusjon eller bruke BPA (brukerstyrt personlig assistent). For oss i Høyre spiller det ingen rolle om du velger en offentig eller en privat tilbud når du trenger en operasjon. Vi forstår at du blir sykere av å stå i kø og vente. Vi vil at du skal få skulderoperasjonen raskt og vende tilbake til jobb, fordi vi som samfunn trenger deg, og du trenger nok også å komme tilbake. Bety noe. Bidra.

    Vi er stolte av mange av våre offentlige tilbud, men ønsker at det private skal komme på banen for å bidra. De har utstyr, spesialister og ikke minst kapasitet. Vi tror ikke på Ap sin resept som består i å vente, fordi dette har aldri fungert. Vi ser at venting betyr lidelse, og lidelse koster. For deg. Og for samfunnet. Det ideelle er om det private og det offentlige kan jobbe side om side for å gi oss alle det beste tilbudet. Vi i Høyre forstår ikke motstand mot private, vi har alle sett det fungere under Bondevikregjeringen – sykehuskøene praktisk talt forsvant. Vi har sett det under Stoltenbergregjeringen – barnehagekøene har nesten forsvunnet (til tross for det vil den rødgrønne regjeringen helst ikke ha private barnehager).

    Vi forstår ikke det økonomiske argumentet når vi ser hvor mye lidelse koster, både menneskelig og i form av trygdeytelser. Det er klart at vi alle tjener på at folk får hjelp til å holde seg friske og kan være i jobb.

    Vi ønsker å gjøre det lettere for deg som ønsker å starte for deg selv. I Fredrikstad. Med håp om at alle de timene du har lagt ned som gründer/idealist skal belønnes, om ikke i form av høye lønninger og champagne, så i at du skal få bruke størsteparten av tiden din til å skape, ikke fylle ut papirer. At du skal slippe å betale skatt før du har tjent en eneste krone.

    Du skal tro meg på at vi i Høyre krysser fingrene for deg og at du skal lykkes. For hvis du lykkes, så kanskje kan flere komme å jobbe hos deg, og færre slipper å gå arbeidsledige. Slipper uvirksomhet. Kanskje du også kan ta inn lærlinger. Kanskje vil flere flytte til Fredrikstad fordi de ser at det skjer positive ting her. Og vi er flere som kan betale skatt, dra lasset og støtte de som ikke ble bra av skulderoperasjonen. De som var så uheldige at de ikke klarte å komme tilbake til jobb.

    Høyre jobber for deg. Deg som har ambisjoner og ønsker å lykkes, men også deg som har mistet troen … og helsen.

    Godt valg.

    Comments Off

    Misforstått ansvar

    September 3rd, 2011

    Det er ingen tvil om at epler og bananer er både godt og helsebringende, men når AP og SV ønsker at skolene skal prioritere frukt fremfor økt kunnskap hos lærere og elever, i kommuner med en allerede stram økonomi, så må vi si stopp.

    Høyre, og da i særdeleshet Unge Høyre, kjemper med nebb og klør mot denne skolefruktordningen. Ikke fordi vi er motstandere av at barn og unge skal innta frukt i skoletiden, men fordi vi mener at dette er et ansvar foreldre og ungdom selv må ta, det er ikke et ansvar som skal pålegges skolene. Verken økonomisk eller praktisk.

    Vi i Høyre er selvsagt opptatt av folkehelsen og at det skal gå godt med våre barn uansett hvilket utgangspunkt de har, men den største trusselen for folkehelsa er ikke manglende frukt, men barn og unge som faller utenfor, som ikke klarer eller er motivert til å fullføre skolegang, som mister mening i tilværelsen, mister troen på en fremtid. Mennesker som ikke får brukt ressursene som bor i dem lider, og det finnes ikke det eple I verden som kan motvirke dette. Høyre vet at det er en sammenheng mellom utdanning og helse, og det er dette ansvaret vi som politikere må ta. Vi må satse på kunnskap I skolen, mestring og en skole som er flink til å se og ivareta enkeltindividene – både lærere og elever.

    Politikk handler om prioritering. Jeg ser ikke bort fra at noen skoler synes at epler og bananer er så viktig for skolehverdagen at de ønsker å prioritere avsatte midler til dette. Det er greit. Det som imidlertid ikke er greit er at en skole som trenger midler til etter- og videreutdanning skal få kastet epler etter seg istedenfor ressurser. Ingen skoler skal tvinges til å prioritere frukt fremfor lærere, slik Oppegård kommune har vært nødt til.

    Kosthold er viktig for overskudd, læringsutbytte og generell helse, og viktigheten av dette må kommuniseres ut til våre barn og unge på en bedre måte enn vi klarer i dag. Ap og SV mener det er umulig å få til uten tvang. Jeg sier at vi skal ikke undervurdere ungdommene – de gikk tross alt i front da ”halve norges befolkning” gikk over fra å drikke sukkerholdig drikke til vann.
    Det handler om hva man gjør, men også hvordan man gjør det.

    Comments Off

    Trodde du at “flinke piker” bare var piker?

    August 27th, 2011

    “Det er så mange kule, morsomme og intelligente høyredamer her” overhørte jeg en Unge Høyre mann/gutt si på et nachspiel på et landsmøte. “Jeg skulle bare ønske de var like kule på talerstolen”.

    Jeg har tenkt på dette utsagnet mange ganger og lurt på hva han mener – jeg tror jeg kanskje vet det nå.

    Etter å ha deltatt på noen årsmøter, landsmøter, seminarer og konferanser så kommer man i kontakt med utrolig mange hyggelige og flinke folk. Hadde du hørt stemmen min nå så ville du hørt at jeg la trykket på FLINK. “Flinke” folk finnes, men det er også en myte heftet til noen av dem som ikke er så attraktivt. Du vet, disse menneskene som hele tiden må vise og bevise at de er flinke i all flinkhetens korrekhet. Slettes ikke alle, men du har nok møtt dem. De som kjører etter boken eller skoleringen, om du vil. Alle paragrafer riktig. De som snakker som maskiner, med stemmeleiet og trykket på riktig sted, og hvor du etter hvert ikke gidder å høre lengre fordi de er så flinke at du … gjesp … ikke vet hvordan du skal holde deg våken. De er muligens flinke, men nå er det altså noen som påpeker at de ikke er så flinke  -Unge Høyre. Så hva er det de mener? Jeg vet ikke, men man kan tenke høyt :)

    Organisasjonsarbeid fasinere meg, ledelse og kommunikasjon – politikk også. Ikke bare politikken, men også politikere. Mens politikken er stabil, dog i noe endring, så endrer politikerne seg. Ikke bare i retorikk fra år til et annet, men i form, fra sal, til kafe, til bursdagsselskap til talerstol og fra tiår til tår, men også den samme kvelden. Det ene sekundet er de stramme og korrekte iført den samme kjedelige dressen og for ikke å glemme hårsveisen som ligner alle de andre de jobber sammen med, mens i neste sekund, noen timer senere og med et glass øl i hånda har blitt forvandlet til sjarmerende pianospillende individer som man kunne snakke med i timesvis. Eller ikke, men det er nå en annen historie.

    Jeg tror det er det Unge Høyre mener. Etter middagen så snakker man – snakker. Man brenner, diskuterer, snakker om drømmer, strategi, slenger kommentarer , synger litt og ler. Man klapper noen på skulderen, skraper på noen argumenter, anerkjenner, deler håp, tanker og drømmer om en framtid – og man tar noen sjanser rundt kontroversielle synspunkter. Man byr på seg selv og sitt engasjement – sine følelser. På talerstolen er de fleste stramt regissert – av seg selv fordi de tror det skal være sånn, av bystyregruppen som har antydet noe om sine forventninger eller kanskje potensielle samarbeidspartnere man ikke vil støte lengre bort fra seg. Regisserte føleler. Man anerkjenner stramt, man kan lire av seg en morsomhet, men det er helt klart usrevne regler for det meste  - også hvor morsom man kan tillate seg å være/bli. Hittil er det kun Unge Høyre som tester disse grensene. Antagelig fordi de har minst anseelse å tape.

    Jeg er enig med Unge Høyre. Noen ganger, og når man ser noen på en talerstol så kjennes det som at noe har blitt borte på veien. Sjarmen kanskje. Troverdigheten kanskje. Det ekte. Det inderlige. Det taper vi alle på uansett hvor vi er eller hva vi jobber med. Jeg heier alltid på de som bringer med seg noe av seg selv inn i jobben – og viser det. Noen inderlige og litt uforutsigbare mennesker som vil bidra med noe som er nytt eller høres nytt ut. Mer av det ekte. Halleluja.

    Alle de andre har jeg hørt før.

    2 Comments "

    Så hva skal jeg kalle posten?

    August 14th, 2011

    Når det kommer til valg så har jeg ikke så vanskelig for det. Jeg foretar stadig valg, store som små, og tenker at valg er muligheter livet gir meg.

    Hva som er vanskelige valg og hva som er enkle valg er ikke alltid så lett for utenforstående å forstå seg på når det kommer til meg. Jeg kan for eksempel med letthet foreta valg som innebærer skifte av jobb, bosted eller annet som for andre synes veldig vanskelig. Der hvor andre forsøker å se inn i fremtiden for å finne logikk og trygghet, så handler jeg ut fra kunnskap om meg selv og erfaring som forteller meg at nettopp denne bevegelsen er bra, eller ikke. Om man ikke alltid flytter seg fysisk, så er det mye godt å finne i endring om man er innstilt på det: i utdannelse, på nye steder, blant nye mennesker, nye ting å engasjere seg i.

    Bevegelse er godt for kropp og sjel. Dette har jeg sågar helsemyndighetene med meg på :)

    Jeg er altså ganske flink til å foreta krevende valg. Det jeg er mindre flink til er å foreta hverdagsvalg. Hva skal vi ha til middag? Skal jeg kjøpe pc eller mac (jeg brukte 6 år før jeg omsider tok skrittet til mac)? Skal jeg gå ut å ta en pils eller skal jeg rett og slett bare åpne en flaske hjemme? Skal jeg legge meg? Hvilken overskrift skal jeg ha på denne posten?

    Jeg har en drøm. Eller for å si det på en annen måte og uten å høres som Martin Luther King, jeg bærer ofte med meg en kime av håp om at jeg en gang skal komme hjem og at noen har tatt valget for meg. Mamma/Sissel, nå har jeg handlet og jeg har bestemt at vi skal ha … til middag. Etterpå så skal vi på … jeg har bestilt billetter og vi skal sitte på …. Kan du ikke hive deg i dusjen og skifte til den buksen/kjolen, fordi vi skal … etterpå. Og forresten – jeg har bestilt ferie ….

    Det hadde vært så befriende herlig.

    Såe ja, nei hva skal jeg kalle posten?

    Comments Off

    Forbannede utfordringer kan gi muligheter

    August 12th, 2011

    Jentene sin pappa og jeg ble skilt for mange år siden. 2. oktober 2009 døde han. Han var alkoholiker.

    Tanker, følelser og hendelser i forhold til livet med han og ikke minst tiden etter vi ble skilt har jeg aldri skrevet om på bloggen min. Om jeg vil gjøre det med tiden vet jeg ikke. Kanskje. Det er noe med at vi er flere oppi dette, og det har noe med å få ting på avstand. Det handler om å klare å skrive om de utfordrende tingene like lett som de gode tingene, og ikke føle at man krenker noen ved å gjøre det første.

    Jeg har to fantastiske døtre. Faren og jeg hadde de sammen, men jeg er den heldige som får følge dem videre i livet. Noen ganger er dette valg man gjør, andre ganger er man bare heldig som får en slik gave.

    Julie, min eldste, skrev en kronikk i november i fjor, som ble trykket i =Fredrikstad i starten av 2011. Det er en vakker kronikk som setter ord på kjærlighetens dualitet. Kjærligheten som så god og med alle sine flotte stunder, men det neste sekund så slitsom, sårende og vanskelig å håndtere. For voksne, men også og ikke minst for barn og unge. Jeg er så stolt av henne som satte ord på tankene sine, og som turde å sende dette ut i det offentlige rom, for er det noe jeg er sikker på så er det at jeg har nydelige, følsomme og reflekterte ungdommer i hus, som alle kan lære noe av. Dere. Også meg.

    Jeg deler herved Julie sin tekst med dere som titter innom bloggen min

    Julie

    Gjennom hele barndommen min med pappa, ble jeg fort voksen. Jeg tok vare på han da han ikke kunne det selv, og hjalp han da hindrene hans var for høye til å klatre over. Jeg tok ansvaret for pappa, da han selv ikke var i stand til det. Livet med en pappa som var alkoholiker har aldri vært lett.

    Jeg har sett på mye av barndommen med pappa som negativ. Selvfølgelig var det gode stunder også, og jeg valgte å la de gode stundene skygge over de vonde. Jeg har i ettertid hatt vanskeligheter med å takle alt det, men så er alt det jeg har opplevd gjort meg til den jeg er. Jeg vil en gang få muligheten til å bruke det jeg har erfart, og kanskje bruke det til noe fornuftig.

    Pappa ville så mye, men han klarte ikke. Han var en veldig snill mann, veldig omtenksom og brydde seg mye om de han var glad i. Pappa elsket blant annet å gjøre lillesøster og meg glad, og det han visste vi ble glad for gjorde han så ofte han kunne. Noe jeg hadde litt vanskeligheter med, var at han var så innesluttet og pratet ikke med meg da jeg trengte det. Men gjennom alt det, hadde jeg mamma. Fantastiske, sterke mamma. Hun var på mange måter pappas motsetning, og ble derfor en slags balanse som gjorde det mindre vanskelig for meg. Mamma har gitt meg muligheten til å reflektere gjennom ting, se ting fra en annen synsvinkel og ikke minst klare meg selv.

    Etter pappas død har jeg fått mulighet til å se ting litt på avstand. Jeg har tilgitt han, og for å være ærlig så har det tatt tid. Et par måneder etter hans død var jeg sint. Kjempesint. «Hvordan i all verden kunne han forlate meg sånn, uten å engang unnskylde seg for hva han hadde gjort?», var et spørsmål jeg aldri fant svar på. Etter å ha vurdert ting på avstand, utviklet jeg forståelse for han. Jeg kjente pappa godt, og jeg visste han var lei seg for ting som hadde skjedd.

    Da pappa døde, følte jeg meg litt…lettet. Blant alle følelsene jeg ikke klarte å ta tak i og de jeg kjente igjen, fant jeg lettelse. Jeg skammet meg over det, rett og slett. Jeg burde ikke føle noe lettelse, tvert imot. Men etter litt tid tenkte jeg at det kanskje ikke var så grusomt å tenke slik likevel. Jeg trengte ikke lenger å bekymre meg over hvor han var, hva han drev med, om han hadde det bra. Nå vet jeg hvor han er. Hvis det finnes en himmel, så er han der nå, og han har det bra. Jeg tillater meg å senke skuldrene,

    Jeg har begynt å se på utfordringene jeg fikk som en lærdom. Siden pappa ble borte for litt over et år siden har jeg lært noe, og utviklet meg. Jeg tenker nå også at på grunn av alt det som har skjedd, så har det åpnet seg nye muligheter. Kanskje ikke så åpenlyst, men jeg tenker anderledes og ser på utfordringene med andre øyne. Jeg forstår mer nå enn jeg gjorde før.

    2 Comments "

    Disse stakkars fattige spillavhengige

    July 21st, 2011

    Psykiater Hans Olav Fekjær synes det er uetisk av selskapet å få med seg butikkene på å gjøre spill mer tilgjengelig, når det er de fattigste som spiller mest. (kilde: e24)

    Det handler om spilleavhengighet. Med det nye konseptet spill-i-kasse er pengespill fra Norsk Tipping like tilgjengelig som tyggegummi i dagligvarekassen, og psykiater Hans Olav Fekjær frykter at flere nå vil bli spilleavhengige og kaller Norsk Tipping kynisk.

    – Du må ha en stor dose kynisme for å hente inn penger fra lavinntektsgrupper, mener psykiateren.

    Det er ikke lett å forstå psykiateren her. For det første så stakkarsliggjør han mennesker som tilhører lavinntekstgrupper. Gjør dem til offer, til mennesker uten vilje som man ikke kan forvente noe fra, og som vil trenge hjelp fra samfunnet som gjør arbeidet for dem. Fordi de ikke kan klare å unngå destruktive handlingsmønstre, sette seg mål og gjennomføre dem, så skal man fjerne det som kan trigge avhengigheten slik at de skal slippe å forholde seg til trangen.

    Hva med alkoholikerne? Hva med de som er avhengige av andre rusmidler som mat, sex, internett, kleptomani – fotball? De som sliter med avhengigheter som er destruktive for dem selv og omgivelsene sine? Hvorfor har vi tro på at alkoholikere skal klare å bli tørrlagt, og i fremtiden ha fullverdige liv som sammen med familie og venner som inntar alkohol, eller at sexavhengige, etter endt behandling skal klare å håndtere sine utfordringer, men ikke spillavhengige? Fordi de tilhører lavinntektsgrupper? Hva er det gjør spilleavhengige så spesielle i forhold til andre mennesker med lignende laster?

    Jeg kan ikke se på psykiater Hans Olav Fekjær sitt utspill som annet enn mangel på respekt for de spillavhengige. Han sier ganske så klart at han ikke tror på dem og ressursene som måtte bo i dem. Han tror ikke på at de en gang skal kunne gå på Narvesen og hente tyggegummi fra hyllen ved siden av spilleautomaten – til det er de for svake og stakkarslige. Selv etter profesjonell hjelp. Skal de hjelpes må vi fjerne automatene

    Det er trist å lese at en psykiater har så liten tro på menneskelige ressurser.

    Det er trist å være vitne til en sånn mangel på respekt.

     

    Comments Off

    Strie drømmer

    July 8th, 2011

    Julie (“nesten 18, altså ikke så veldig mye 17 lengre”) har hatt en stri natt med utfordrende drømmer, kunne hun fortelle meg i dag tidlig over frokosten.

    [...bjørn...] … [...ryggsekk....] Ja, også kom jeg til en vegg da, som jeg skulle opp. Og det var skikkelig kaldt der, ikke bare fordi det var is og glatt, men jeg måtte også klatre over en madrass (!) noe som selvsagt gjorde det vanskelig for meg å få skikkelig grep i/på veggen. Drittungt var det. Og som ikke det var nok, så kom det ramlende ned en hel masse bursdagshilsninger, som ikke var til meg en gang ….. [....]

    Hun påstår at en bjørn alltid klarer å komme seg inn i drømmene hennes, men akkurat nå så tror jeg at vi må ta en prat om hvor mye tid hun bruker på Facebook :)

     

    Comments Off

    Inspirasjon jeg ikke kan bruke til no …

    June 24th, 2011

    Det blir ofte sånn at når det går en stund uten at man formidler noe som helst ut i det offentlige rom, så økes terskelen for når man skriver. Sånn er det hvert fall for meg. Alle de små tankene sendes ut på Facebook, fordi nettstedet tillater kun et begrenset antall tegn, og man trenger ikke tenke så mye. Det passer meg utmerket for tiden. De siste årene, for å være ærlig. Jeg har mistet grepet på fast-blogging, dvs tankeblogging på bussen, i bilen, hos frisøren som kan omsettes i skrift det sekund man setter seg ved pcen.

    Terskelen for å skrive har altså økt, eller kanskje det er behovet for å skrive som er redusert. Det er uansett lite som presser seg frem lengre. Lite som får meg til å komme for seint til bussen eller saker som får meg til å prioritere nedskrevede poeng fremfor tannpuss … Jeg lurer på hva det kommer av. Jeg har tenkt på det mange ganger.

    I dag har jeg inspirasjon, men i grunnen ingenting å skrive om. Hva med å skrive om innvandring, sier en. Innvandring? Herregud, noe så dørgende kjedelig. Vi har innvandringsstopp og det er idiotisk, vi trenger mer kompetanse til Norge, er det noe mer å si om det? Hvor mange ganger skal man egentlig trenge å gjøre folk oppmerksom på at det er forskjell på kvoteflyktninger, innvandrere og asylsøkere, og for hver av disse gruppene så finnes det særskilte regelverk og ulike problemstillinger knyttet til.

    Noen ganger blir jeg så fordømt lei av dette innvandringsspørsmålet, som viser seg å egentlig dreie seg om asylsøkere og krimelle.

    En person syntes jeg skulle skrive om fast og slow-tv. Jeg antar at hun tenkte på Paradise Hotel versus Hurtigruten, men jeg vet ikke jeg. Noen ting har liksom en tendens til å bli ferdigskrevet før jeg får fingeren ut, og jeg tenker … Hurtigruten, jeg er så lei av å lese om det programmet. Bølgeskvulp, orange lys, nasjonalfølelse – hurtigruten som sklir over vannet, nordover og forbi hjemplassen til de fleste av oss – eller familiene våre. Ingen blir stemt ut og ingen blir latterliggjort, så fremt de ikke har fått med seg mine kommentarer, og alle istemmer at dette er det mest fantastiske som NRK har produsert.

    Jeg syns det var flott jeg også, men det er noe med overeksponeringen. Så flott var det da ikke at vi trenger å skrive og snakke om det i uke etter uke. Jeg snakket med mamma i telefonen i dag, hun kunne fortelle at det regnet og at de muligens skulle ta med seg campingvognen på tur neste uke. Om de skulle til Sverige vites ikke, men dit dro vi nå før når jeg var barn. Det er virkeligheten. Hurtigruten og det orange lys som speiler seg i vannet er bare bilder nordlendingene bruker til markedsføring – for å understreke hvilken herlig landsdel man bor eller kommer fra. Og det er jo sant. Men det beste er nok likevel at Hurtigruten tok bildet med seg ut til resten av norges befolkning, og det gjorde den nordlige delen av befolkningen stolt. De fikk klump i halsen. Se det er en grunn for at de fortsatt har valgt å bo i denne landsdelen tross høy utflytting.

    Så hva skal man skrive om når man ikke har noe å skrive om. Når man kjenner seg inspirert og ordene ikke faller så lett. Løsningen ser dere her. Man bare skriver. Man tenker ikke.

    Så går det sannsynligvis lettere neste gang :)

     

    Comments Off

    Strøm-Erichsen tar ikke ansvar

    June 12th, 2011

    Skadede og pårørende etter feilbehandling og helsetabber er fortvilet, og står en etter en frem i Aftenpostens artikkel på nett.

    Hvorfor tror du det er slik i Norge at leger kan dekke over for hverandre og ikke bli stilt til ansvar?

    spør de. Anne-Grete Strøm-Erichsen svarer ikke på dette i artikkelen, men lover at leger skal stilles til ansvar når det er grunn til det.

    Dette er litt for enkelt, og det blir hvert fall for enkelt når hun henviser til at

    Helsetilsynet har hvert år saker der leger kan bli fratatt retten til å praktisere, sier statsråden.

    Når man snakker om ansvar og profesjoner er man nødt til å holde tungen rett i munnen, for er det virkelig slik at hun mener at legene skal kunne stilles til ansvar for alle feil de måtte på jobben uansett, mens arbeidsgiveren skal gå fri, i dette tilfelle hun selv på høyeste nivå?

    Når Helsetilsynet er inne og gir reaksjoner, som advarsel, innskrenke praksisen hvor de sier at en lege ikke får jobbe med barn eller skrive ut vanedannende medisin eller lignende, eller fratar autorisasjon, så er det fordi de gjennom bevisførsel finner at leger eller annet helsepersonell ikke lengre er skikket til å praktisere som leger, fullt eller delt. Helsetilsynets reaksjon stiller altså den enkelte lege ansvarlig for de brudd han/henne måtte ha forårsaket, og vedkommende lege må selv ta ansvar for dette.

    Dette er i og for seg greit. Det som imidlertid ikke er greit er at man i denne diskusjonen ikke snakker om hva som er legers ansvar og hva som er arbeidsgivers ansvar. I Adecco saken fyrte man av mot arbeidsgiver dag etter dag, uke etter uke, til tross for at det ikke hadde gått liv eller kunne dokumenteres at pasienter hadde lidd overlast, heller tvert i mot. Adecco tok ansvar og avviklet sykehjemmene det gjaldt. Og her er vi med sakens kjerne. Hver dag gjøres vi oppmerksom på overtramp i offentlig helsesektor; kriminelle forhold avdekkes, man finner brudd på arbeidsmiljøvernloven, man finner helsepersonell som ikke holder seg til standarder, verken etiske eller når det kommer til hygiene, med mer, men sjelden eller aldri hører vi at det enkelte sykehus holdes ansvarlig for at dette fikk skje.

    Det er alvorlig om ledelsen ved våre offentlige sykehus, med statsrådene i spissen skal få lov til å vri fokuset bort fra ansvaret de som arbeidsgivere har over på den enkelte lege eller sykepleier.

    I næringslivet får bedrifter pålegg etter pålegg som forteller dem hvor og når de har ansvar. Telenor, Borregaard og andre store aktører blir holdt ansvarlig om små underleverandører (som de har tusenvis av), gjør bruk av barnearbeid. Det er altså ikke det enkelte barn eller foreldrene deres som blir holdt ansvarlig, det er ikke den enkelte underleverandør, men det er våre norske bedrifter som opererer i utlandet og umulig kan sitte med detaljkunnskap om alle underleverandører. Når en bankansatt stjeler fra kundene sine og dette blir oppdaget får gjerne denne ansatte sparken, han/hun må altså ta ansvar for det han har gjort. Men banken tar også ansvar. De deler ut de beklagelsene som er nødvendig, de gir kompensasjon, rydder opp i rutiner og prosedyrer for å sikre seg for at dette ikke skal skje igjen.

    Arbeidstilsynet skal fortsette sitt arbeid, fordi det er helt klart at det finnes situasjoner hvor leger har ansvar og dette ansvaret skal de ta. Spørsmålet jeg stiller meg er hvorfor øvrige i organisasjonen, som avdelingsleder, seksjonsleder og sykehusledelse, ikke blir stilt til ansvar for manglende kontrollsystemer som skal fange opp dårlige holdninger og rutiner, feil og slurv samt manglende sikkerhetstiltak, dvs ting som kan ødelegge virksomheten eller sette funksjoner ut av spill. Overalt i næringslivet må vi forholde oss til ansvar, og et forsøk på å pulverisere dette ved å nekte å ta ansvar og/eller sende ansvaret rundt i organisasjonen eller kun ned på våre ansatte, våre medlemmer eller annet, blir slått hardt ned på. I næringslivet stilles det ikke spørsmål om hvem som har det overordnede ansvaret (Adecco), det er kun i det offentlige at vi tillater andre spilleregler.

    Og det gjør meg bekymret.

     

    1 Comment "

    Hvorfor krigskorset? Norge er jo ikke i krig

    May 10th, 2011

    Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) skal ha hindret kong Harald i å dele ut krigskorset på veterandagen søndag 8. mai, forteller flere av landets største aviser i dag, og det er ikke bare opposisjonen som reagerer, det samme gjør bloggerne, twitrerne og de som befant seg på Facebook. Naturlig nok.

    En ting er det smålige og sjokkerende i denne saken, at Stoltenberg, hvis saken er fremstilt riktig, ikke har ønsket kongens tilstedeværelse på denne markeringen. Dette forteller meg at han i all hovedsak har vært opptatt av seg selv og sitt (regjeringen), ikke våre soldater som skulle få den hederen de hadde fortjent. Den manglende respekten han utviser overfor de han var møtt opp for å ære, er svært problematisk.

    Trond Bolle med fler gjorde en enorm innsats på oppdrag fra den norske regjering over flere år og i mange farefulle og vanskelige operasjoner. Også i dag risikerer norske soldater sine liv for Norge. Like fullt, og på tross for dette, så har den norske regjering stått på sitt:

    Norge er ikke i krig.

    Hvorfor da krigskorset, spør nå jeg.

    Gjentatte ganger og over lang tid har regjeringen, med forsvarsminister Grete Faremo og statsminister Jens Stoltenberg i spissen, gjentatt dette, samtidig som norske soldater i alle aldre har blitt sendt hjem i kister til sine familier. Når det gjelder Trond Bolle så lå søknaden om krigskorset til behandling i flere år før den ble innvilget, og jeg vil minne dere på om tidspunktet for når akkurat dette skjedde; det var like etter at media gjorde oss oppmerksomme på at regjeringen ikke så seg bryet med å møte opp til minnemarkeringen for våre døde soldater.

    Grete Faremo forteller at det er en arbeidsdeling som er årsaken til at kongen ikke deler ut Krigskorset.

    Jeg vet ikke hvor mange som tror på dette. Jeg gjør i hvert fall ikke det.

    4 Comments "

    Det handler om mennesker, men også milliarder

    May 9th, 2011

    Høyres landsmøte er over, og jeg har vel sjelden vært så stolt og så glad som jeg var under denne helgen. Dette kan selvsagt forklares med partiets medvind og at jeg faktisk møtte mange glade og engasjerte mennesker, men for de som har fulgt bloggen min i noen år, så vet dere nok at dette ikke er den hele og fulle forklaringen. Jeg er like glad i partiet mitt i motvind som i medvind, og jeg er alltid like glad for å treffe mine Høyrevenner.

    Mange vil si at det er først det siste året at Høyre har klart å formidle at vi er et parti bestående av hjerter som banker for for kvalitet, valgfrihet og et ønske om at vi alle skal ha mulighet til å skaffe oss meningsfulle og gode liv. Jeg tror du skal lete lenge for å finne Høyrefolk som er enig med Ap i at vi har stjålet omsorgssakene fra dem. De fleste gliser og rister på hodet – vi vet at politikken alltid har vært der, det vi nå har lykkes i er å kommunisere politikken vår ut til velgerne.

    Like fullt, og uansett hvor opptatt jeg er av skole, omsorg og arbeidsliv så kan jeg ikke involvere meg i et parti som ikke fører en ansvarlig økonomisk politikk, fordi dette MÅ ligge i bunnen for de prioriteringene vi gjør. Politikk handler om retninger man ønsker å gå, men det handler også om at vi må velge oss et parti og noen mennesker som evner å prioritere – ikke bare mellom gode og dårlige saker, men også mellom gode saker. Det er mulig, men ikke særlig smart, om man er opptatt av familien sin, foreningen sin, jobben sin samt samfunnet man er en del av, å bruke flere penger enn det man har satt av. Vi trenger voksne ansvarlige mennesker som tør å si at Norge ikke flommer over av penger – at vi i prinsippet kun har en årslønn på bok. Prøv å regn på det folkens – trekk fra de årlige faste utgiftene og se hvor lenge vi kan leve på den årslønnen.

    Høyrefolk har en tendens til å havne inn på tema økonomi og ansvarlighet, og som tidligere aleneforsørger så vet jeg hvor mye omsorg og kjærlighet som ligger i akkurat dette. Å bruke opp sparepengene er som å pisse i buksa for å holde seg varm, altså ikke særlig smart i lengden, fordi det gjør oss mindre rustet og mer sårbare. Det vi bør gjøre er å redusere kostnadene, blant annet gjennom å kutte hardt i en offentlig sektor,som har eksplodert i årene med Ap styre, og ikke minst øke inntektene blant annet gjennom å gi næringslivet gode forutsetninger og den forutsigbarheten de trenger for å fortsatt kunne skape verdier for det norske samfunn.

    Alle, også jeg, må være innstilt på å se på tidligere kampsaker på nytt, saker som belaster budsjettene; fungerer tiltakene etter intensjonen?

    Den som tror at bare flere milliarder skal til for å løse velferdsoppgavene tar sørgelig feil. Det handler om mennesker, ikke bare milliarder, fortsatte hun.

    Jeg er glad for at Høyre som parti omsider klarer å få frem at kvalitet i skole og velferd er saker som har vært viktig for oss lenge lenge, men jeg er også glad for at Erna Solberg ikke har glemt at det OGSÅ handler om penger. Å si noe annet vil være helt rødgrønt.

    Comments Off

    Into my arms

    April 25th, 2011

    Det er lenge siden jeg har postet musikk her inne.Det er ikke fordi jeg har sluttet å like musikk, men simpelten bare fordi jeg har glemt å like noe i det offentlige rom.

    Jeg må huske å slutte med ting jeg liker. Det må du også :)

     

    Nick Cave – Into my arms

    ****

    Comments Off

    Har Per Sandberg fått solstikk?

    April 24th, 2011

    I dag kan vi lese i Aftenposten at lederen i Stortingets justiskomite Per Sandberg ikke er i tvil om at drapsdømte Fredrik Fasting Torbergsen er offer for et justismord, ikke 100% sikker, men så sikker som man kan bli.

    Enhver som går inn i saken uten fordommer, lander på samme konklusjon, kan Sandberg fortelle.

    Hvilken agenda Sandbeg har når han kommer med dette utspillet er ikke lett å si, men det er helt klart oppsiktsvekkende at han velger å gå offentlig ut på denne måten. Han kritiserer ikke bare Gjenopptagelseskomisjonen, et organ Stortinget selv har nedsatt med den ekspertisen Stortinget har funnet nødvendig for å ivareta sakene som er til behandling, men han undergraver også dens arbeide og funksjon gjennom å avsløre at Frps justisfraksjon har brukt penger fra partiets kasse på uavhengig juridisk ekspertise i saken. Han har altså ikke tillit til at Gjenopptagelseskomisjonen gjør den jobben de er satt til å gjøre, og denne mistilliten har etter alt å dømme vart en stund (Frp har rukket å nedsette en egen gransking)

    Kommisjonen skal ikke tro, eller synse, slik den gjør i Torgersen-saken. Hvis kommisjonen tror, eller er usikker, skal den så langt råd er forsøke å komme til visshet. Oppnevne nye sakkyndige, f.eks. Men det gjør den ikke. Noen påstår at kommisjonen har underslått eller fabrikkert bevis. Jeg vil ikke ordlegge meg slik, men har forståelse for at noen sier det.

    Dette er et høyst spesielt utsagn. Om Sandberg mener at Gjenopptagelseskommisjonen ikke har gode nok kvalifikasjoner til å utføre den jobben de er satt til så må man se på sammensetningen på nytt, ikke vingeklippe kommisjonen han selv har vært med på å sette sammen. Han er ikke hvilken som helst politiker eller menigmann i gata, han er, som leder for Stortingets justiskomite, en representant for en fagkomite på Stortinget. Han kan ikke, med den rollen han har, uttale seg som en enkeltperson.

    Om det nå er slik at komiteen mener at Gjennoptagelseskomisjonen har gjort et så slett arbeide som det Sandberg beskriver, så har komiteen full anledning til å gjøre noe med dette. Klarer de ikke dette, og det er grunnen til at Sandberg går ut som han gjør, så betyr det i realiteten at komiteen ikke har reell makt.

    Så hva har Per Sandberg oppnådd med utspillet? Han har ikke gjort noen ting for Fredrik Fasting Torbergsen det er nå helt sikkert, men snarere bevist at han er en løs kanon uten forståelse for hvilke konstitusjonelle regler som gjelder.

    Og dette er lederen for Stortingets justiskomité …

     

     

    2 Comments "

    Når politikere kommer ut av kontroll

    April 7th, 2011

    Å se Liv Signe Navarseter sable ned en velger foran åpent kamera og et titalls mikrofoner som fanget opp hennes rasende, skingrende stemme, tårer i øynene og dirrende lepper var like mye en overraskelse som en forfriskende opplevelse. At kommunikasjonsrådgivere har gitt Navarseter terningkast 1 for den seansen kommer dog ikke som en overraskelse – kommunikasjonsrådgivere vil alltid hevde at å vise følelser er flotte greier, men kun om de er kontrollert, og i denne saken som så mange andre saker så viser de at de skiller ikke på episoder hvor dette har skjedd. Mangel på kontroll er ikke bra om man er politiker og ønsker tillit fra velgerne – thats it. Løsningen er å fake orgasmer. Å jeg brenner så for denne saken. Å jeg blir så sint. Å jeg er så fornøyd. Å. Klarer man å presse frem en tåre og heve stemmen litt (eller senke den om du virkelig skal ha oppmerksomhet) så skal det meste være på plass.

    Mangeårig politisk kommentator Arne Strand forteller at statsrådens temperament har vært kjent lenge, men at hun når er avslørt.
    - Nå er hele Norge klar over at hun har problemer med å takle temperamentet sitt og håndtere situasjoner hvor hun er hardt presset, sier Dagsavisens sjefsredaktør Arne Strand til VG Nett.

    Og poenget er Arne Strand? At hun ikke er en dyktig politiker?

    Selv ble jeg overrasket over reaksjonen hennes, nettopp fordi den er så uvanlig for politikere når de kommuniserer til oss velgerne. Jeg betviler ikke at stortingspolitikeren kjemper og kjefter, gråter og roper i lukkede rom, men når de forholder seg til velgerne gjennom tv-ruten så fremkommer det meste polert. Vi hører at Siv Jensen er sjokkert, men vet at reaksjonen er klokket inn med stor presisjon. Stemmeleie, ordene, trykket – alt. Det er så forbanna kjedelig. Så inderlig kjedelig og lite troverdig.

    Så hva har Liv Signe Navarseter oppnådd sett gjennom mine øyne? Hun har fortalt meg at dette er en hjertesak for henne. Janne Endal Andersson klarte med sitt utsagn å treffe Navarseter midt i verdier som var viktig for henne, midt i de søvnløse nettene, midt i idealismen og frustrasjonen over samarbeidet innad regjeringen, og jeg kan kjenne meg igjen i denne frustrasjonen som den engasjerte personen jeg er. Kanskje har ikke Navarseter oppnådd det hun skulle eller burde i denne saken, kanskje har hun sviktet velgerne sine – det får være opp til andre å vurdere, men jeg så at denne saken sannsynligvis betyr mer for Navarseter enn mange andre saker hun kjemper for. Og derfor ble hun rasende, fordi noen kunne være så frekk å antyde at hun ikke hadde gjort nok. At dette ikke betød nok for henne.

    Det er helt greit Navarseter. Helt greit.

    Comments Off