At det har blitt sommer merker man på mange måter. I dag da jeg skulle treningsstudio så oppdaget jeg til min forferdelse at ukesprogrammet var barbert. Alle de gode timene er borte eller erstattet av en’ere (tre kvarter) - og til tider jeg slettes ikke verken liker eller har innarbeidet meg. Jeg har dessuten blitt veldig glad i Maria som psyk(o)er oss gjennom fem kvarter hver tirsdag. Borte.

Ok, tenkte jeg på torsdag da hennes andre spinningøkt var avlyst pga sykdom, så får jeg forsøke noe annet - det kan jeg vel ikke ha vondt av. Så tenkt, så gjort. Jeg suste inn på en Yoga-time og lurte på om dette kanskje kom til å bli for kjedelig for meg. Jeg så for meg at man sitter/står rolig og avslappet og konsentrerer seg om pust, og det har jeg nå aldri blitt særlig svett av.

Det er første gangen jeg er her, men jeg skal nå gjøre så godt jeg kan, sa jeg til instruktøren og satset på å imponere han med mine bevegelser, for ærlig talt så var jeg ikke et øyeblikk i tvil om at dette var noe jeg kom til å beherske.

Jommen sa jeg smør. Timen skulle vare i fem kvarter, men vi var ikke mer enn et kvarter før jeg kjente at dette kunne bli en utfordring. Tjue minutt ut i timen var jeg veldig glad for at jeg ikke hadde skrytt på meg at jeg er smidig, for det er jeg definitivt ikke. Bare det å vri overkroppen fra ene siden til den andre frembrakte en så høy knaking at de andre deltagerne snudde seg å så på meg.

Jeg kom meg igjennom det, ikke like grasiøst som jeg hadde sett for meg, og definitivt ikke med feilfri utførelse, men jeg beholdt verdigheten. Tror jeg.

I dag var jeg på Bosu 2, og farget av min Yogaopplevelse så ringte jeg opp til sentret for å høre hva dette var for noe. Å det er så morsomt, svarte damen, det må du bare prøve. Det tviler jeg ikke på, svarte jeg, men min bekymring er heller det at hvis det er noe som heter Bosu 2, så må det naturlig nok bety at det finnes noe som heter Bosu 1, og jeg hadde en følelse av at jeg kanskje skulle forsøkt det først. Å neida, sa damen. Det er bare å komme, det går så fint og er så morsomt.

Jeg så gjorde.

Fem minutter uti en time på fem kvarter begynte jeg å svette og jeg kjente at jeg ikke bare hadde en styrkeutfordring, men også en balanseutfordring. Greit nok med Yoga, men der står man i det minste på gulvet - her står man på en halv ball. Eh korrigerer, man hopper på den mens man tøyer og veiver med armene, og man ligger på med føttene og tar armhevinger. Så hvis jeg hadde en utfordring med balanse og styrke på gulvet, så kan dere tenke dere hvilken utfordring jeg hadde på en ball.

Konklusjon: Jeg har mye styrke i beina, men ellers er jeg veik som en fiskebolle i ryggen, i magen og i armene - til tross for trening med vekter.

Nå må jeg seriøst skjerpe meg. Kjerringene utklasser meg og det er jeg ikke komfortabelt med. Nå skal jeg sykle opp litt selvtillit, så er det fluksens tilbake på matta. En eller annen matte. Yoga, Bosu, Yoga, Bosu, Yoga … sukk, jeg vet ikke. Det er så sliiiiiitsomt.