Den nye ekteskapsloven gir håp
Jun 12th, 2008 | By Sissel | Category: Politikk og samfunnStortinget har behandlet den nye ekteskapsloven, og retten til å demonisere de som lever sammen med noen av samme kjønn har endelig tapt for fornuften. Nå har alle, uansett om de er lesbiske, homofile og bifile rett til å leve sammen med de samme rettighetene som heterofile, og det er ikke en dag for tidlig.
- Det betyr noe for folk når myndighetene vedtar at en persons følelsesliv ikke er mer verdt enn noen andres, sier Lae.
Jeg liker ikke at dette forslaget blir omtalt som ny ekteskapslov - jeg syns heller vi burde fjerne oss fra dette tradisjonelle begrepet som fortsatt vedlikeholder forventninger til hvordan samlivene skal fungere. Jeg mener det er fullstendig irrelevant for saken hvorfor mennesker ønsker å forplikte seg økonomisk og juridisk til hverandre. Kjærlighet er så mangt og har så mange former, og ingen, verken stat eller vi som bor i den, har rett til å evaluere andres kjærlighet eller anta noe rundt kvaliteten på den så fremt det skjer mellom voksne mennesker. Slike avtaler skal kunne inngås uten at noen spør eller antar noe som helst rundt andre menneskers følelsesliv. Følelseslivet er privat. Det er personlig.
- Nå kan vi føle oss like mye verdt som andre. Nå kan jeg heve hodet høyere, og gå med mer ryggrad, sier Schjølberg.
Juridiske avtaler mellom mennesker som ønsker å forplikte seg til hverandre er flott - det burde vi ha mer av. Enda fler burde fått muligheten til å gjøre seg bruk av denne fantastiske ekteskapspakken som staten har utarbeidet hvor man regulerer arv, megling etter brudd og lignende.
- Nå blir vi en av bare noen få hundre par i Norge som får mulighet til å gifte oss for andre gang. Men vi har ingen konkrete planer ennå, sier Holt.
Venstres forslag som innebærer et fullstendig skille mellom det juridiske/økonomiske og det seremonielle er enda bedre. Jeg håper det blir neste skritt slik at mennesker som ønsker å forplikte seg til hverandre av andre grunner enn den altoppslukende kjærligheten også slipper å diskrimineres.
Men gratulerer til oss alle for å ha kommet så langt.
(kilde sitat: Dagbladet)
Det var jaggu på tide! :)
Ja jaggu :)
Partnerskapsloven ga i praksis de samme rettighetene som ekteskapsloven, og registrerte partnere vil fortsatt nyte disse. Men det var et sært tiltak at dette da skulle være hjemlet i to ulike lover.
Men den store feiring av at dette skule være så revolusjonerende har ikke grunnlag. Dog unner jeg alle som ville feire dette saken og dagen. Det er en merkedag, men mer emosjonelt.
De videre konsekvenser, så som adopsjonsmulighet, er jeg klart for, men synes ikke assistert befruktning skulle vært diskutert i samme åndedrag. To kvinner kan få, men ikke to menn. Og ikke enslige, heller ikke enslige kvinner. Pussig. Kan det ha noe med hvordan barn blir til, rent biologisk? Man har her sementert og manifestert en forskjellsbehandling i ly av likestilling mellom homofile og heterofile. Jeg skjønner Lønnings reservasjoner.
At jeg da er uenig i del av dette skal likevel ikke få overskygge at jeg soleklart er for en felles ekteskapslov, neste slik den er vedtatt, og gjerne ser at homofile får gifte seg på samme juridiske vilkår som andre. Men kanskje vil jeg lenge kalle dem partnere eller ektepartnere, enn ektefeller eller som inngått ekteskap,.
Betyr det noe om partnerne/ektefellen er biologiske foreldre til sine barn? Ja, jeg synes det er relevant, om ikke akkurat avgjørende. Var jeg barn i et slikt ekteskap/partnerskap ville jeg trolig synes det var svært betydningsfullt. Jeg kjente det flotte mennesket mine farsgener kom fra fra jeg var liten. Jeg er glad mine barn vet at jeg er faren deres. Jeg synes ikke dette er tatt hensyn til når man bare vedtar at lesber skal ha full rett til assistert befruktning fra helsevesenet. Jeg avviser det ikke, men synes ikke biologisk far er tenkt på i det hele tatt i denne omgang, anonym som han kan være nå, i ly av det hele. Det er å late som den “andre” kvinnen i ekteskapet er “faren”.
En dag, og jeg tror ikke det er lenge til, kommer biologisk far til å bli et “krav”, og siste or er dermed ikke sagt i saken, slik Lønning antyder. Homofile ja, helt glimrende, men uansett blir de to ikke biologiske foreldre, fra naturen av. Hvorfor skal da helsevesenet ha plikt til å forsøke omgå dette? Det er da nok annet å ta tak i.
Jeg vet at en del homofile føler seg litt støtt av et slikt synspunkt, og at det tar noe av gleden vekk fra den nye loven, som virkelig er flott. Men Lønning ble respektert, leste jeg. Jeg ønsker alt vel for de homofile, men også for far. Det er mest akkurat det jeg er, og ønsker for alle barn at de kan ha en ekte en. Kun det. Og jeg er redd en del kvinner som støtter og stemte for hele loven ikke helt kan begripe at noe går tapt ved anonyme fedre. På et vis føles det som faderskapets endelikt. Endelig er det fastslått i lovs form at det ikke betyr noe. Gå hjem og vogg, og glem. Men i større grad en i andre saker er jeg usikker. Men overkjørt, av den raske og overfladiske debatten, det er jeg definitivt.