Er alle provokasjoner nødvendige?
Jun 11th, 2008 | By Sissel | Category: Politikk og samfunn, Utvalgte artiklerFredrik Græsvik er rasende på Adressavisen som publiserte en Muhammed-tegning mens Græsvik selv satt som invitert gjest hos taliban i Peshawar. Græsvik forteller om en gemyttelig diskusjon som endret karakter etter at et mms-bilde av karikaturtegningen ble vist/dokumentert.
- Den forrige tegningen satte sinnene i kok. Det som skjedde nå var at de så en ny tegning, noe som vel er enda mer provoserende
- Jeg har tidligere sagt at Vebjørn Selbekk burde reist til urolige områder selv for å forsvare sin rett til å trykke karikaturtegningene. Det bør tegner Henriksen og redaktør Blix også gjøre. Mens de sitter trygt bak sine tegnebord og redaktørpulter hjemme i Norge, er vi altså andre som befinner oss i fare på grunn av deres handlinger, skriver Græsvik.
Det jeg forundres over er mangelen på langsiktig tenkning hos de som kjemper for ytringsfriheten. Å tro at man når sine mål gjennom gjentatte provokasjoner rundt samme tema er en kortsiktig meningsløs strategi. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; de minner meg om små barn som roper stygge ord, ikke fordi det er lurt eller fordi det er nødvendig, men fordi de kan det og fordi de vet at det vekker reaksjoner. Noe annet mål har de ikke.
Kampen disse Muhammed-tegnerne kjemper er en feig kamp. De sitter, som Græsvik så riktig beskriver på bloggen sin, trygt og godt bak sine skrivebord og produserer provaksjoner andre landsmenn må betale dyrt for. Nei, de har ingen skyld i at folk truer med drap, ei heller om/hvis noen skulle bli drept som følge av disse tegningene, men det er lov å tenke seg om når man forkludrer gode prosesser som måtte foregå rundt omkring i verden.
Dette er ikke en kamp for ytringsfriheten. Hadde de virkelig ønsket å ta den kampen på tegnebrettet så kunne de tegnet karikaturer på regimet i Burma som nettopp har forlenget Aung San Suu Kyi sin husarrest. De kunne publisert tegninger som illustrerte regimet i Kina og hvordan de slenger rundt med tibetanerne. De kunne laget noen tegninger på sine egne religiøse ledere som fortsatt demoniserer homofile.
Men se det gjør de ikke. Istedenfor ser de ut til å ha forelsket seg i profeten Muhammed og repeterer altså en handlingen som de vet vil vekke store reaksjoner som sinne, harme og brudd i dialog. Og hvorfor gjør de så det?
Fordi de er som barn som ikke har noen som helst mening med hva de gjør, men som koser seg med all den oppmerksomheten de får, for det får dem til å føle seg betydningsfulle. I tillegg har de lært et ord som de kan skjule seg bak og som viser seg å funke riktig så godt som forklaring/unnskyldning.
Ytringsfrihet.
Hvilke gode prosesser med muslimske fundamentalister viser du til?
Og for meg gjelder samme greia nå som i 2006; kritikk av mennesker og regimer som misbruker sin makt er alltid riktig. De som fyrer opp norske flagg er de samme som nekter kvinner undervisning, benekter at homofie i det hele tatt eksisterer (og dreper de som er det) etc. Det ser ikke ut til at følelsene til kristne spiller noen rolle, for de kan vi såre så mye vi vil med sjikanøs kunst, kritikk av deres syn på kvinner og homofile, men for en annen religiøs retning så gjelder andre regler? Blasfemisk kritikk av kirken er for øvrig en stor grunn til sekulariseringen av samfunnet, hvor vi som enkeltindivider slipper å leve under religiøse dogmer. Det er en frihet jeg unner alle verdens muslimer også, som om noe, burde være provosert over at ekstremister bruker “fredens religion” til å gjøre ugjerninger i guds navn.
Vampus
Akkurat nå sikter jeg til at Græsvik faktisk satt hos talibanerne. Han var i dialog. Han kunne snakke med dem - debattere, inntil tegningene satte en solid stopper for det.
Kritikk av mennesker og regimer er selvsagt viktig, men disse Muhammed-tegningene har utspilt sin rolle som et viktig element i kampen for ytringsfrihet. Første gangen, ok, men vi vinner ingenting med å fortsette å terpe på det. Det er derimot direkte flaut at dette liksom skal bli symbolet på kampen for ytringsfrihet. Det er mye som kan kritiseres og det er mye som bør kritiseres - dessverre forsvinner det meste i karikaturstøyen.
Sissel, jeg forstår virkelig ikke hvordan du resonnerer. Græsvik var i dialog, sier du? OK, la oss for argumentasjonen si at han var det. Og hva hindret ham i å fortsette den dialogen?
Det var jo hans talibanske samtalepartnere som angrep sin samtalepartner i det de hørte at han på ingen annen måte var involvert i publiseringen den trønderske karikaturen enn at han også var norsk. En tegning de ikke ante bakgrunnen for og hans norskhet var altså begrunnelsen for å angripe Græsvik. Det er altså en atferd vi må ta hensyn til?
Blir du ikke krenket av å vite at de samme voldelige og fundamentalistiske elementene omskjærer sine jentunger, nekter dem utdanning, steiner dem. Det er en rekke ting som utføres i religiøs og kulturell sammenheng som krenker meg. Men aldri, aldri, går jeg til voldelig angrep. Men når jeg ytrer min mening i Norge må jeg altså regne med å bli angrepet, eller jeg må regne med at andre angripes for mine meninger.
Det er premisser jeg ikke aksepterer. Det er ikke dialog. Det er diktat.
Å kommentere ytringsfrihet vha. tegninger er vel og bra. Likeså å karikere diskriminerende kristne, uten at jeg ser hva akkurat det har med ytringsfrihet å gjøre.
Men jeg tror ikke man kommer utenom å praktisere nettopp de ytringene som blir forsøkt stoppet, og som fører til trusler og vold. For ellers godtar man jo at trusler får lov å begrense ytringsfriheten i praksis.
Det er slike ytringer som må alminneliggjøres, på en eller annen måte. Så jo, jeg tror vi har noe å vinne med “å terpe på det”.
Så kan man selvsagt diskutere form, tidspunkt, omfang, sammenheng, etc, men dette har uansett bare innflytelse på redigerte media, som aviser og TV. Hva skal man gjøre med alle andre som ytrer seg? Er man uheldig, kan det like godt bli bråk av slike ytringer i en blogg, en utstilling, en demonstrasjon, etc. Og da må det da være mye bedre at pressen går foran med å alminneliggjøre, enn at privatpersoner skal risikere livet ved å ytre ting som burde være en selvfølge i et åpent samfunn.
[…] Les mer: trivialiteter i hverdagen […]
Pål
Jeg er ikke tilhenger av at man skal gå “på tå hev” for totalitære regimer. Jeg mener for eksempel at Kina burde få mer pes for hvordan de forholder seg til Tibet og tibetanerne som lever der. Jeg mener at vi burde være mye hardere med det undertrykkende regimet som militærjuntaen i Burma representerer - og for min del kunne disse to regimene fått sin dose karikaturtegninger.
Det ville i så fall gitt karikaturtegnerne og den kampen de hevder de fører for ytringsfrihet mer troverdighet.
Det er mitt hovedanliggende i posten min. Ikke å forsvare Græsviks uttalelser (selv om jeg forstår dem), men å gremme meg over karikaturtegnere uten fantasi og alle dere som støtter denne måten å jobbe for ytringsfrihet på. Men ikke bare det, de kan se ut som dere syns det er en suveren måte å protestere på, å resirukulere Muhammad. Hva blir det neste? Muhammad i badedrakt. Ooooo, spennende å se hvor mye bråk det kan utløse.
Å provosere for å provosere har aldri vært min greie.
Mitt poeng? Det gagner ikke arbeidet for ytringsfrihet. Det har ikke tatt oss det spøtt lengre. Det er ikke sikkert dialog vil klare det heller, men det er underordnet her. Det viktigste er at dere støtter fantasiløse kristne kampanjer uten mål og mening. For det er hva jeg syns det er.
Ny definisjon av ytringsfrihet: Du kan si hva du vil, men bare så lenge du ikke provoserer noen
Nå skal det innrømmes at denne nye definisjonen kan skape en del praktiske problemer siden det finnes så mange forskjellige mennesker og så mange forskjellige livssyn. Det er i prinsippet ingen grenser for hva vi mennesker kan finne provoserende, så et slikt system vil lett kunne gli ut til å bli et totalt kaos av kryssende krav. Derfor er det nok nødvendig å innføre en begrensning i begrensningen: En pragmatisk løsning vil kunne bestå i at du må tilhøre en stor selvhevdende bevegelse, helst en verdensreligion, for å ha rett til å nekte andre å ytre seg på måter du finner provoserende. De av oss som har mer private livssyn må naturlig nok fortsatt finne oss i å lese eller høre ytringer vi oppfatter som provoserende.
abre
Joda, jeg ser den - det har jo noe med å kreve sin frihet og vi er enig.
Jeg mener ikke at vi skal la oss kneble og trues til taushet gjennom å ikke publisere disse tegningene, men jeg er så forbanna lei av disse karikaturtegningene og å høre om at det er så viktig å publisere dem i ytringsfrihetens navn. Slik det står nå opplever jeg det som at tegnerne og avisene kun søker blest og oppmerksomhet om seg selv.
BH
Det er en umulighet å åpne munnen og kommunisere til mange i det offentlige rom uten å provosere noen. Jeg mener ikke, hvis du forsto meg slik, at det skal være et mål i seg selv å aldri provosere noen. Provokasjon er en følelse som oppstår når noe rammer et verdisystem en har, og en reaksjon er bra - så betyr det bare at en har et form for verdisystem og det kan faktisk være en bra start for de endringene man ønsker i samfunnet. Men man kommer ingen vei ved å konstant provosere og fremholde sin rett til å stå frem med hele sin forakt, det eneste man oppnår da er en ytterligere tilspissing av situasjonen.
Det er et grunnleggende premiss i argumentasjonen din jeg oppfatter som litt uheldig; det virker som du mener at det å benytte sin ytringsfrihet er det samme som å jobbe for noe positivt. Du spør om provokasjon alltid er nødvendig. Som om vi alle (I Vesten?) skulle være medlemmer av en interesseorganisasjon med samme mål og der ytringsfriheten bare var et virkemiddel i arbeidet for å nå dette målet. Men det er ikke slik at ytringsfriheten er noe som bare omfatter deg og meg og folk med demokratisk sinnelag og hyggelige sosialdemokratiske holdninger. Ytringsfriheten tilhører alle, også de som har meninger vi ikke kan utstå. Så når noen benytter ytringsfriheten trenger vi ikke spørre om ytringen er nødvendig. Vi kan nøye oss med å registrere at de benytter den frihet de har.
Sissel:
“Det gagner ikke arbeidet for ytringsfrihet.”
Det tror jeg det gjør. For det første tror jeg som sagt det alminneliggjør, på sikt, slik at andre slipper å være like redde for å ytre seg senere. (Men jeg ser argumentet om at det kan virke motsatt, ved å eskalere konflikten.) For det andre - og dette er det viktigste - hindrer det at ytringsfriheten innskrenkes stadig mer. For det er jeg nokså sikker på blir resultatet dersom vi lar ekstremister få sette premissene.
“Det viktigste er at dere støtter fantasiløse kristne kampanjer uten mål og mening.”
Kristne? Riktignok slengte Magazinet seg på bølgen etter de første tegningene, men ellers har da dette fint lite med kristendom å gjøre?
Vel, jeg synes dette innlegget er svært bra, og det belyser et veldig viktig poeng. De finnes mange eksempler på folk som misbruker virkemidler eller som går for langt i sin “kamp”. Disse karikaturtegnerne når de holder på slik, feminister som tror kvinner er *bedre* enn menn, og ateister som vil destruere alle religioner og deres tilhengere. Bra du tar opp dette! Du er kanskje en av de mest banebrytende norske bloggerne jeg vet om. Stå på!
BH
Jeg er litt usikker på hva du mener her, men la meg forsøke meg med et svar.
Jeg syns man skal ha et mål med det man gjør - at man ser for seg at man kan oppnå noe, ellers blir det hele meningsløst for meg. Nå vil antagelig karikaturtegnerne og avisene som publisere dette argumentere med at ytringsfriheten i seg selv er et mål, men jeg er altså ikke der. Jeg er lei av disse tegningene og mener (og det er jo altså bare min personlige mening) at vi kunne gitt Muhammed en pause nå, for heller å konsentrere oss om andre uttrykksformer og protester.
Det betyr ikke at jeg mener at det som ytres skal gå gjennom et slags provokasjonsfilter slik at det ikke støter noen. Selvsagt ikke. Jeg etterlyser kun en hensikt, for jeg ser den ikke. Muhammedtegnerne har bare blitt irriterende i sin jagen etter oppmerksomhet.
abre
Jeg trekker den :) Den var ment å stå i parantes, men egentlig hadde den ikke trengt å stå der i det hele tatt.
Takk for synspunktene, og du kan tro det eller ei, men jeg heller ikke at ekstremistene skal sette premissene. Men jeg ser at det kan være vanskelig å forstå ut fra jeg skriver.
Nuztorad
Takk skal du ha.
Ekstremister skal ikke sette premisser for hva vi skal kunne si og ytre, like lite som menn skal sette premissene for hvordan kvinner skal kunne kle på seg.
Jeg er fri til å kle på meg badedrakt når jeg går i forretningsmøte - ingen nekter meg det. Men jeg gjør det ikke fordi jeg er et sosialt intelligent menneske som gjør vurderinger og holder de opp mot et mål jeg ønsker å oppnå. Hva gagner meg og mitt mål best. Denne vurderingen gjør vi hver eneste dag uten at vi føler at det går på bekostning av vår frihet.
At jeg har lov til å kle meg i badedrakt, at ingen har rett til å hindre meg i å kle på meg badedrakt betyr ikke at det er lurt av meg å gjøre det akkurat i den situasjonen. Hvorfor ikke? Fordi det forstyrrer kommunikasjonen og vanskeliggjør mitt arbeide.
yes, veldig riktig!
Jeg ble så sint når jeg så denne oppførselen at jeg fikk vondt i maven.
Og jeg skal love at ytringsfriheten ville sprengt alle grenser og jeg ville bli inhentet av lovens lange arm om jeg skulle si hva jeg mener om redaktøren i denne saken.
Jeg håper han ikke dukker opp rett foran meg uten forvarsel en dag…
* * * * har ikke ord….
Mitt poeng er at ytringsfriheten ikke kommer med forbehold om at man skal bruke den til noe alle vil oppfatte som positivt. Vi kan ønske at flest mulig deler våre verdier og benytter sin ytringsfrihet på en klok og forstandig måte. Du kan selvsagt oppfordre en annen til å opptre høflig, søke dialog, unngå kontrontasjon eller på annen måte forsøke å påvirke hans eller hennes ytringer. Om mulig vinne ham eller henne for dine synspunkter. Det er en del av din frihet.
Men når et menneske bruker sin ytringsfrihet, er det ikke en lånt frihet, som når en soldat får perm, men med streng beskjed om å holde seg på matten og oppføre seg reglementært. I et samfunn som vårt må vi forvente å finne et konglomerat av meninger, ideologier og livssyn, og det er ikke sannsynlig at alle kan finne sammen om et felles verdisett. Og om så 99,99% på et tidspunkt tilfeldigvis skulle finne sammen, ville de 0,01% som har andre idealer ha like stor rett til å benytte sin ytringsfrihet på tvers av det flertallet finner konstruktivt.
Vi bør skille mellom det å benytte sin ytringsfrihet (noe alle kan) og det å arbeide for å styrke respekt for demokrati og menneskerettigheter (herunder ytringfrihet). Man kan - uten å møte seg selv i døren - forsvare at mennesker med provoserende budskap får ytre seg i offentligheten, selv om man samtidig kan ta avstand fra de synspunkt som forfektes.
Det har jeg da heller ikke sagt eller ment. Men jeg har altså brukt og bruker min ytringsfrihet til å si hva jeg mener om disse frihetsforkjemperne som dere setter så høyt. Og da snakker jeg ikke om journalister som risikerer sitt eget og familiens liv for å rapportere fra sentrum av krigssoner eller studenter som risikerer å settes i fengsel for å blogge om hverdagen sin, nei jeg snakker om disse karikaturtegnere som sitter et eller annet sted oppi møkkagokk og ikke har fantasi nok enn å drodle rundt nye varianter av Muhammed.
Problemet for meg er ikke at en muslim blir sint eller provosert. Problemet mitt er at disse folkene produserer tull med den syltynne begrunnelsen at dette liksom skal gagne ytringsfrihet og de som virkelig trenger beskyttelse av den.
Jeg nekter dem ikke. Jeg sier ikke at de ikke bør få lov. Jeg simpelt hen bare sier hva jeg syns om den måten å jobbe for frihet på.
kleppe
Hva med dette gjorde deg sint?
Se her, ja. Du har også skrevet om dette i dag. Og det har du gjort godt! Ikke overraskende er jeg helt enig med deg, også. Kommenterte saken borte hos Vampus tidligere i dag. De stadige publiseringene av disse tegningene fører ingen sted hen. Og det virker veldig barnslig, ja. At man ifølge loven har rett til å publisere dem, gjør det ikke automatisk forsvarlig (eller klokt). Noen ganger kan man ha så rett at man dør av det. Så hvorfor da tviholde på sitt? Prinsipprytteri kalles slikt, og er bare tåpelig.
Laila
Jeg har ikke fått fulgt med borte hos Vampus, jeg har det “sanne strev” med å følge opp her inn i mellom alt, og nå bør jeg vel strengt tatt legge meg :)
Men jeg har merket meg at det er mange saker du og jeg er enige i, og jeg setter pris på at du gir lyd fra deg. Takk.
Ytringsfriheten er en absolutt frihet. Også det du skriver her er argumentasjon for å begrense den friheten. Det er viktig å tenke gjennom konsekvensen av å begrense ytringsfriheten. Det at noen lar seg provosere til terrorhandlinger av streker på papir viser jo med all tydelighet hvor viktig det er å støtte opp om ytringsfriheten. Og når noen møter det vi ser på som en harmløs ytring med terror, så blir det ENDA viktigere å vise at ytringsfriheten står ved lag, for det er regimer som undertrykker den frie tanken og det frie ordet med vold og terror som er grunnen til at verdenssamfunnet definerte ytringsfriheten som en menneskerett allerede i 1948. Mange har framstilt dette med ytringsfrihet som et vestlig fenomen, men hvis man ser hvem som støttet opp om menneskerettighetene i 1948, så er det verdensomspennende støtte for dette. Av muslimske land var det i 1948 bare Saudi Arabia som avstod fra å stemme positivt for menneskerettighetene. Etter 60 år burde det ikke være noe problem for noe menneske i verden å forstå hva ytringsfriheten innebærer, og det å møte ytring med terror er så forkastelig at det overhodet ikke kan få lov til å styre ytringsfriheten.
Første gang muhammedtegningene ble publisert, og responsen var terror, så ble vi som ikke er muslimer tatt fullstendig på sengen. Kunne det være mulig å la seg provosere til de grader over tegninger? Tydeligvis.
Etterfølgende publiseringer er noe annet. Det er et ledd i kampen for ytringsfriheten. Det er en demonstrasjon av at ytringer ikke lar seg undertrykke med vold og terror. Alt annet ville være å sende et signal om at vold og terror fungerer mot uønskede ytringer. Målet med å gjenta temaet er ikke å provosere, men å vise at ytringen ikke lar seg undertrykke av terror.
Ytringsfrihet er også frihet til å bestemme hva man vil ytre seg om. Det er ikke andres oppgave å fortelle en tegner om hva og hvordan han eller hun ytrer seg. Noen ytrer seg med ord, andre gjennom tegning. Noen er opptatt av religioner, andre om undertrykkende regimer. Man står fritt til å ytre seg om hva man vil, og som muslimsk terrorist burde det være et tankekors at nettopp terrorhandlingene har satt denne saken på dagsorden, og da er det for meg absurd å tie emnet i hjel. Da ville jo terroren vunnet.
Jeg støtter det du skriver, Sissel. Ingen slike ytringer er til støtte for ytringsfriheten som sådan. Dumhet er dumhet, uansett forkledning.