Kristoffer Joner bør utvide horisonten sin litt
May 14th, 2008 | By Sissel | Category: Politikk og samfunn, Utvalgte artiklerJeg hater de filmene intenst, sier Kristoffer Joner og sikter til reklamefilmene fra Storebrand.
Storebrand-filmene tar Ibsen-sitater og en nærmest Odd Børretzen-aktig undring i bruk for å skremme oss til å kjøpe kreftforsikring og ikke stole på det norske velferdssystemet
Hvorfor Joner finner det for godt å skrike opp nå og akkurat mot Storebrand-filmene er jeg noe forundret over, for jeg personlig syns ikke de skiller seg nevneverdig negativt fra annen kommunikasjon som bruker frykt som virkemiddel for å markedsføre produkter og tjenester. Har han ikke sett dette tidligere?
De som reklamerer for skjønnehetsprodukter har gjort det i all sin tid. Om de ikke skremmer med døden så spiller de på en frykt som for mange synes å være verre enn døden. Politikerne gjør det, for hvilken situasjon vil ikke Norge stå i hvis meningsmotstanderne kommer til makten, og måtte Gud forby inn i EU. Ekstreme kristne gjør det - du kommer antagelig til helvete. Altfor mange holdningskampanjer gjør det: du kan drepe barn hvis du kjører for fort. Forsikringsbransjen gjør det: tør du reise fra huset ditt uten alarm. Skolen gjør det: hvis du ikke gjør leksene dine så får du ingen god jobb. Miljøvernorganisasjonene, resirkuler ellers går jorda under. Og for alt jeg vet gjør kanskje manageren til Kristoffer Joner også det: hvis du ikke er med i 5 filmer pr. år så blir du glemt. GLEMT Kristoffer Joner.
Jeg kunne ramset opp og ramset opp …
Kristoffer Joner er en samfunnsengasjert person og jeg vil ikke bli veldig overrasket om han selv har brukt frykt som virkemiddel når han proklamerer hva som vil skje med samfunnet vårt om vi konkurranseutsetter helsevesenet mer enn vi allerede har gjort.
Jeg synes ikke dette er så merkelig. Joner er antakelig mer personlig engasjert i problematikken omkring forsikring og velferdsstat enn i f.eks. skjønnhetsprodukter. Nok engasjert til at han lot seg provosere til å lage en parodi. Det betyr neppe at han ikke også er imot å spille på frykt ved markedsføring av andre produkter og tjenester.
Ellers er jeg ikke helt med på sammenligningene dine. Kommunikasjon som peker på mulige negative konsekvenser kan være mange forskjellige ting. Jeg synes for eksempel det er en vesentlig forskjell mellom å skremme (for å oppnå noe) og å advare (for å hjelpe/veilede). Det er også stor forskjell på å utvikle salgsmetoder mot betaling, og det å presentere et budskap man selv tror på. Markedsføring, propaganda og manipulasjon er noe helt annet enn argumentasjon, meningsytringer og dialog.
Hei abre
Jeg mener at å spille på frykt er lite fruktbart i lengden, både i større og mindre perspektiv, hvis man ønsker å nå et langsiktig mål. Å skremme folk til å ta ansvaret for miljøet, eller skremme råkjørere med at de blir tatt av politiet, mener jeg er en dårlig måte å kommunisere på. Det samme mener jeg om å bruke frykt i politisk markedsføring hvor man for eksempel antyder at konkurranseutsetting vil bety null tannpuss og lufteturer når du blir gammel.
Mitt poeng er at det er ikke noe verre/bedre om kosmetikkindustrien spiller på frykt enn om Storebrand gjør det. Det er ikke noe bedre om det skjer i forhold til miljøvern. Det er ikke noe bedre om Joner mener at han har verdens beste sak hvis legitimerer dette. Det mener antagelig Storebrand også.
AT vi blir redde og bekymret når vi ser nyhetene og naturkatastrofene er noe annet enn når det brukes som et strategisk virkemiddel for å oppnå et mål.
Selv mener jeg at det er bedre om man appellerer til ansvar, frihet og til omsorg, uten å skyve på med frykt bak. For et ektefølt (eget) ansvar, identifisering, frihet på valg og oppmuntring på omsorg kan drive handlinger i ønsket retning helt av seg selv. Handlinger som baserer seg på frykt er midlertidige, de kan være farlige - og vi vil alltid, på et tidspunkt, finne på unnskyldninger og flykte. Og belønningen vi får er skam.
Men en annen ting jeg kanskje må si er at jeg likte Storebrandreklamen ganske godt og måten de snakket om livet på. Det gikk en stund før det gikk opp for meg at den brukte frykt som virkemiddel - antagelig fordi den ikke trigget min frykt. Jeg har aldri vært en person som sikrer meg i alle bauer og kanter for verste fall og har aldri likt å leve i bekymringer, så redselen for det ukjente, alt som kan skjer og tryggheten vi bør kjøpe oss, den traff meg ikke.
Sissel:
“…hvor man for eksempel antyder at konkurranseutsetting vil bety null tannpuss og lufteturer når du blir gammel”
Mitt poeng er at dersom man faktisk tror dette selv, blir det feil å snakke om å bruke frykt som virkemiddel. Da er det tvert imot svært viktig at alle slike antakelser kommer på bordet, slik at de kan vurderes av alle parter. Jeg mener altså dessuten at det er forskjell på at flere parter med ulikt syn presenterer slike antakelser, og det at en markedsaktør (eller staten, i holdningskampanjer) sender ut et profesjonelt fabrikert budskap som er skreddersydd for å spille for folks følelser.
Men at enkelte politikere og representanter for pressgrupper overdriver med vilje for å skremme, er sikkert riktig. I de tilfellene synes jeg det er riktig å sammenligne dem med reklamebransjen.
Jeg må vel legge til at jeg ikke har sett den aktuelle reklamefilmen fra Storebrand. Jeg har ikke sett en reklamefilm på mange år.
abre
Jeg er ikke så uenig med deg abre, det er bare det at når man befinner seg på dette politiske nivået hvor slike ting blir uttalt, så har slik retorikk en funksjon. Politikerne kunne utmerket kommunisert på en annen måte for å få frem budskapet sitt, men de velger frykt BEVISST fordi det gagner ens egen sak best.
Det er jo ingen i Norge som seriøst mener at vi ikke skal jobbe mot en god eldreomsorg. Alle ønsker det. Noen politikere forteller hvordan man skal få det til, mens andre bruker frykt for å skremme folk fra å velge andres løsninger. Folk skal altså ikke basere sin beslutning på refleksjon, på dokumentasjon, på dialog, på å lytte, føle, tenke, nei de skal skremmes til å stemme “riktig”.
Når jeg ser det i dette lyset så er jeg uenig med deg i følgende utsagn:
for jeg mener at det er akkurat det samme som skjer. Mekanismene er de samme.
Men du må ikke forstå meg dit hen at politikerne skal holde tilbake vesentlig informasjon fordi dette kan komme til å skremme noen, da uttrykker jeg meg feil. Det er strategien som er klandreverdig. Hvordan de gjennomgående søker å få gjennomslag med gitte virkemidler.
Man skal lete veldig dypt og lenge for å finne en samfunnsfunksjon som gjør mindre nytte en forsikring.
Forsikring er vel det eneste jeg kan tenke meg i samfunnet som et fullstendig og totalt kjemisk fri for verdiskapning. Og jeg forstår Joners inspill.