Ungkaren 20 - 40 (TvNorge) går samtidig med Anna Phil (TV2). Det er ikke vanskelig å velge - Anna Phil er tusen ganger kulere enn ungkaren Stig, men siden vi likevel satt i sofaen og Anna var bortreist, så tenkte vi det kunne være spennende å se hva Stig og kvinnene foretok seg.

Drøssevis av kvinner melder seg på et program for å kurtisere en mann de aldri har møtt. Opplegget er altså at en mann, i dette tilfellet Stig, skal finne sin kjærlighet blant et alle disse kvinnene mellom 20 og 40, og siden tanken er at han til slutt skal sitte igjen med en kvinne, så må han stemme ut en som ikke holder mål, hver uke.

De som er så heldig å overleve utstemmingen får bli med videre og oppleve spennende ting som campingturer (juhu) litt klining i måneskinn (juhu), matlagingskonkurranse (juhu) og andre veldig spennende ting som intetsigende samtaler. Noen ganger er de så heldige å få kle seg i vakre kjoler og gå rundt med champagneglass i hånden, mens de fniser og håper på et glimt av drømmeprinsen de nesten ikke har fått snakket med - knapt nok har sett. Zapp etter zapp.

At denne programserien skiller seg fra de tidligere ved at unge kvinner (20+) konkurrerer mot eldre kvinner (+-40) er egentlig underordnet her. Det jeg lurer på er hva i all verden som får kvinner til å melde seg på noe som dette uansett alder. Konkurrere med et titalls andre kvinner om oppmerksomheten til EN mann. Gå igjennom konkurranse etter konkurranse for å tekkes en mann som de ikke synes å være særlig opptatt av å bli kjent med en gang? Har de så så utrolig kjedelige liv at det optimale er å komme på tv eller tror de oppriktig på at de skal finne kjærligheten på denne måten? Med tv-kamera hakk i hæl, trykkende oppi trynet når de forsøker å ha en fortrolig samtale.

Eller er det drømmen om å bli gjenkjent på gata som aldri har sluppet taket? Man må jo undre seg.