Englas pårørende er såret av kritikken
May 9th, 2008 | By Sissel | Category: Politikk og samfunn, Utvalgte artiklerDet er forkastelig at SVT sender Englas begravelse. Avgjørelsen viser en uttynning og omtolkning av begrepet Public Service, skriver journalist Elisabet Höglund. Reaksjonen uteblir ikke. Brevet fra Englas mor og mormor sendt til Aftonbladet viser bare hvor vanskelig det hele er. Journalisten Elisabet Höglund står utenfor sorgen, og forholder seg bare til spørsmål rundt hvor langt inn i tragedien media skal gå i sin dekning. Englas mor og mormor står midt oppi sorgen og kan vanskelig trå ut av den og inn i en prinsipiell diskusjon.
Englas mor og mormor er dypt såret over utspillene og sier i brevet:
Det är tråkigt att folk inte har förståelse för att vi vill dela med oss av det enda fina i all den här skiten.
Jeg blir ikke personlig provosert over at denne begravelsen skal sendes på svensk tv, fordi det er i utgangspunktet fint at vi kan bringe sorgen ut i det offentlig rom. Vise den. Dele den. Likevel kommer jeg ikke til å se den - jeg har ikke til vane å følge begravelser på tv, og jeg er prinsipielt kritisk til at akkurat denne begravelsen sendes i sin helhet på en statskanal.
Journalist Elisabet Höglund er verken negativ eller simpel som bringer denne saken opp til diskusjon. Tid og sted kan kanskje diskuteres av hensyn til de pårørende, men samtidig er det nødvendig at vi ser på medias oppgave i samfunnet og hvordan de skal bruke sine ressurser. Hvor langt skal media gå i sin dekning og hvor går grensen for hva som er offentlig og hva som bør være privat. Er det greit at media brukes av pårørende i deres egen private sorgprosess?
De pårørende står i sentrum av sin sorg, og for dem er nok ingenting mer overskyggende enn at Engla har blitt tatt fra dem, men når Englas mormor sier:
Familien vil at begravelsen skal bli en fin stund, og vil gi hele Sverige en sjanse til å ta farvel med Engla.
så bør SVT sette seg på stillerommet en halvtime og tenke seg godt om.
Engla ble utsatt for en fryktelig kriminell handling, som så altfor mange andre barn og ungdom i Skandinavia, men hun var et vanlig barn som levde utenfor offentligheten sammen med sin familie helt til hun ble drept. Verken den svenske eller den norske befolkningen hadde kjennskap til dette barnet før hun kom på forsiden av aviser i hele Skandinavia, og fortsatt har de fleste kun et forhold til henne gjennom hva som har blitt skrevet i media.
Dette sier jeg ikke for å bagatellisere pårørendes sorg eller at mennesker som ikke kjente henne kan sørge, men jeg undrer meg altså over at SVT velger ut et barn, en familie, en tragedie, en forsidenyhet som de velger å dekke helt inn i den privates sfære som en begravelse er, på riksdekkende tv, mens andre ofre knapt får en notis på side 2.
Hvor skal statskanalen for fremtiden sette sine grenser i forhold til hvem som kvalifiserer for nasjonal landesorg? Skal dette avgjøres etter hvor massiv dekningen har vært i media? Hvor grotesk forbrytelsen har vært? Hvor nødvendig de pårørende synes en offentlig dekning er? Er dette i det hele tatt riksdekkende tv sin oppgave ut over å dekke nyheten om at begravelsen har skjedd?
Etter min mening er svaret nei. Nei, nei og atter nei.
Gode og viktige spørsmål, Sissel. Jeg har i grunnen ikke så mye å tilføye. Selvfølgelig kan man ikke forvente av Englas pårørende at de skal ha den nødvendige distanse som skal til for å diskutere det prinsipielle, men det er jo ingen unnskyldning for oss andre for ikke å gjøre det.
Det er problematisk at visse barn eller skjebner får så stor mediedekning og således blir allemannseie, mens andre forblir private. Hva tenker familien til de som blir “glemt”? Er de glad til? Uforstående til hvorfor deres kjære ikke var verdt så mye oppmerksomhet?
Hvorfor “fortjente” Madeleine McCann å bli en av verdens mest omtalte mediesaker når det var tusenvis av andre barn som forsvant sporløst samme år?
Forklaringen på hvorfor visse barn blir kjent, er vel til en viss grad å finne i familiene. Familiene til Madeleine og Engla har invitert media og verden inn i sitt private rom. Men det prinsipielle blir ikke mindre problematisk av den grunn.
Anathema
Pårørende er det hvor de er, derfor blir dette vanskelig å debattere i det offentlig rom. Fordi man ønsker jo ikke å tråkke på deres sorg, eller gi dem inntrykk av at man gjør det.
Men det ER problematisk når tv velger seg ut noen, og går så tett innpå. Som jeg sa så er det problematisk fordi det skjer en utvelgelse, men mest fordi jeg mener at det ikke er dette tv skal drive på med. Det hadde vært greit som et ledd i en dokumentar, et portrettintervju eller annet, men at dette skal vies såpass stor oppmerksomhet på direkten, det får meg til å reagere. Det er så mange som ikke får en god politietterforskning - de må vel oppleve dette som et hån?
Jeg hadde ikke ønsket en slik oppmerksomhet, og det er sikkert flere med meg som ville takket nei, men uansett så tenker jeg at media ikke skal brukes på denne måten. SVT trenger å ta en intern debatt.
Når det gjelder Madeleine-saken, så skrev jeg om det. Det er ikke bare hun som har forsvunnet (se link den siste setningen)