Nettavisen klager på leserne sine
May 7th, 2008 | By Sissel | Category: Politikk og samfunnDet kan se ut som om Nettavisen er bitt av Sissel-basillen. Du vet, den som uten forvarsel ramler ned over hodet på en, gjør en svimmel og frustrert over at ens lesere ikke leser det en mener de burde lese. Den endelige diagnosen kan settes når du produserer noe, men mener at folk egentlig burde lese noe annet du har skrevet.
Det finnes ingen kur. Det må bare få gå over.
Mer enn 60.000 mennesker er savnet etter syklonen i Burma. Det fryktes at over 22.000 av disse er omkommet, og dette kan være den verste naturkatastrofen etter tsunamien i 2004. Det er langt mindre interessant enn kjellerbarna i Østerrike,
skriver Nettavisen og sutrer i kjent Sisselstil, mens de fortsetter
De tre siste artiklene Nettavisen har skrevet om Burma og Josef Fritzl, viser at 20 ganger flere lesere var interessert i skrekkhistorien fra Amstetten i Østerrike enn det tilsvarende antallet artikler om syklonen i Burma. Alle de seks sakene har hatt en tydelig plassering på forsiden av Nettavisen.
Nettavisene har opptil flere ganger gitt oss dokumentasjon på lesevanene våre på nett, og der fremkommer det svart på hvitt at vi lyver så det renner. Vi leser i all hovedsak det vi hevder at vi ikke liker å lese, mens det vi ønsker å lese mer av det gidder vi ikke bruke særlig mye tid på. Siden nettavisene lever av vårt konsum så er de nødt til å imøtekomme våre faktiske behov, ikke de uttalte. Så at de stikker fingeren i jorda mens de skyver bort ønsketankene våre, i et desperat forsøk på å overleve, det er helt forståelig.
Man kan lokke leserne, men ikke styre dem, det er bare å innse. Man skal heller ikke forsøke seg på å tvinge noen. Det man skal og må være opptatt av er å holde fokus på visjonen og hva man ønsker å formidle, og det skal man gjøre som best man kan. Så hvis det er å gi folk hva folk vil ha, be my guest - da spiller det ingen rolle hva de sier de vil ha. Vi vet jo at de lyver.
At enkelte journalister finner det frustrerende og demotiverende å skrive om aktuelle saker og problemstillinger som ikke får den store oppmerksomheten de selv mener den bør ha, har jeg stor forståelse for. Jeg syns faktisk det er ganske fint at Nettavisens to journalister deler noe av sutringen med oss, spesielt fordi jeg kjenner den veldig igjen, på godt og vondt. Jeg føler meg ikke så alene i min idealisme. Eller selvopptatthet, hva vet jeg. Det fine med frustrasjoner er imidlertid at de har en tendens til å gå over.
Kokkvold sier det er noe perverst over konsumet vårt mens Professor ved Journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo, Rune Ottosen, tror den lange avstanden til Burma er årsak til den lave interessen for Burma.
Det er langt til Burma, men er det ikke enda lengre til Los Angeles hvor Brittney bor? Forklaringen på at Madonna får så stor oppmerksomhet for denne klinesaken er nok også at hun var i Paris da det skjedde - altså mye nærmere oss enn Burma. Ja, det er nok der det ligger.
Til en viss grad kan man styre leserne. Det var nok ganske mange som leste denne saken om at hva vi ikke leste. Det fikk kanskje noen flere til å se på saken om Burma?
I alle fall fikk den deg til å skrive denne posten.
Den lange avstanden, ja. Men jeg tror heller at det er det er den forskjellige kulturen, vi kjenner ikke Burma, vi kjenner ingen burmesere. De dør, det er kjempetragisk, men vi kjenner dem ikke. På grunn av Hollywood og den store pressedekningen så kjenner vi bedre til disse personene.
Det interessante hadde vært å se hva slags dekning Fritzl-saken ville ha fått i et land med totalt forskjellig styresett, kultur og i tillegg ligger veldig langt unna. Det er mulig vi hadde fått lignende tilstander, men jeg er usikker. Vi vet at kvinneundertrykking foregår overalt, og det er mulig det er kvinner som aldri har sett dagens lys her og der. Jeg tenker da spesielt på konservative islamske stater, der dette ser ut til å være lovlig, all den tid det er mannen som bestemmer over kvinnen.
Vi koser oss med det groteske, jeg tror dessverre Kokkvold har rett. Blandingen av det fascinerende og grusomme ved historien har en sterk tiltrekningskraft. Sakens absurde detaljer blir avdekket en etter en omtrent som et strippeshow. Dette er tragediepornografi.
PS: Vi får vel den underholdningsjournalistikken vi fortjener.
Knallbra, Sissel! Jeg liker spesielt selvironien - jeg har fått med meg at du til tider har vært irritert over at leserne dine ikke foretrekker de postene du liker best selv, ja ;-D
I går kjeftet jeg faktisk litt sånn forsiktig på meg selv for at jeg ikke var så engasjert i Burma-krisen som i Fritzl-saken, men jeg kom frem til at det har sin naturlige forklaring, og det har ikke så mye å gjøre med min appetitt på det groteske (tror jeg). I Fritzl-saken har vi alle fått et ganske nært innblikk i skjebnen til ett bestemt menneske, altså Elisabeth Fritzl, og gjennom det vi har hørt, greier vi til en viss grad å forestille oss, hvordan det kan ha vært å være innesperret under jorden i 24 år under alle disse omstendighetene.
Hvis avisene hadde brakt enkeltskjebner fra Burma av typen “Thay, 14 år, mistet begge foreldrene og forsøkte å redde lillesøsteren fra bølgene” osv, ville empatien vår blitt vekket igjen (jeg sier ikke at de bør begynne å gjøre det - kun et tenkt eksempel). “20 000 er antatt døde” forblir til en viss grad et tall for oss. Så kan man si: Jamen, vi BURDE jo greie å sette oss inn i dette, for vi VET jo beviselig at det ligger mange menneskeskjebner der. Men jeg tror til syvende og sist at mennsket har visse begrensninger for sin forestillingsverden, og det er en del av vår overlevelsesevne.
Så i stedet for å kjefte på meg selv for at jeg engasjerer meg mer i skjebnen til ett menneske i Østerrike enn til 60 000 i Burma, er jeg i stedet litt glad for at jeg faktisk fortsatt evner å engasjere meg dypt i noe som helst i nyhetene. Jeg fryktet at jeg var blitt altfor blasert for lenge siden.
Og så er det selvfølgelig ingenting i veien for å bry seg om flomofrene i Burma samtidig som man føler med Elisabeth Fritzl.
Det er skremmende at folk lar seg underholde av svada som Madonna-saken som nevnes på tampen. Spesielt med tanke på at den ikke en gang er sann. Både Dagbladet og VG “kan melde” at Madonna kysset en helt uvitende fan fra salen. Rart at Madonna og jenta har matchende spesialsydde sceneklær… Er artikkelen sponset av Warner for å skape blest, eller er det bare slett innsats fra avisenes “musikkjournalister”? Eller er det slike saker leserne vil ha? Er det viktigere at det er sexy - enn sant?
Fredrik Mellem
Man kan styre leserne sine, men bør ikke gjøre det hvis man ikke vil bli straffet. Det er sjelden heldig på lengre sikt. Å lede eller lokke derimot - det kan fungere.
Lill
Jeg tror avstand har betydning, dog ikke i form av kilometer, men hvor nært mennesket media går.
Når vi står foran to eller flere kriser (Fritzl vs Burma), så følger vi den nærmest menneskene i katastrofen. De som ikke bare har et ansikt, men også et liv vi kan trekke paralleller inn til - mene noe om, føle noe for.
Jeg tror det også er grunnen til at så mange følger kjendisenes liv. Det er mer interessant enn å følge en horde uten at vi helt vet hvem dem er.
Stormen Katarina er et annet eksempel. Der var media ekstremt flink til å personifisere katastrofen - de gikk helt innpå menneskene og viste hvilken utrolig katastrofe dette var for enkeltmenneskene. Igjen og igjen. Det har de ikke gjort med katastrofen i Burma, og dette blir resultatet. Det angår oss ikke. Vi interesserer oss ikke.
Konrad
ja. Og det er i og for seg greit å rapportere fra disse tragediene. Det er jo hva media skal. Men det kommer til et punkt hvor rapporteringen blir ubehagelig og uanstendig, vi ser det, men fortsetter og konsumere. Det er som med overspising, folk klarer ikke å stoppe selv om de sitter og brekker seg.
Det vet jo media.
Anathema
Jeg er i noen tilfeller svært lite strategisk, det er helt riktig. Mens andre roser og koser med sine kommentatorer så kan jeg finne på å kjefte på dere. Gi dere en halvlunken kaffe og smile halvsurt fordi dere ikke gjør som jeg vil.
Et lite eksempel. Jeg kom hjem etter en lang og slitsom dag. Var småuggen fordi jeg var så sliten og trøtt og bar i tillegg med meg masse poser med mat jeg hadde handlet. Åpnet døren og snublet i en haug med sko foran døren, kjenner frustrasjonen velte over meg, hvorpå jeg skriker: HVEM I HELVETE ER DET SOM SLENGER SKOENE ….., hvorpå jentene svarer: Eh mamma … det er dine sko.
Så mine frustrasjoner bærer litt preg av å være minuttsfrustrasjoner :)
Ellers vil jeg bare si meg enig i kommentarene dine, men også føye til at vi kan ikke ta inn over oss alt i nyhetsbildet til enhver tid. Det er lov å melde seg ut og spise mat som er lettere å fordøye innimellom.
Thomas
Ja de er noen gode markedsførere. De vet at vi ikke klarer å holde oss unna.