Jeg skal kremeres, men ikke riktig enda
May 5th, 2008 | By Sissel | Category: Utvalgte artikler, undringer og refleksjonerDu venner deg aldri til det som kan møte deg i en plastgrav, sier kirkegårdsarbeider Atle Bech ved Elverum kirkegård, og forteller til Aftenposten om en lukt og et syn som slår mot en i møte med disse. Det kan jeg levende forestille meg, og jeg merker at et økt behov for å forsikre meg om at min familie vet hva jeg ønsker når jeg på et tidspunkt går bort.
Jeg trodde i mange år at når man ble begravet så fikk man ligge i fred. Det slo meg aldri at dette ikke var tilfelle - det ble for makabert å tenke på at man blir lagt i en grav noen har ligget før.
Tidligere benyttet grav kan bare brukes på nytt når det ikke finnes annet enn grove knokler og kisterester etter tidligere gravlegging
Dette betyr at når det ikke er noe mer igjen av deg, så blir noen andre lagt i din grav. (kilde: Lovdata)
Jeg kjenner at tanken på å få noen oppå meg i en klam grav kjennes veldig ubehagelig. Selvsagt betyr ikke dette noe når man er død, men jeg er ikke død enda. Jeg tenker at mange hundre år er fader meg lenge å skulle ha noen oppå seg. I tillegg råtner man og det er ikke særlig kult for sånne som meg som holder hygiene høyt. Jeg vil altså mye heller brennes eller å råtne. Dette sa jeg også til min søster.
Jeg fortalte at det var noen år siden jeg bestemte meg for at jeg skal kremeres, og selv om vi ikke har snakket om det tidligere, så håper at dette er noe som kan respekteres, for det er nemlig de etterlatte som bestemmer.
SKAL DU KREMERES, ropte Julie bestyrtet idet hun datt ned på stolen ved siden av meg. I og med at hun ikke hadde fått med seg starten på samtalen så måtte jeg presisere at jeg ikke skulle kremeres enda, det var nå først etter at jeg var død :)
Jeg forstår poenget med en grav og at pårørende skal ha et sted å gå til for å sørge, men er dette viktig for alle? Selv foreslo jeg at de kunne dele asken mellom seg, putte litt av den i et smykke eller en ring og la meg få være med på all moroa selv etter min død - jeg liker liksom ikke tanken på å skulle gå glipp av noe. En annen ting er at de da kan vite at jeg ALLTID ville være med dem og passer på.
- Jeg ser helt klart at det smykket må ligge hjemme av og til, svarte Julie kjapt.
Moroklumpen :)
Jeg ser et poeng med å ha et gravsted å gå til, det kan hjelpe mange i sorgen, men hva med de tilfellene hvor familier er spredt rundt om kring i inn- og utland. Når ingen besøker gravene. Når ingen steller dem. Det er et trist syn. Virkelig.
Da vil jeg heller at litt aske fra meg skal ligge i noens smykke - tett inntil hjertet.
Eller spres ~ man kan søke om å få spre asken, da blir det ingen grav som står ustelt, og alle barn /venner kan finne sitt eget sted å minnes, enten det er en fysisk plass eller mentalt.
Graver tilhører tiden vi var mere stedfaste tror jeg. Nå flytter man mere på seg, og hvor skal en grav være? Der den døde bodde, mens ingen etterkommere bor der? Der etterkommerne bor - for hvor lenge?
Jeg sier som deg; kremasjon må det bli! Men jeg tror ikke det er så hyggelig å bære med seg asken i et smykke., så jeg tenker kremasjon og spre asken for jeg har ikke behover for å bli gravlagt og få en sten, selv om jeg synes gamel kirkegårder er fasinerende!
Randi
Det er ganske strenge regler hvis du skal spre asken, du må søke fylkesmannen selv når du ønsker at asken skal spres langt oppi fjellheimen eller ute til havs. Man må også ha med vitner som kan bekrefte at spredningen har skjedd i tråd med det man har fått tillatelse til.
Du kan lese link på regjeringen.no her
sitat:
Mamma sier at hun skal bli ligge under ripsbærbuskene :) men det er nok ikke så lett. Ønsker du noe annet enn en vanlige kristen begravelse så må man belage seg på motstand. Gravferdsloven er streng.
Nå tenker ikke jeg helt bokstavelig, sånn at når/hvis du åpner smykket så ramler alt ut. Men man kan jo få støpt asken inn i smykker - laget flotte ting av det, og det blir jo mest symbolsk. I Norge er det dessverre ikke mulig å få gjort det på denne måten enda, og det syns jeg er trist. Det er på tide å lempe litt på reglene syns jeg, for slik som det er nå så har vi ikke mange muligheter.
Men vil ikke brenningen forårsake utslipp av CO2, nikotin og tjære fra mange års poffing og andre miljøskadelige stoffer som har akkumulert seg i kroppen din, Sissel? Istedetfor kremering, kan jeg foreslå mumifisering? Da kan døtrene dine ha deg på besøk hver sin gang og de kan kalle deg “Mummy”.
Haha