Vi skal feire nonfirmasjon
Apr 26th, 2008 | By Sissel | Category: Fra hverdagen, Utvalgte artiklerNå står vi foran konfirmasjonstiden hvor tusenvis av unge skal gjennom denne borgelige eller kirkelige seremonien som avsluttes med en fest med familie og venner tilstede.
Jeg har tenkt mye på konfirmasjonen. Jeg tenkte faktisk så langt frem som til konfirmasjonen da vi sto med valget om vi skulle døpe jentene. For å gjøre en lang historie kort, så valgte vi å ikke døpe jentene våre. For det første er verken faren eller jeg kristen, og det var høyst unaturlig for begge oss å skulle gå igjennom en seremoni hvor vi skulle love å oppdra våre barn i en kristen tro. Jeg kan love mye, blant annet hva jeg ønsker å forsøke, men å oppdra barna mine i en kristen tro var ikke en del av dette.
Jeg skal også innrømme at jeg ønsket å gjøre det vanskeligst mulig for mine barn når tiden kom og de måtte bestemme seg for hva de skulle gjøre. Jeg visste meget godt at hvis de skulle konfirmere seg, så måtte de la seg døpe først, og jeg tenkte som så at hvis de var villig til dette så hadde de virkelig tenkt over dette valget, og da ville jeg respektere det fullt ut og gjøre mitt beste for at dagen skulle bli minneverdig og flott.
I Den norske Kirke ble konfirmasjonen frem til 1981 sett på som en bekreftelse av dåpsløftet, men blir i dag sett på som en forbønnshandling, der Gud bekrefter konfirmanten. Konfirmasjonen markerer i norsk folkelig tradisjon overgangen fra barn til voksen
Jeg er klar over at foreldre og unge har veldig ulikt syn på konfirmasjonen; hva den er, hva den bør være og hvordan den skal gjennomføres. Jeg tror nok også at forventningene er veldig ulike. Men jeg sperrer opp øynene når jeg leser om familier som konfirmerer barna bruker i gjennomsnitt 30.000 kroner på gaver, mat og fest. Så er det heller ikke rart at mange ungdommer som skal konfirmeres er opptatt av hvor mange penger de får. Selv syns jeg det er et misbruk av en dag som i utgangspunktet var tenkt å ha fokus på andre ting.
Tanken om at man skal ha en dag som markerer overgangen mellom barn og voksen syns jeg er flott, selv om de på langt nær er voksen i 14-15 års alderen slik som de var “før i tiden” hvor begrepet voksen ble knyttet til ansvar, evne til å arbeide og lignende. Jeg er glad i tradisjoner og seremonier og har alltid tenkt at vi skulle markere en slik dag selv om jentene ikke ønsket å la seg konfirmere.
Etter en lengre prat med min eldste så kom det frem til at det som var viktig for henne var at hun fikk en dag som var hennes og en dag hvor hele familien kunne samles - det er nemlig ikke så ofte vi kan det. Hun tenkte litt på gaver og penger, men for henne var det viktigst at vi kom sammen, spiste sammen, tilbrakte tid sammen - og at dagen var hennes. Og hvis hun fikk gaver så ønsket hun at det skulle være noe hun trengte eller noe hun for ettertiden kunne knytte til akkurat denne dagen. Noe hun kunne ta vare på. Noe hun kunne ta frem og tenke at det fikk hun til “konfirmasjonen” av noen av oss. For henne var ikke pris viktig.
Jeg forstår min datters behov. Hadde jeg tenkt like mye på den saken når jeg var så ung som hun har gjort, så hadde jeg antagelig kommer frem til det samme, nemlig at det var en slik dag jeg ønsket meg, men uten kirkelige innslag. Men det var aldri et tema. Det var en selvfølge at man skulle konfirmeres.
Til sommeren skal vi ikke feire Julies konfirmasjon, men Julies nonfirmasjon. Familie kommer reisende fra nær og fjern, og vi samles i en uke i Danmark for å være sammen og for å feire henne. Jeg gleder meg like mye som Julie, og er faktisk litt rørt over dette som skal skje - det er jo en merkedag også for meg. Vi kommer til å fylle dagen og uken fra topp til tå, men 30.000 kommer det ikke til å koste. Og jeg vet at dette blir en dag hun kommer til å huske. Jeg også.
Nonfirmasjon kan være et meget godt alternativ for dem som ikke har følelser for de andre alternativene de blir forelagt. Man skal bare snakke sammen om behov.
Våre to døter feiret sin nonfirmasjon i New York. Den eldste valgte dette reisemålet fordi det kunne vårt artig å møte familien på farsiden. Da den yngste skulle nonfirmeres valgte hun også New York som sitt reisemål. Hos oss var det reisen som stod i fokus. Jeg tror aldri de har angret på det. De har aldri angret på det. Mine børns far er dansk; nonfirmasjon er et uttrykk som for oss følger oss derfra.
Det er en meget god, alternativ måte å markere overgangen fra barn til “voksen” uten å hylle et budskap som i utgangspunktet ikke holder mål.
Lykke til med Julie.
New York var fantastisk; det ble nok dyrt, men til gjengjeld møtte de begge to sine tremenninger og fikk en opplevelse de nok aldri vil glemme.
Ingen af mine tre er døbt - af præcis samme grund som du nævner, nemlig at jeg ville føle mig som århundredets hykler ved at love at opdrage et barn i den kristne tro.
Til gengæld har de alle tre fulgt konfirmationsforberedelsen, for at kunne træffe et kvalificeret valg: døbes/konfirmeres eller ej. De to sønner valgte fra, datteren valgte til, og blev døbt under højmessen før konfirmationen, med stedmor som gudmor og hele baduljen.
Så vi skal også have nonfirmation til sommer, med familie og venner. Uden at det skal koste så vildt meget!
Det var vel en nonfirmasjon jeg hadde også da jeg var 14 år tilbake i 1974 - men noen stor fest var det ikke. Jeg fikk litt ekstra gaver og oppmerksomhet, og det var det. Det kirkelige alternativet har aldri vært aktuelt for meg, og noe borgerlig kjente jeg ikke til. Det er underlig det der, at vi som ikke er troende tar det så mye mer alvorlig enn mange av dem som for eksempel velger dåp for sine barn. Vi har faktisk blitt forespurt av nær familie om vi ville være faddere ved kirkedåp. Det ble litt ekkelt, for vi måtte jo si nei, - og så følte vi at de syntes vi var litt selvhøytidelige og tok det litt for alvorlig. Den nærmeste familie vet jo hvor vi står, og likevel ba de oss om å stå faddere, love å hjelpe til med kristen oppdragelse, be og det hele. Pussig!
Våre unger er ikke døpt. De sto til borgerlig/humanistisk konfirmasjon begge to. Flere i familien som ikke var døpt som barn, har velgt å døpe seg siden, fordi de ønsket å stå til konfirmasjon og melde seg inn i kirken. Det er litt godt å se, synes jeg. Så hadde vi rett da vi sa de hadde et valg. Da vi valgte å ikke døpe våre barn, og hevdet at de kunne ta valget selv senere, var det mange som fnyste av oss. Som om en fjortenåring frivillig ville gå inn i kirken for å bli døpt! Men det har de altså gjort, den ene etter den andre.
Selv har jeg vært kursleder for humanistisk konfirmasjon i mange, mange år. Det er et all right alternativ for dem som ønsker det.
Vi valgte av tradisjonelle årsaker å døpe våre barn. Med den yngste under samtaler med presten satt jeg igjen med oppfatningen at det å oppdra barna med kristne verdier var nok. Vi feirer tross alt jul og sånn, tenkte jeg da. Men under dåpen ble det klart for meg at spørsmålet var noe sånt som: “vil du oppdra ditt barn i den kristne tro”. Jeg ble mildt sagt overrasket. Hadde vi vært først ville jeg ha båret barnet og fått det spørsmålet. Er det greit å svare nei på et sånt spørsmål da? Lyve ville jeg ihvertfall ikke gjort. Jeg hadde nok enten svart nei eller sendt barnet til noen andre som kunne svare ja. Heldigvis var vi ikke først, så det ble ikke en pinlig situasjon av det.
Når våre barn nærmer seg konfirmasjonsalder vil jeg be dem tenke seg godt om og velge det som passer dem best. Og alternativene til konfirmasjon i kirken skal jeg også fortelle om.
Flott å få med seg at datteren din har tatt et selvstendig valg, og at dere har en god løsning på dagen.
blikkstille
Tusen takk skal du ha.
Jeg kan veldig godt tenke meg at den turen var uforglemmelig for begge døtrene dine.
Vi diskuterte faktisk den muligheten her hjemme også, at vi skulle reise et sted bare hun og jeg, hvilket hun hadde veldig lyst til. Men etter å ha tenkt på det så kom hun til at hun hadde mer lyst til at hele familien skulle samles, fordi det synes hun alltid er så hyggelig. Så da blir det sånn, og jeg er veldig glad for at det lar seg gjøre.
Dana
Ja dette nonfirmasjonsuttrykket kommer jo fra Danmark - det er mye mer vanlig der enn her. Selv har vi bånd til Danmark, og jeg var veldig glad da jeg oppdaget dette begrepet. Det var som det fylte inn noe jeg følte manglet - noe som kunne erstatte den konfirmasjonen vi har i Norge. Vi kunne selvsagt “bare” hatt en fest, men på et vis så kjennes dette mer høytidelig.
Lykke til til sommeren, og gratulerer når den tid kommer.
Hege
Ja vet du hva, den følelsen har jeg også hatt mange ganger. Jeg vet ikke om det er sånn, men jeg har definitivt hatt det inntrykket mange ganger. Det kjennes veldig unaturlig for meg å delta i en seremoni og bare overhøre det som ikke passer for meg, og aktivt svare ja/nei på spørsmål som stilles, men jeg merker meg jo at mange ikke tenker så mye over dette.
Ja er det så pussig, hvis man tenker at de kun bærer barna sine til dåpen av tradisjon og ikke noe mere. For så vet de vel innerst inne at ingen av dem, ei heller dem selv, har til hensikt å oppdra ungene i den kristne tro.
Petter
Jeg er den eneste i min familie som har valgt å ikke døpe barna mine, og jeg tror faktisk også at de fleste av mine venner har gjort det. Og mange med dem. Så du er ikke alene.
Jeg vil ikke sette meg til doms over andres valg, men jeg synes noen ganger det er litt merkelig at enkelte velger å døpe barna sine istedenfor å velge en navnedag for eksempel, hvis de så gjerne ønsker en markering.
Jeg er enig med deg i at det er to forskjellige ting å love å oppdra barna med kristne verdier (selv om den er heavy nok) enn i den kristne tro. Men så skal man ikke gå inn i store diskusjoner om hva som er kristne verdier først, for der er jammen nok å sette fingeren på. Man får heller da se på det at kristendommen har mange fine verdier som samsvarer med våre egne - vi som er ikke-kristne, også får man plukke ut dem.
Men jeg ønsket ikke det. Jeg ønsket heller ikke å døpe barna mine for familien min sin skyld.
Man behøver da ikke barnedåb for ‘at hilse et nyt medlem velkommen i familien’ (gør man ikke det ved fødslen??). Med mine tre er der blevet holdt en lille sammenkomst for den allernærmeste familie på den dag hvor de har fået deres navneattest, og det var så det.
Samtidig synes jeg jo også at de større fester ved barnedåben er et levn fra de tider, hvor man ikke var sikker på om barnet overlevede spædbarnsalderen. Når hvert femte barn døde inden det blev fire, er det bare med at fejre dem mens man har dem … og sådan er det jo ikke mere, i alt fald ikke nord for Middelhavet. I vore dage er det også den der med ‘at se rigtig ud’ - er det lige så fremherskende i Norge som i Danmark? - yndige unger i lejede dåbskjoler, for de nedarvede i familien er ikke ‘fine’ nok, og alt det der. Hyklerisk, synes jeg - med mindre man ER troende.
Og jo, vi aktive agnostikere tager nok tingene mere alvorligt end så mange andre, måske netop fordi vi har taget stilling på området.
Dana
Jeg har flere ganger hatt ordet hykleri i munnen, men har valgt å ikke bruke det fordi tro er så mangt, og ordet blir for sterkt. Og ikke helt korrekt.
Jeg opplever mine foreldre som troende (de døpte også meg), men jeg opplever dem ikke som hyklerske fordi de ikke praktiserer sin tro. Jeg har aldri hatt en følelse av å ha vokst opp i et kristent hjem. Min bror og søster har døpt sine barn uten at de definerer seg som kristen, men jeg opplever heller ikke dem som hyklersk.
De har definert sin tro annerledes enn meg, og vi skal huske at for mange er barnetroen veldig sterk uten at folk dermed definerer seg som aktiv kristen. Så sterk at de går gjennom både dåp, konfirmasjon og kirkelig vielse. Selv er jeg døpt, jeg er konfirmert og giftet meg i kirken. Når jeg ser meg tilbake nå så angrer jeg på de to siste valgene. Det første kunne jeg ikke gjøre noe med :)
Og bare sånn apropos. Jeg er ikke agnostiker. Jeg er i aller høyeste grad religiøs, men ikke kristen, muslim eller annet av den grunn.
Dette var da et fint innlegg. Fikk meg til å tenke på meg selv da jeg fylte 15 år i 1949. Mine foreldre var baptister begge to så vi var jo ikke døpt.Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle bli konfirmert.Det hadde jeg god lyst på for det vanket jo en del gaver da.De andre skulle jo få nye klær og det satt langt inne.Så jeg mannet meg opp å sa til mamma at jeg hadde bestemt meg .Hun var ganske lur hun. Hun spurte om det var for den kjolen de andre fikk,JA sa jeg jo,men jeg var ikke helt sikker enda.Så kom det ” Er det for den Kåpa”?Selvfølgelig var det det.Og så sa hun at hvis jeg fortsatt sto på mitt skulle jeg få bli konfirmert.Måtte jo innrømme at det var klærne som fristet.Så nå har jeg levet et langt og glykkelig liv uten å være konfirmert
Mormor
Det er ikke så lett å lyve for mamma’n sin nei :)
Så var det ikke så veldig annerledes for 60 år siden, man hadde lyst å konfirmere seg pga gavene da også. Det var kanskje færre av dem, men når jeg leser posten din så skjønner jeg at de lokket like mye :)
Det er så fint at du stikker innom og legger igjen en kommentar innimellom.
Så bra! Å ta bevisste valg er både godt og riktig. Dere får nok en uforglemmelig dag.
Også jeg er døpt, konfirmert og gift i kirken. Ville ikke ha konfirmert og giftet meg kirkelig i dag, men angrer ikke dermed på at jeg gjorde det. Det ga jo mening den gang.
[…] ferie, farte rundt, treffe nye mennesker, gjøre nye ting, besøke nye steder og ikke minst feire eldstejentas nonfirmasjon sammen med resten av familien. Det er alltid godt å se dem igjen. Drikke rødvin, spise, prate, […]