Tibetanernes kamp for selvstendighet
Mar 24th, 2008 | By Sissel | Category: Politikk og samfunn, undringer og refleksjonerAt IOC besluttet å gi Kina OL er antagelig bra for Tibet og de tibetanerne som lever der og ønsker sin selvstendighet tilbake, for det er lenge siden vi har sett så mye medieoppmerksomhet rettet mot tibetanernes kamp som nå. Selv syns jeg det er tragisk at Kina fikk lekene. Jeg ser med vemmelse frem til at en nasjon med så mange brudd på menneskerettighetene og så mye blod på hendene skal bli anerkjent og få hyllest fra hele verden - også fra demokratiske nasjoner som i flere måneder nå har hjulpet til med å feie alvorlige lovbrudd under teppet ved ikke å heve sin røst høyere.
16. mars var politiet i gang med å gjennomsøke tibetanske nabolag. En utlending forteller at han så fire tibetanere ble banket opp så kraftig, at politiet strødde hvitt pulver på bakken for å dekke over blodet (kilde: Dagbladet).
Argumentet for at Kina skal gjennomføre OL er at slike arrangementer bidrar til å åpne land, hvilket deretter gjerne fører til økt dialog. Selv vil jeg anta at Kinas velvillighet ville vært høyest nå frem mot lekene for å roe utenlandsk media, politikere, diplomater og fredsaktivister, men istedenfor så ser vi det motsatte. Kina forsøker å stenge alle kommunikasjonslinjer. De vender egne tv-kamera bort fra volden, de sparker utenlandske journalister og turister ut fra Tibet og jernteppet ligger så hardt over regionen at blodet spruter ut alle veier.
I Søndagsavisen i NRK P2 sier utenriksminister Jonas Gahr Støre i dag at volden i Tibet er uakseptabel.
- Det må formidles klart og tydelig. Det har vi gjort, både alene og sammen med andre, særlig med EU, sier Støre.
Han tror sommerens OL i Beijing kommer til å øke presset på kinesiske myndigheter, også når det gjelder menneskerettigheter. Likevel ønsker han ikke en boikott av OL. Heller ikke EU og USA ønsker en boikott. Likevel sa en EU-politiker på påskeaften at europeiske land ikke bør utelukke å true med boikott dersom volden fortsetter (kilde: VG).
Alle land burde stille sine utøvere fritt til å kunne boikotte, akkurat som de/vi gjorde under lekene i Moskva i 1980. Vi kan ikke vende oss bort fra tibetanernes kamp slik vi har gjort i alle disse år, og som FN gjorde da de avslo å støtte tibetanernes kamp og Dalai Lamas krav om selvstendighet i 1951. Eller ved de store opptøyene i 1959 som førte til en ny kinesisk invasjon, som bidro til at kineserne fikk starte med sin etniske utrenskning, ødela mange tibetanske klostre og mer eller mindre fulgte Dalai Lama til døren da han flyttet til India.
At noen er idrettsfolk betyr ikke at de slutter å være medmennesker. Vi lever i et samfunn sammen og vi alle må kjempe mot brudd på menneskerettighetene der hvor vi kan. Diplomater og politikere kan gjøre det frem mot og under OL, men det kan også næringslivet gjøre hvis og når det er slik at dialogen har blitt bedre som følge av et åpnere Kina. Journalister og bloggere utsettes for overgrep og blir sensurert, men idrettsfolkene står i en helt særegen posisjon og den må de få lov til å utnytte hvis de vil. Kineserne trenger ikke bare OL, de trenger også idrettsutøverne.
Vi som lever i et demokrati kan ikke forlange at noen skal være idrettsfolk det ene sekundet, for så å bli medmennesker med samfunnsengasjement det neste. Vi kan ikke nekte mennesker å være hele, bare fordi de driver med idrett. Det er ikke slik det fungerer. Det er ikke slik det burde fungere.
At idrettsutøverne stilles fritt til å boikotte OL bør være en menneskerett.
Nyttige linker: Voice of Tibet. Regelmessige radiosendinger fra situasjonen i Tibet.
****
Det er lett å si seg enig i at idrettfolk bør fristilles fra å delta i OL, og det blir et spørsmål om det skal kunne få konsekvenser for deres karriere å bli hjemme. Det er satset stort, og det er ikke unaturlig at det for konsekvenser å bryte ut.
Enhver boikott er jeg i utgangspunktet imot. Situasjonen må da være ekstrem, særegen og det må være mulighet for konsensus og ønsket effekt. Det er det absolutt ikke her.
Det som kan være en aksjonsform er ikke å delta i åpningsseremonien, og det er diskutert. Det vil være en markering det legges merke til og som ikke vil ødelegge for alle.
Det er ikke bare makthavernes OL, det oppleves der, som overalt, som et folkets OL. Boikotter vi OL så kan kinesere flest havne i en situasjon som i Nord-Korea, der verden forøvrig mest oppfattes som fiender. Heldigvis er det en annen og langt mer positiv utvikling i Kina, sett over tid. Saken er at makthaverne stadig mister grep fordi samkvemet med den øvrige verden stiger enormt.
Så er det neppe helt tilfeldig at det blir aksjoner eller opprør i Tibet akkurat nå. Det var ventet. De utnytter gjerne OL til oppmerksomhet. Så er OL på det viset blitt en positiv ting allerede.
Alle aksjoner som forstyrrer glansbildet av OL er positive, så sant man ikke begår vold eller skadeverk utover det som er nødvendig for symbolikk og oppmerksomhet. Det skjedde noe i Hellas nylig.
Jeg har ikke svarene på hvordan dempe undertrykkelsen i Kina og Tibet, utenom et stadig press og videre integrasjon med den øvrige verden. Jeg tror bare ikke på boikott i noen form her. Man kan sikkert boikotte Burma og få effekt, men ikke Kina. Man må finne noe mer konstruktivt, men ikke alltid bare være konstruktiv. Visse ting bør forbeholdes land med et minimum av demokrati, slik EU gjør overfor nye medlemsland. Kanskje burde OL/IOC vært strengere slik, men det er dessverre ønsketenkning, nå som arrangementet er gitt.
Det var forresten ingen boikott av München-OL i 1972. Der skjedde en terroraksjon mot israelere. Men det var boikott av Moskva-OL i 1980, blant annet begrunnet i invasjonen av Afghanistan i 1979.
Pjuh, takk for den korrigeringen - det skal jeg rette opp.
Øvrig svar kommer jeg tilbake til.
Knut Sparhell
Som du sikkert ser så tar jeg til ordet for å fristille utøverne, noe som ikke betyr en full boikott av lekene. Jeg syns det er uhørt at utøverne ikke skal kunne reagere fritt på Kinas overgrep mot Tibet (samt overgrep på egen befolkning - det er nok å ta av). Som du ser så er dette en viktig del av min argumentasjon. Vi lever selv i et demokrati og utøverboikott er en måte å reagere på, akkurat som den norske befolkningen som kan bestemme om de ønsker å besøke Beijing under lekene.
At en slik boikott vil bidra til isolasjon forstår jeg ikke. Det er ikke snakk om en politisk/økonomisk boikott av landet, næringslivet handler som aldri før. Kina kan nødig isolere seg all den tid de er avhengig av den eksporten landet tufter mye av sin velstand på. Du har rett i at “samkvemet med den øvrige verden stiger enormt”, men til tross for dette, så er det foreløpig ingenting som tyder på at Kina har tenkt å endre sin strategi.
Den sterkeste måten et land kan reagere mot et annet er å kutte de diplomatiske forbindelsene. Ingenting tyder på at dette vil skje - verden vil ha dialog. Men likevel så er det ingenting som tyder på at dialogen har virket som ønsket. Kina lever fortsatt etter filosofien: det man ikke ser eller kan dokumentere, det finnes ikke. Sett i lys av dette så tror jeg at et haltende OL kan være med å markere hvor sterkt verden reagerer på dette, også overfor kineserne som frem til nå bare har fått servert propaganda. Det vil være vanskelig å skjule en slik gigantprotest for millioner av kinesere. Men mange kinesere vil trenge den støtten.
[…] Tibetanernes kamp for selvstendighet – Sissels trivialiteter i hverdagen, 24.03.2008 […]
En slik fristilling skaper helt klart ikke noe isolasjonproblem, men som en sa på TV, kan det oppfattes som om man overlater en viktig og prinsipiell sak mot en stormakt til den enkelte. At da var det bedre med en offisiell boikott. Jeg kan forstå om NIF ikke vil fristille, altså love null konsekvenser idrettsmessig, men det vil være fint om NIF kom til en slik konklusjon om det nå faktisk er et utbredt ønske om å bli hjemme. Så langt har jeg ikke sett det, men det kan jo komme.
Jeg har nå fulgt debatten både på Tabloid og RedaksjonEN, og er jo enig i det meste som sies.
Også enig, og applauderer, at både Sarkozy og Giske ikke vil utelukke en boikott på “det nåværende tidspunkt”. Disse er offisielle talspersoner for regjeringer, og dermed kan deres ord bli lagt merke til. En får vurdere fremover, og ikke gi den kinesiske regjeringen inntrykk av at dette kommer til å gå knirkefritt og at ingen bryr seg.
Jeg frykter en del splid og rivalisering innen demokratibevegelsen i Kina og nasjonalistene i Tibet frem til og under OL, men tror og håper de kan få en kraftigere, tydeligere og mer enhetlig stemme etterpå. Det er så viktig at vi ikke bare synes Kina er “ille”, men at det er klare og brede bevegelser å støtte, slik at en endring kan presses frem innenfra. Med en folkebevegelse i Kina sitter makthaverne meget utrygt. Aldri har det vært bedre muligheter for å skape en slik folkebevegelse, på grunn av kommunikasjonsrevolusjonen og den kinesiske kapitalismen. Det er nå umulig å kontrollere alt og alle veldig lenge.
Dette med en gigantprotest som det blir vanskelig å skjule for den alminnelige kineser er nok noe av kjernen i diskusjonen om boikott. Men det gjelder å forstå at det kan være et tveegget sverd. Kineserne er stolte og ganske nasjonalistiske. Hvis noe skjer som kinesere flest synes er nedverdigende, en hån, så vil det bli vanskeligere å få gjennomslag for de verdier vi (som vil demokrati og diskuterer boikott) ønsker fremme. Det kan få samme effekt som å håne islam for utbre demokratiet, er jeg redd.
Så jeg er nok optimist, og håper OL kan brukes på den beste måten til å få den alminnelige kineser til å våge si sin mening og forlange demokratiske reformer, samt gi opposisjonsgruppene en stemme. Hva resten av verden måtte mene, skape avsky, eller hensynet samvittigheten til enkelte idrettsutøvere, synes jeg ikke er så viktig.
Det er derfor vesentlig at fokus forblir på forholdene i Kina og hvordan man kan påvirke dem i riktig retning. Når du skriver “at idrettsutøverne stilles fritt til å boikotte OL bør være en menneskerett” synes jeg derfor blir et noe feil fokus her. Uten å være egentlig uenig i at det ville vært fint.
I den første kommentaren sier du følgende:
Så sier du i dag, et døgn senere og uten at det har skjedd noen endringer i situasjonen i Tibet (den er like ille)
Du er i utgangspunktet mot boikott, men applauderer at politikere ikke vil utelukke den? Dette harmonerer jo ikke.
Dette er jo bare spekulasjoner. Jeg tror verken du eller jeg kan sitte her å påstå å vite hva den gjennomsnittlige kineser vil synes og mene hvis utøverne boikotter OL, men så er det heller ikke viktig. Det som er viktig er at verden og vi som lever der får vise sin motstand - reagere på vold, overgrep, drap, brudd på menneskerettigheter og lignende. Dette skal selvsagt idrettsutøvere også kunne gjøre. Kineserne er et offer for et blodig regime - man fikser ikke på dette med å fortsatt å føre dem bak lyset.
At det finnes mennesker i Kina som jobber mot regiments brudd på menneskerettigheter er hevet over en hver tvil. Det er disse vi bør søke å støtte - hva en hvermandsen ute på landsbygda i Kina synes er ikke viktig. Noen vil alltid synes det er vanskelig å se illusjonen briste.
Selvsagt er det viktig å ivareta enkeltmenneskets rett til å demonstrere. Vi lever i et demokrati. Vi lever i en verden sammen. Gerhard Heiberg sier at OL ikke er politikk, men der tar han feil. OL er definitivt politikk, og det vet Heiberg bedre enn noen annen.
Beklager at du ikke synes det harmonerer at jeg i diskusjon om hva som er best, ut fra dagens situasjon og hva som trolig blir situasjonen, er *mot* boikott, akkurat som Giske og Sarokozy er det, likevel gjerne ser det sendes “signaler” om at det vil kunne bli aktuelt. Det er tilmed ganske klokt, det de har gjort, fordi de, av få, faktisk kan utgjøre et visst press. Det er ganske mye jeg er imot, men ikke vil utelukke kan bli aktuelt.
“At det finnes mennesker i Kina som jobber mot regiments brudd på menneskerettigheter er hevet over en hver tvil”. Ja. Støtte, viktig. Det er jo det jeg sier.
OL er politikk. Jeg har ikke oppfattet verken Heiberg eller Rogge dithen at de ikke ser det, en forsøker tone ned rollen som politiske aktører. Spørsmålet er hva IOC realistisk kunne få til elelr nå kan få til av endringer, og om IOC har gjort det de kunne. OL er også penger. For meg kan gjerne OL nedlegges, men jeg tror ikke et øyeblikk det vil gjør noe som helst bedre.
Enkeltmenneskers rett til å demonstrere er truet i Kina, ikke i Norge. Det er ingen som skal tvinge noen til Kina. Idretts-Norge bør ha felles holdning. Om dette betyr at man sier at alle drar, noen drar eller ingen drar får de finne ut. Skulle det ikke bli vedtatt fristilling, der hver og en velger, så vil jeg også forstå det.
Jeg synes du snur saken på hodet når du vektlegger norske idrettsutøveres rett til, i en så viktig sak, å trosse det forbund de frivillig er med i, formodentlig uten den ringeste konsekvens for dem, fremfor de forholdene i Kina som jo er sakens basis. Det er jo noe innadvendt at saken med Kina blir til et spørsmål om vår rett til å ha ren samvittighet eller til å protestere, når det ikke engang er reist som et stort dilemma pr idag. Såvidt jeg kan se er de aller fleste innstilt på å reise, men de er sikkert også åpne for at det kan bli aktuelt å bli hjemme, alle som en.
En full boikott vil sikkert også kunne reise spørsmål om idrettsutøvernes “rett” til å få delta i OL. Skal vi også anse det som en menneskerett? Og vil da gjenta at det ikke er noen som skal tvinge noen til Kina, uansett.
Mye mer interessant synes jeg er idrettsutøvernes eventuelle mulighet til markere sin avsky i Kina, spesielt ved å gi uttalelser eller markere seg utenfor arenaen. I Mexico-OL 1968 forsøkte noen seg på en protest inne på banen, og det ble et svare oppstyr. Hvis Beijing-OL 2008 blir preget av politiske markeringer og kritiske reportasjer i stedet for dopingskandaler så vil det være bra.
Hva “hvermandsen” i Kina mener er på sikt det aller viktigste, da de er de eneste som vil kunne endre forholdene. De må gjerne miste illusjoner, da det er en del av poenget. Spørsmålet er hvilke nye “illusjoner” de blir sittende igjen med, om regimet i Kina, om opposisjonen i Kina og om mulighetene for og viktigheten av endring om Kina skal være en respektert internasjonal partner. I denne sammenheng blir virkelig norske idrettsutøveres “rett” et fullstendig gjesp for meg. De er dessuten uhyre priviligerte, og har media rundt seg hele tiden.
Men jeg innser avslutningsvis at sånne diskusjoner om hva som er viktig og viktigst lett blir utmattende og ørkesløs. Noen skal tale enhvers sak.
Mitt utgangspunkt for å diskutere er hva som er taktisk klokt overfor Kina i et flerårig perspektiv.
Knut
Hvorfor det?
Bare sånn at det kommer klart frem: Jeg har aldri argumentert for full boikott, ikke i kommentarer eller i hovedpost.
Jeg kan ikke se at noen vil tvinge Kina til noe.
Jeg syns også at idrettsutøvere skal ha rett til å markere sin avsky - det er derfor jeg ønsker å åpne for at de som vil kan boikotte.
Jeg forstår overhode ikke relevansen her. Jeg ønsker at Norge skal åpne for muligheten for at idrettsutøverne skal kunne vise sin avsky, demonstrere, avstå fra å delta eller bruke sitt engasjement/stemme på annen måte. Det er ganske rystende å høre at du syns dette er et “gjesp” all den tid vi lever i en verden hvor menneskers engasjement er det som virkelig kan endre og sette søkelys på/få fortgang i.
Det er også mitt utgangspunkt.
Idretts-Norge er organisert virksomhet, der et stort poeng er like vilkår for konkurranse og skape reell konkurranse der den beste vinner. Det er derfor ikke rimelig at enkelte ut fra personlige grunner bare kan la være stille opp i en konkurranse. Det kan skape ulike betingelser i neste konkurranse, skape splid, føre til beskyldninger om taktisk hensyn osv. Dette kan siker NIF forklare bedre selv. Jeg konstaterer at slike ting er ganske sentralt for idretten. Det er regler for når man kan utebli. Skal det gjøres spesielle hensyn til OL i Beijing så må det vedtas spesielt, der man veier ting mot hverandre. Om det ikke skjer så finner jeg ingen grunn til å rope om manglende rettigheter.
Står man i en forening så har man til hensikt å opptre samlet i de sakene foreningen har som hovedvirke. Man kan ikke gå til individuell streik, blokade eller boikott av bedriften og uten reaksjon fra egen fagforening. Som eksempel.
Individuell boikott av ting er dessuten temmelig meningsløst. Nå får det være opp til enhver, men jeg vil altså forstå at Idrettsforbundet eventuelt ikke kan godta slik uteblivelse helt uten videre. Nå får vi se hva det blir til, om spørsmålet noen gang kommer opp.
Skulle man boikotte, og de ulemper det fører med seg, så må man gjøre det slik at det blir lagt merke til. Om Norge uteblir helt så vil det i alle fall bli lagt merke til. At enkeltutøvere blir borte vil bare føre til hoderisting hos konkurrenter, og kanskje krav om at de utøverne boikottes i neste konkurranse.
Ved enkeltutøveres uteblivelse får man mange de negative effektene ved at enkelte land boikotter, men ingen av de mulige fordelene ved å vekke skikkelig oppsikt omkring det. Derfor er det det dårligste av alle løsninger med hensyn på boikott.
Idrettsfolk har gjennom sine forbund muligheten til å påvirke. De anses som demokratiske organisasjoner, og medlemskap er frivillig. Slik kan den enkelte engasjere seg for *idrettens* politikk overfor Kina.
Idrettsfolk har også alminnelig ytringsfrihet. Det er ikke det samme som at de kan bryte ut av det fellesskapet de er med i ved å handle på tvers av sitt forbund, helt uten videre. Kan man ikke opptre under felles flagg så er da det greit, da er man ikke en del av idrettsbevegelsen, men personlig utøver.
Så jeg ser overhode ikke dette som et hinder for menneskelig engasjement. Tvert om, en samlet opptreden er det eneste som vil sikre at idrettsfolks engasjement virkelig kommer til uttrykk.
En slik debatt er egentlig intern for idretten. Skulle nå idrettsbevegelsen mot formodning komme til at dette OL er så spesielt, og det er så mange som ønsker ikke å bli med, og så mange som absolutt vil med, og så kommer til å ville fristille, så skal jeg ta det til etterretning. Med andre ord har jeg egentlig ikke andre klare synspunkter på akkurat slik mulig fristilling enn det idretten selv har. Jeg tro den selv vet å ta de nødvendige avveiningene. Så blir det slik du ønsker, så vil jeg ikke beklage det, bare bli litt overrasket.
Skulle man fulgt OLs opprinnelige ideer så skulle ingen land delta som sådan, kun enkeltindivider og lag. Da hadde jo individuell uteblivelse vært en rent personlig sak. Slik er det nå en gang ikke blitt. Hvert land stiller en tropp av sine beste.
Mennesker er individer å må få være det, noe jeg stadig forsvarer. Men det er også organsisasjonsfrihet og mennesker må få og skal kunne opptre kollektivt, samlet, når det anses hensiktsmessig. I konkurranseidrett er det rimelig hensiktsmessig, for å si det forsiktig. Viktig også at å delta eller ikke delta i OL er en handling, ikke bare en ren ytring, og en handling man har muligheten til fordi man er med i den organiserte bevegelsen.
Jeg er også glad for at idrettsbevegelsen gjør som *den* vil, er autonom, og ikke bare følger politiske signaler fra politikere eller opinionen ellers. Den skal kunne kritiseres, men jeg synes nok *noe* av den kritikk og de krav som er reist virker noe urimelige, som om idretten skulle eller burde være underlagt hele befolkningen eller våre myndigheter. Kommentaren er generell og en forklaring på min holdning, og ikke polemisk mot noe av det du har ytret i saken.
Kanskje bør jeg skrive et eget innlegg om saken, men jeg har ikke hørt eller lest noen med tilknytning til idretten som jeg er særlig uenig med enda. Forresten leser jeg Andreas Selliaas blogg Sportens uutholdelige letthet, hvor jeg synes det er mye vettugt. Dessuten leser jeg akkurat nå http://www.thecolororange.net/
Knut
Nei, ikke så lenge NIF ikke har godkjent det. Men det har NIF gjort før, og det er ingen grunn for at de ikke skal kunne gjøre det igjen.
Ja, men det er en formulering jeg kan si meg enig i. Blir det slik, så løser det trolig noen konflikter i alle fall.
Takk for god debatt. Du er ryddig av de sjeldne. Det må jeg si.