Dette er ikke bare en bok. Dette er en av de viktigste romanene som har blitt skrevet i de siste årene, fordi den visker ut tid og rom. Og religion. Og landegrenser. Og før du vet ordet av det så har den visket ut de fordommene du måtte ha - den ringe tid du er så heldig å kunne holde boken mellom hendene. Og den kan lære oss noe, hvis vi er oppmerksomme nok til å la følelsen boken gav oss få virke etter at vi har lagt den fra oss. På omslaget på boka står følgende kommentar fra Isabell Allende:

“En vidunderlig bok vevd sammen av ale de store temaene i litteraturen og i livet. Så sterk at alt jeg leste i lang tid etterpå virket kjedelig”.

Og jeg vil føye til: Så sterkt at jeg ikke vil se på noen annen. Det må gå noe tid.

Amir vokser opp med en far og en mor som døde før han ble født og som han aldri fikk noen utdypende beskrivelse på annet enn at hun var en stor, strålende kvinne. I jordhuset ved siden av bor tjeneren Ali og hans sønn Hassan. Hassan var Amirs beste venn og de hadde bånd som var så sterke at de overlevde både latterliggjøring, sarkasme og forskjellsbehandling. Gjennom sitt første år hadde de delt samme amme, senere hadde de lekt sammen, delt historier sammen og spilt kort i timesvis og vandret i naturen og hverandres hjem, men til tross for alle disse båndene så omtalte Amir aldri modige Hassan med hareskåret som sin venn. Til det var hierarkiet for fastlåst.

Historien om disse to Afghanske barna som levde sammen med sine høyst ulike liv gir en fantastisk innsikt i de bånd som kan oppstå og som ikke spør om hvem du er eller hvor du kommer fra.

Gjennom hele oppveksten lengter Amir etter sin fars kjærlighet og bekreftelse, for selv om hans far var var høyt respektert, også for sitt sosiale engasjement, så rakk varmen aldri helt frem til Amir. Men Drageturneringen i 1975 er anledningen hvor Amir skal få lov til å vise seg frem - stå frem og vinne sin fars stolthet. Vinne og seire, og til det trenger han Hassans hjelp. Og han seirer, om ikke annet så for en stakkar stund. Drageturneringen blir ikke dette vakre veiskillet - istedenfor blir det den dagen som for alltid skal spikre inn en viss hendelse i hukommelsen hans og bli opphavet til det vanskelige som skal definere hans liv.

Drageløperen er like vakker og tidvis humoristisk som den er bunnløs ærlig og sår. Den handler like mye om en barndom som et voksent liv hvor man står til rette for sin egen feighet, og selv om handlingen utspiller seg i Afghanistan (og litt i USA) med alle de utfordringene det landet sto og står i, så er denne boken som en salve på alle de fordommene man måtte ha om verdens mest konservative land med tilhørende fundamentalistisk regime.

Denne boken handler ikke om land eller regimer, selv om det selvsagt har en sentral plass all den tid mye av hendelsene utspiller seg i Afghanistan, men den handler om menneskene og det livet hovedpersonene forsøker å skape seg som best de kan. Og det blir ganske klart for meg at noen ganger er det ressurser som begrenser oss, men ofte er det bare samvittigheten eller feigheten. Og ja, den når oss uansett hvilket land vi har vokst opp i.

Les også: Drageløperen bannlyst i Afghanistan

****