Har du lurt på hvor de frekke elevene kommer fra?
Feb 7th, 2008 | By Sissel | Category: Politikk og samfunn, undringer og refleksjonerJeg tror tiden er inne for at foreldre må innse at oppdragelse, grensesetting og hovedansvar for dekking av omsorgsbehov skal ligge i hjemmet og ikke i skolen.
Vi har mange utfordringer i skolen, og jeg har i flere år tatt til ordet for høyere kvalitet samt det å ikke være så engstelig for å måle og offentliggjøre resultater. Det er mye som kan sies om skolen, hva som er bra og hva som burde gjøres bedre, om lærere, om lærerutdanning og lignende, men nå synes jeg det er på høy tid at vi begynner å diskutere foreldrenes ansvar oppi det hele, for det er tross alt vi som sender disse utgavene inn i den norske skolen. At vi som foreldre og rollemodeller har sviktet et sted er helt sikkert.
Det er på tide at noen av kravene lærerne får på nakken rettes tilbake til foreldrene, og at vi i mye større grad snakker om behovet for at foreldre går foran med som gode eksempler. Skolen sliter med frekke elever:
Respekt og disiplin er nærmest borte fra norsk skole. Elever får seg til å si hva som helst til voksne. Stygge og ubehagelige ord brukes ofte mot lærerne og andre. Horelærer, fitte, morapuler pluss ord på andre språk som en ikke forstår brukes nesten daglig.
Når skolen opplever at barn så ung som 6 år svarer læreren frekt, så har barnet ikke fått med seg grunnleggende respekt hjemmefra. Denne måten å snakke til andre mennesker på er lært og akseptert før de kommer inn i skolen. Og når jeg snakker om akseptert så mener jeg ikke at vi foreldre liker det, men at vi ikke setter grenser for slikt språk og at den slags språk i stor grad også er vårt eget.
Vi kan ikke lengre skjule oss bak “ressurssvake foreldre”, foreldre uten utdannelse, foreldre med rusproblematikk og rulleblad, for nå har vi et alvorlig problem i skolen. Barna våre lærer ikke nok og en av grunnene til det er at de ikke klarer å behandle andre mennesker med respekt. Altfor mye tid går med til konfliktløsning, til samtaler med elev og hjem. Altfor mange lærere må bruke unødig mye tid på en problematikk som burde være minimalt på et sted hvor man har kommet for å lære.
En ting er hvordan skolen er for elevene, og hvordan den oppleves for dem, men hva er skolen for oss foreldre? Er det et sted hvor de skal kunne vokse, lære og få styrket sin selvtillit eller er det bare et sted hvor vi sender dem. Et sted de oppholder seg. Et sted hvor vi kan sende vår frustrasjon over at de ikke klarer å løse noe vi, som foreldre har forårsaket?
Altfor mange familier har en utfordring når det kommer til å vise hverandre normal respekt, snakke til hverandre på en god måte og unnlate å slenge ut ukvemsord når de er sinte eller uenige. Det krangles foran barna. Det skrikes. Man kaller hverandre stygge ting. Det er fra oss de får den første spiren av toleranse, eller mangel på det. Det er fra oss de har lært hvordan de skal møte andre mennesker, vurdere tillit, hvordan de skal agere i en konflikt, og det er gjennom oss de klarer å bli så trygge at de kan utvise romslighet, toleranse, takhøyde og kjærlighet.
Det er fra oss de har det.
****
Synes du går inn i en viktig debatt med dette. Heldigvis er det nå “lov” å diskutere dette igjen. Er langt på vei enig med deg, og for å fortsette (gjenta) litt i samme spor:
Jeg tror det er tre stikkord som er viktige i denne debatten. Grensesetting, grensesetting og grensesetting. Vi møter grenser overalt hvor vi beveger oss i samfunnet. Alle aldersgrupper, alle områder. Dette må barna lære fra de er bittesmå. Alltid frihet innenfor definerte rammer.
Som du sier, vi har i dag økt fokus på krav til lærere, det er bra. Det er grensesetting for lærerne. Tilsvarende må det sette krav til både foreldre, barn og øvrige omgivelser.
Jeg tror for mange har for stor tro på en ubegrenset frihet (hva er egentlig det?) og er for redd for å gjøre feil, og velger derfor å unnlate å sette krav og betingelser. Ser ut til at pendelen er i ferd med å snu og at vi er i ferd med å innse at det er bedre å sette grenser som det er uenighet om (evt som man i ettertid ser var feil) enn å ikke sette grenser i det hele tatt.
carl.
Grenser skaper ikke respekt men trygghet. Det som er problemet her er oppførselen og ikke minst hvordan vi lærer ungenene å kommunisere.
Om barna kommer fra et miljø der det er vanlig å vinne diskusjoner ved å være frekke og vanskelige så vile de jo ta dette med seg inn i skolen.
Det er mange ting man kan si om respekt. Den ene er at den fortjenes og ikke påtvinges. Så her vil jeg kanskje også legge inn at jeg ikke er helt sikker på om det er manglede respekt som alltid er årsaken heller. Men rett og slett manglede forståelse av hvordan man skal utrykke seg for å bli forstått.
Det er med andre ord ingen automatikk i at et barn som oppfører seg godt og kommunikativt respekterer de voksne. Og motsatt. Derfor kan det fort oppstå missforstålser i hvordan vi tolker narnets behov.
Vi kan ikke lære ungene kommunikasjon om vi selv ikke evner å forstå den. Og når vi møter frekkhet med grenser så lærer vi de ikke respekt. men grenser. Og det er noe ganske annet.
carl og kleppe - dette svaret blir jo til dere begge. Takk for svar forresten
Grenser er viktig, men det hjelper lite om foreldrene sier: “slikt språk aksepterer vi ikke i dette huset” eller “dette får du ikke lov til å si” hvis foreldrene praktiserer det samme språket seg i mellom. Det er jo ikke forståelig at man da blir forhindret fra å bruke det.
En annen ting er at et frekt språk er også et språk, og det forteller jo noe selv om det er fryktelig. At noe er undertrykt for eksempel. At det er noe annet man ikke klarer å si på andre måter fordi man har ikke et annet språk.
Vi kan vanskelig være gode rollemodeller for våre barn hvis vi selv ikke makter å kommunisere på en ok måte selv, eller ta de grep som er nødvendig overfor oss selv og partneren vår.
Å være gode eksempler er en ting. Selvsagt skal man det.
Men jeg tror mange bommer når de automatisk antar at det er foreldrene som har skylda/ansvaret. Eller skolen, for den saks skyld.
Vi lever i en tid der man snart ikke ansvarliggjør ungene for noe som helst.
Og hva med de tilfellene der problemet faktisk er begrenset til skolen og skoletiden? Der skolesettingen er stedet problematferd foregår? Der svak klasseledelse skaper dårlig læringsmiljø?
Vi foreldrene gikk sammen og ordnet opp da datteren min ble mobbet, lenge før problemet var løst på skolen. Vi gikk sterkt inn og jobbet med ungene og fikk de til å fungere ok sammen på fritiden. Allikevel var det store problemer i skoletiden. Og hvem ble kalt inn på rektors kontor? Jo, foreldrene. Ikke barna, men foreldrene.
Først da også skolen begynte å ansvarliggjøre barna istedet for foreldrene for barnas atferd i skoletiden, ble det bedre.
For veldig mange elever er læringen av uakseptabel atferd noe som foregår på skolen. Fra medelever. Og de eneste som ikke er tilstede og kan gripe inn er foreldrene. Foreldre som i mange tilfeller griper inn når det skjer på fritiden. Allikevel er det foreldrene man skylder på for det som skjer på skolen og i noen tilfeller bare der.
Kanskje både skole og hjem skal bli litt mer opptatt av å oppdra barna enn hverandre?
Det er nok å ta av, både i skolen og i hjemmene. Etter å ha flyttet fra norge og hatt barn på internationale skoler med helt andre regler opplever jeg forskjellene klarere og desverre; ikke til Norsk fordel.
Det er viktig at det er “koslig” i norske klasserom. Det skal ikke gjøres forskjell og læreren tiltales med fornavn på linje med elevene. Alene tror jeg det er helt irrelevant, men bøygen for å kalle en lærer med stygge ord er kanskje laverer hvis læreren tiltales som Gro enn med Mrs. Jensen?
Jeg er mer opptatt av læringsmiljøet. Og med mye uro, der de som bråker ikke blir dempet så forsvinner læringen. Det er ødeleggende for alle andre elver. Likevel er det ikke uvanlig at lærere toer sine hender og ikke får stoppet bråket. Kollektiv straff benyttes ofte, som at hele klassen går glipp av noe fordi noen bråkte. Ikke egnet til å skape samhold, heller det motsatte.
Høflighet er ikke det vi er fremst på i Norge. Jeg har et innlegg under utarbeidelse om det (ikke knyttet til skolen) men det er jo samme sak - hvordan vi oppfører oss, hva vi tillater oss, hvordan vi behandler hverandre. I klasserommet, over middagsbordet, på bussen -
Lin
Mitt poeng er at “vi” har snakket mye om skolen. Om kvalitet i skolen, om læringsutbytte, om PISA-undersøkelser, om lærerutdanningen og diverse annet. Skolen forsøker også å ha barnet/ungdommen i sentrum og mitt inntrykk er at det jobbes mye med dialog. Men det jeg også opplever er at vi snakker lite om foreldrenes rolle i det hele, og hvilket ansvar vi har og må ta i forhold til oppførsel og den oppdragelsen vi sender ungene inn i skolen med.
Spørsmålet om hva skolen kan, bør og er forpliktet til er til stadighet oppe, men sjelden leser jeg diskusjoner hvor vi diskuterer hvor ansvaret vårt ligger, som foreldre. Kanskje er det fordi klørne kommer ut med en gang?
Det er flott og fint at foreldre går sammen og bidrar til at mobbesituasjoner løses og at ting ordner seg, men fortsatt så er det nå sånn at hjemmesituasjonen er den som innvirker mest på barnet/ungdommen og hans/hennes adferd. Jeg mener at det er sunt å ha i bakhodet at våre gjentagende dårlige impulshandlinger (som i konflikt) ikke bare innarbeider seg som et mønster i oss, men også i barna våre.
Min post handler ikke om “å skylde på”. Den handler om at vi må alle dra lasset sammen. At det finnes strålende barn hersker det da ingen tvil om, men så finnes der også barn og ungdom som er så frekke og lager så mye støy at det går ut over andre barn og deres læringsutbytte. Og at dette også handler om hjemmesituasjon og hva som skjer der. Det må det være lov til å si uten å skulle bli beskyldt for å skulle oppdra andre foreldre.
Det er lov å ikke lykkes i sine forsøk. Det er lov å innrømme at man feiler. Men det er ikke lov til å oppføre seg ukritisk til sin egen oppførsel overfor overdenen, for så å skylde på skolen når barna blir som en selv.
Men jeg er enig i at det er bra å ansvarliggjøre barn/ungdom. Selvsagt.
Randi
Ja her er du inne på det. Oppdragelsen, den betyr også noe.
Men ikke bare oppdragelsen for vi foreldre kan jo ikke leve på overflaten. Hvis vi ønsker at våre barn skal bli tolerante så er det vel mindre sjanser for at vi får det, hvis vi i det daglige agerer intolerant som en regel. Eller oppfører oss ekskluderende. Jeg sier ikke at vi skal være “perfeke”, men jeg undrer meg altså over foreldre som krangler mer på en uke enn jeg har gjort hele livet mitt, skriker skjellsord til hverandre, også er de forundret over at de får barn som gjør det samme.
Hvis vi ønsker oss åpne barn som skal kunne snakke om problemer og følelser de har, så oppnår vi ikke dette om vi ikke selv gir av oss selv og skaper et klima hvor dette er mulig. På samme måte kan vi ikke be barn/ungdom om å behandle folk med respekt hvis man selv ikke er i stand til det samme. Jo, man kan be om det og man kan kreve det, men når og hvis det ikke fungerer så bør man i det minste reflektere over ens egen adferd som vi har gitt videre i arv.
Jeg gleder meg til å lese posten din - send en trackback inn til denne posten, så blir flere oppmerksom på den.
Har faktisk alt lagt en linken til din post ;-) på slutten av min (ikke publisert enda)
Det er samme “paraply” om vi kan kalle det det; altså høflighet, men min har ikke fokus på skole/elever eller språkbruk. Mere generell. Men det er jo sider av samme sak - og jeg blir mer og mer obs på det når jeg ser meg selv utenfra (noe som er lettere når du bor ute!)
Jeg synes det motsatte. At det veldig fort skal handle om foreldrene. Kanskje mer i møte med skolen?
Det finnes jo skoler som har et elendig skolemiljø der unger utvikler seg negativt. Og noen av de er ekstremt flinke til å kalle inn foreldre på teppet gang på gang på gang. Selv når problemet ser ut til å begrense seg til skole og skoletid.
Nå er jo jeg en forelder som har sett hvordan skolemiljøet kan gå utover eget barn, så jeg synes jo selvsagt det er fint at man ser på hva foreldrene også gjør. Men jeg har også erfart at oppegående foreldre som vi samarbeider tett med og har løst mobbeproblemet på fritiden med, allikevel blir irettesatt gang på gang når det skjer noe på skolen. Og de har altså gjort veldig mye for å oppdra barna sine. Det som gjenstår måtte vel være å slutte i jobben for å være tilstede i skoletiden selv.
Jeg har skrevet litt om egne erfaringer i egen blogg også. Om en lærer som nok ikke vant noen populæritetskonkurranse da hun kom til min datters klasse. Både elever og foreldre hadde nok litt problemer med at hun var så “tøff” mot elevene. Men jeg elsket henne. Hun fikk skikk på et råttent klassemiljø og turte å stille krav. Til barna. Ikke bare foreldrene.
Derfor synes jeg det blir feil når man glemmer barna midt i det hele. Når man bare øker på kravene til de andre voksne. Krav man helt fint kunne ha stilt til barna.
Som datter av en som jobber med skoleledelse så vet jeg jo også at det finnes lærere som konsekvent skylder på foreldre for noe som handler om dårlig klasseledelse. Skolen er en annen setting enn hjemmet, så en del problematferd vil nok alltids dukke opp der først og fremst.
Men altså; jeg savner større grad av ansvarliggjøring av elever.
Randi
Jo, men at skolen er et poeng i min post er jo fordi det er en institusjon hvor konsekvensene vises veldig godt. Din generelle post passer antagelig veldig godt og understreker sannsynligvis det jeg mener.
Ja, første setning var et svar på Sissels svar til meg.
Lin
Jeg skjønner ikke den siste kommentaren din.
Som jeg sa til Randi så handler ikke posten min om skolen egentlig. Skolen er bare stedet hvor vi får se konsekvensene av de valgene vi har tatt. Skreket til våre ektefeller, anklagende væremåte, bitre angrep, uforsonlige trekk, lukket og klandrende …. Det er mye i vår væremåte og våre holdninger som vi gir videre til våre barn, og dette tar de selvsagt med seg inn i skolen. Jeg sier ikke at alle som har barn med problemer i skolen ER slik, det jeg sier er at vi må tåle å se med et kritisk blikk på oss selv og spørre om vi skal fortsette å unnskylde eller ta oss selv i nakken og starte på gode sirkler istedenfor dårlige.
Selvsagt må man se på seg selv og hvilke forbilder man er. Men det er nettopp dette med forbilder. Er det virkelig foreldrene som i størst grad er forbildene til en 11-åring?
Min erfaring er at ungene har med mye negativ atferd hjem FRA skolen også. Jeg plukker det av så godt jeg kan, men det er fakter, banneord, uttrykk, respektløshet etc.
Noe av det jeg reagerte på i artikkelen du linket til var dette med at: “Den nedlatende holdningen må de jo ha med seg hjemmefra.”
Og da vil jeg si at nei, de MÅ faktisk ikke det. Skole og foreldre har TIL SAMMEN fortsatt ikke alltid nok påvirkningskraft i forhold til resten av samfunnet i dag. Og da er det veldig uheldig at skole og hjem legger seg i skyttergravene og anklager hverandre.
Jeg kjenner faktisk ingen foreldrepar som bruker ord som “morapuler”. Eller noen av de andre, for den saks skyld. Kanskje lever jeg i en beskyttet tilværelse. Eller kanskje vi har overlatt for mye av barna våre til alle andre å påvirke.
Det jeg vet er at mange er mer opptatt av å finne ut hvem som har skyld i at barnet banner eller oppfører seg dårlig enn å ta for seg barnet selv. Og jeg tror mange barn/ungdom er vant til at det alltid er noen andre som har skylda/ansvaret for deres oppførsel.
her var det mye, er for sliten til å lese alt, men vil bare si at jeg langt på vei er enig, både med kleppe (jeg nenvte ikke et sted respekt, var ikke så opptatt av det, men du har selvsagt rett - men for meg kommer trygghet (grenser) først, og respekt blir et resultat av gode relasjoner), sissel (som nevnt), linn (ansvarliggjøring - selvsagt - uten ansvar ingen frihet, uten rammer hverken trygghet eller frihet) og randi (høflighet - selvsagt, det er en naturlig del av gode relasjoner og respekt)
Ser ikke de store motsetningene, men som sagt, har ikke lest debatten helt ned….
Lin
Nei ikke når han/henne er 11 år, men det jeg snakker om er nå hele barnas oppvekst. De lever da et liv i relasjon til foreldre og øvrig familie før de er 11 år og det er vel denne perioden som påvirker dem, deres adferd, trygghet, og følelsesliv aller mest.
Dette handler ikke om hvilke ord man bruker, men om mangel på respekt.
Jeg er enig med deg i at skole og hjem må samarbeide, men jeg ønsker å være klar på at det er hjemmet som skal bedrive oppdragelsen og skolen skal holde på med opplæring på den måten de best kan. Og da mener jeg ikke opplæring i folkeskikk. Selvsagt vil det oppstå problemer fra tid til annen, men det skal ikke være slik at tiltrengte timer og lærerressurser skal gå til å takle barn og ungdoms manglende folkeskikk og å holde klassene rolige. Det er virkelig et misbruk av ressurser.
Det er helt legalt å sette grenser på skolen, men mitt poeng i posten er at når man har kommet så langt så sitter man allerede med et problemet. På dette tidspunktet bør barna allerede ha et forhold til begrep som respekt, høflighet og lignende.
Opplæring er så mangt. I dagens samfunn der barna ofte fra ettårsalder bruker store deler av tiden sin i barnehager og senere SFO og skole, så virker det litt rart at ikke oppdragelsen også må komme derfra.
Forøvrig tenker jeg jo også at mye læring i forhold til barn skjer i forbindelse med konkrete situasjoner. Også når det gjelder folkeskikk. På skolearenaen er det kanskje også andre type situasjoner som ikke oppstår i en hjemmesituasjon. Dermed er det jo klart at skolen i samarbeid med hjemmet må ta en del av også denne opplæringen underveis. Når det skjer.
Og, som nevnt, en god del “problematferd” oppstår nettopp i skolesettingen. Det er en del av sosialiseringen og selv den frommeste ungen kan prøve å tøffe seg ved å etterligne andre unger etc. Altså kan ikke skolen fungere kun som en institusjon der man bare fokuserer på grammatikk og matte. Elevene er fortsatt barn og det at de gjør opprør og prøver seg på uakseptabel atferd er mer normalt enn det er et tegn på at noen har sviktet.
Å forvente at seksåringer skal ankomme skolen som ferdige produkter virker i overkant urealistisk.
Mine barn må ha lært det av andre barn, som må ha lært det av sine foreldre.
Lin
Jeg har ikke sagt at skolen ikke skal bidra eller at det ikke skal være samarbeid med hjemmet. Det jeg sier er at hovedansvaret på oppdragelsen skal ligge hjemme, men er selvsagt klar over at skolen må på banen og løse problematiske situasjoner som oppstår på skolen. Dette er også mange skoler flinke til.
At barn og ungdom prøver grenser og forsøker seg på en og annen revestrek er ikke det jeg snakker om Lin. Og det er heller ikke det jeg opplever er signalene fra lærerne i skolen. Problemet er langt mer alvorlig enn som så.
Du skriver mye som jeg er enig i. Imidlertid syns jeg du tar tak i det meste BORTSETT FRA foreldrenes ansvar for oppdragelsen av de barna de sender inn i skolen - istedenfor drar du inn barnehagene for å skyve ansvaret enda et sted. Det holder ikke for meg, og det er nettopp det jeg savner i debatten: foreldreperspektivet.
Jeg tror ikke vi ønsker å være dårlige forbilder. Jeg tror vi ønsker det beste for våre barn og at vi forsøker så godt vi kan. Jeg tror også at vi trenger å beskytte oss. Men det må være mulig å diskutere en problematikk uten at hver enkelt av oss skal føle oss personlig angrepet simpelthen bare fordi vi er foreldre. Jeg tror mange foreldre ser at ting ikke fungerer optimalt i hjemmet i løpet av et liv, men har rett og slett ikke ressurser til å ta tak i det og gjøre det man vet er nødvendig. Istedenfor fortrenges ting, og livet, som kan oppleves som både deprimerende og destruktivt for de som er rundt, fortsetter i det samme mønstre. Noen mener sågar at det er det beste for barna (å bli i slike forhold istedenfor å skilles, å “vente å se” istedenfor å ta tak i ting)
Å peke på ansvar og å fordele skyld er to forskjellige ting Lin.
Jeg føler meg ikke personlig angrepet. Jeg har ingen grunn til å gå i forsvar over dette. Jeg mener bare noe annet. Og jeg synes ikke at jeg skyver ansvaret noe som helst sted.
Mitt poeng var vel heller at vi voksne er så opptatt av å ansvarliggjøre hverandre når man i langt større grad enn det vi gjør nå, bør ansvarliggjøre barna også. Jeg liker ikke den trenden der unger vokser opp til en verden der deres handlinger alltid skal være alle andre sin skyld og jeg liker ikke den tendensen voksne har til å støtte opp om dette synet. Jeg mener at vi gjør ungene en stor urett ved å skulle overføre stadig mer av ansvaret over på noen voksne mens barna blir behandlet som sarte blomster.
For å si det sånn: Dersom et av mine barn oppfører seg uforskammet mot en lærer, så vil jeg at denne læreren skal ansvarliggjøre barnet for egen atferd fremfor å lulle ungen inn i en forestilling om at det alltid er noen andre som har skylda. Akkurat som jeg vil gjøre når ungen kommer hjem.
Foreldreperspektivet mitt er rett og slett dette. Jeg vil at lærerne skal tørre å stille krav til barna mine. Jeg er med hele veien. Jeg forsterker effekten ved at tilbakemeldinger fra skolen får konsekvenser hjemme.
Men jeg kan ikke være der når ting skjer. Og det du omtaler med “istedenfor drar du inn barnehagene for å skyve ansvaret enda et sted.” handler om nettopp dette. Så lenge vi har et samfunn der barn er i barnehage og skole/SFO store deler av dagen, så må også en del av oppdragelsen foregå der. Det betyr IKKE at ikke foreldrene skal oppdra barna når de er sammen med dem. Det betyr at OGSÅ barnehage og skole må være en arena for oppdragelse (kanskje spesielt i forhold til situasjoner som oppstår i nettopp en barnehagesetting) og det kan vanskelig gjøres uten tilstedeværelse. Vi kan ikke gjøre alle de timene per dag til oppdragelsesfrie perioder fordi vi mener at dette kun er foreldrenes arbeid. Da må man heller droppe barnehage og starte hjemmeundervisning.
Derfor må det nødvendigvis være et arbeid foreldre og pedagoger deler. Den voksne som er tilstede når barn gjør noe galt har et ansvar. Så jo, folkeskikk må læres også i skole/barnehagetiden. Det vil ikke si at man driter i den på hjemmebane. Men hjemmebane er ikke nok i dagens samfunn.
Når unger som oppfører seg rimelig greit alle andre steder kommer sammen i et klasserom og oppfører seg bedritent sammen så må man faktisk ta tak i det der. Gjerne med støtte og hjelp fra foreldrene. Og det samarbeidet fungerer langt bedre dersom man lar være å bebreide foreldrene for å ikke ha levert et godt nok produkt ved skolestart.
Jeg er i grunnen drittlei av å se unger slippe unna med uakseptabel oppførsel fordi de voksne er for opptatt av å spille “the blame game”.
Selvfølgelig. Men er det slik du forstår min post dithen at jeg mener at lærerne skal kunne klandre foreldre og ikke ansvarliggjøre barna?
Når du snakker om skolen så snakker du om skolen der hvor barna våre har kommet NÅ og eventuelt har problemer. Det jeg snakker om er prosessen fra barna blir født og til vi sender dem inn i skolen. Vi kan ikke ha barnehagen som sovepute, eller dagmammaen, eller barnas venner - vi kan ikke skylde på gud og enhver mann når det er vårt ansvar at barna våre ikke takker for maten, spytter på folk, behandler folk med liten og ingen respekt. Selvsagt kan det oppstå situasjoner, men det er jo ikke slik at alle ufordragelige barn har blitt mobbet og “tar igjen”. Det er jo ikke slik at alle barn blir urettferdig behandlet og derfor forståelig nok må reagere som de gjør. Det er jo vår oppgave som foreldre å korrigere noe av den forståelsen de har av omgivelsen og lede dem på riktig vei. Og hvis det blir vanskelig for oss, så kan det jo hende at problemet ligger i oss selv - i vår hjemmesituasjon, i våre egne relasjoner. Og da snakker jeg ikke primært om NÅ, men jeg snakker om hva de har vokst opp med. Hva VI er.
For å gi eksempler fra min egen hverdag. Jeg er, som du vet, også mor, og har hatt mange utfordringer som de fleste andre foreldre. Når jeg har støtt på noe jeg har opplevd som en utfordring i forhold til mine barn så har jeg nesten alltid, utelukkende, gått i meg selv først. I vårt hjemmemiljø. Det er en utfordring å være alene med omsorgen, og den største utfordringen er nok at jeg skal ivareta så mange sine behov i tillegg til at jeg har mine egne og at jeg har ingen som korrigerer eller “avløser” meg. Jeg kan vanskelig opptrå rasjonelt og klokt til en hver tid, men dette tror jeg barn har takhøyde nok til å akseptere (jeg har hvertfall en følelse av at mine har det). Men jeg er på vakt overfor mine egne irrasjonelle reaksjonsmønstre, eller dvs jeg er påpasselig for at det ikke blir et mønster. Og jeg har tatt noen grep i forhold til det. Et av de grepene er åpenhet og ærlighet.
Jeg erkjenner at jeg har hovedansvaret for mine barn og jeg tar det ansvaret på strak arm. Jeg ønsker å involvere meg, jeg ønsker å endre meg om det er nødvendig, jeg er mottakelig for input om det noen gang skulle bli på tale - jeg er i det hele tatt villig til mye uten at det betyr at jeg skal trenge å utslette meg selv eller si at jeg tar på meg skyld. Skyld er ikke et tema her, syns jeg. Hvordan barna blir og hva de kommer til å gjøre handler om valg de skal ta, men jeg ønsker å gi dem en bagasje med på veien. Om at noe er verdifullt. At det finnes alternativer til å slå, til å kalle hverandre stygge ting. Jeg ønsker ikke å fortelle dem at det er mulig å være et helt, fullt og lykkelig individ - å ha meninger, stå for dem - også alene, uten å skulle ty til skitne, nedrige triks. Jeg ønsker ikke å fortelle dem at det ikke er farlig å snakke om følelser, det er noe de skal erfare, for bare på den måten blir det sant. Det er da de har et reellt alternativ.
Det arbeidet kan jeg ikke starte med når de er 11 år, det arbeidet ligger kanskje mest av alt i oss selv og det bør man kanskje starte med før man får barn? Antagelig er det det ansvaret jeg snakker om, som vi foreldre har.
Det er jeg fullstendig enig med deg i. Og det er vel også slik jeg mener jeg selv følger opp mine barn.
Men dersom mine barn i skolen får lov til å oppføre seg dårlig uten konsekvenser for dem selv, så vil jeg sannsynligvis føle at jeg ble sabotert. Altså forventer jeg nok at skolen skal være med på jobben med unger i den alderen også.
Jeg er muligens farget av å ha møtt en del unge voksne i psykiatrien som aldri har opplevd at noen har stilt krav til dem. Bare foreldrene deres, lærerne deres, PPT-kontoret deres osv. Men aldri dem.
“Men er det slik du forstår min post dithen at jeg mener at lærerne skal kunne klandre foreldre og ikke ansvarliggjøre barna?”
Jeg er vel litt oppe på såpeboksen i forhold til at jeg synes hele samfunnet er for dårlige til å ansvarliggjøre barn/ungdom. Og da spesielt i debatter som handler om tilstandene i dagens skole.
Muligens. *rødme*
Lin
Jo, men det er greit og helt fair. Det som er viktig for meg er om det jeg har skrevet kan forstås slik, for da må jeg bruke litt mer tid på formuleringene mine :)
Men det er noen nyanser her og som kanskje kan være på sin plass å utheve, og det er at å sy puter under armene på barna ikke gagner noen. De vokser til. De tar noen avgjørelser, så må de ta konsekvensene som følger hvis det blir noen. Men det er liksom to forskjellige ting å rope skjellsord til dem, rive dem i ørene og fortelle hvor udugelige de er når de driter seg ut, og å være fast på at de må ta støyten og betale for det de har stelt i stand, men likevel trygge dem i at du ikke slår hånden av deg, hvis du skjønner.
Det har noe med verdighet å gjøre også. Og trygghet. Og hvordan vi i en relasjon forholder oss til hverandre. Og det er kanskje ikke så dumt å gjøre seg noen tanker om?
Vi har hatt ulike innfallsvinkler, men jeg er glad for at du har tatt deg tid til å utdype hva du mener, for det du sier er viktig også. Og alt dette hører jo sammen. Jeg skulle bare ønske at vi som foreldre kunne blitt flinkere til å se på våre egne behov og ta gode avgjørelser i forhold til det, for jeg tror virkelig og inderlig, at hvis vi passer på oss selv og sørger for vi har det godt, så får barna våre også det godt.
Vi blir snille, mottagelige og velmenende når vi har det virkelig godt :)
Veldig enig.
Dette er en viktig debatt. Har lyst til å komme med en kommentar (og må først bekjenne at jeg ikke har lest alle kommentarene over). Registrerer ordskifte om respekt. Ja det er viktig, men vel så viktig er ansvar.
Oppfatter at det diskuteres litt frem og tilbake ansvarsfordeling - dvs fordeling av skyld. Hm..hvorfor ikke rake ryggen og rett og slett slå fast at det er behov for å TA ANSVAR. Både voksne og barn, foreldre og lærere, og andre voksne.
Tidvis virker det som om vi er i et samfunn hvor det er veldig lett å forvente at andre tar ansvar. “staten” er jo der…. Og når skolen brukes som eksempele er det lett å tenke seg at “skolen/staten” må ta ansvar.
Vi må alle ta ansvar. For egne handlinger. For medmenneser som sliter. For barn.
Denne skrev jeg til Lin under bloggen: Hva med barna?
Hei
Akkurat det du beskriver her har jeg ofte tenkt på. Kravet til foreldre og deres innsats har aldri vært så høy som den er nå. Da jeg gikk på skolen så var jeg veldig klar over at at lekser osv, det var mitt ansvar. Jeg husker jeg måtte diskutere med ene sønn som slutra unna lekser. En tid hadde jeg tre barn i grunnskolen, og det å sitte å gjøre lekser med alle sammen ble en umulighet. Han svarte at læreren hans hadde sagt at det var mitt ansvar at han gjorde lekser, dermed så følte han at om jeg ikke sto over han hele tiden, ja så var det ikke hans ansvar.
Jeg har en sønn med ADHD og de tre første skoleårene var en katastrofe. Han fikk i realiteten ikke undervisning. Jeg strevde livet av meg for å få lærere til å ta ansvar for situasjonen. Jeg visste ikke i begynnelsen hva som var problemet, diagnosen kom ikke før nå i fjerde klasse. Han går nå på medisiner og forskjellen er radikal. Han klarer å konsentrere seg og tar raskt igjen det tapte. De to siste matte prøvene har han hatt 100% riktig! Men det er ikke det jeg vil frem til. Jeg slo i bordet da lærerene ikke klarte å skrive enn tilfredstillene IOP(individuell opplæringsplan) PPT tjenesten mente at gutten trengte full pot av resusser men for at han skulle få det så måtte de gjøre rede for målsettingen med resussene. Det klarte de ikke. Rektor gikk inn og innvilget timene til tross for disse svakhetene. Mitt problem var at gutten ikke klarte å oppføre seg på skolen, hjemme derimot var problemene av en helt annen karakter. Det fordi skole og hjem er ti forskjellige settinger. Jeg prøvde desperat å “oppdra” gutten hjemmefra. Han rømte fra skolen i skoletiden 5 til 6 ganger. Jeg hadde samtaler med han og han fikk konsekvenser av meg hjemme. Ingenting hjalp. Det skjedde ikke noe før jeg sa at konsekvensen må komme på skolen. Jeg ble enig med lærer i at han skulle som konsekvens sitte inne hos skoleinspektøren i friminuttene en dag. Det var selvsagt dødskjedelig.
Den store forandringen kom da han fikk ny lærer i fjerdeklasse. Denne damen var ett unikum. Jeg hadde blitt så forbannet på situasjonen at jeg ba rektor ordne opp. To høyt kvalifiserte resusser, begge med spesialpedagogikk ble satt inn. Etter første foreldremøte ble jeg i så godt humør, og det føltes som en stor bør ble lesset av skuldrene mine. Denne damen er ganske voldsom i uttrykket og har en energi jeg aldri har sett noe sted før. Hun kom inn på foreldremøtet slo hendene i bordet så det sang og skrek høyt: Ja her i klassen driver vi med litt skremming og sånn, også lo hun stort. Vi foreldre satt storøyd tilbake. Hun fortalte litt om hennes pedagogiske tilnærming. Hun sa: Da jeg kom til denne klassen så var det tydelig at det var to gutter her i klassen som var: “De slemme”., og sånn kan ikke jeg ha det! Jeg har ikke slemme og snille elever. Hun fortalte at klassen hadde vært sett på som problemklasse, men sånn er det ikke lenger! Hun hadde jobbet med sosiale spilleregler og omgang med hverandre i klassen. Hun hadde lagt vekt på å dyrke frem samholdet og at hvis noen f.eks var borte så ble det snakket om og bemerket. i klasserommet langs veggen sto ett stort langbord. Hun forklarte at når de spiste satt de rundt dette bordet. Alle skulle ha plass, og da snakket man sammen og konserverte. Hun leste aldri høyt fra bok når de spiste. Man skulle konsentrere seg om å spise og være hyggelige. Hun hadde dratt inn to mikrobølgeovner, to toastjern, og en brødreister og en vannkoker. Man kunne lage seg te eller varme maten hvis man ville. Min sønn som avogtil hadde søvnvansker og som kunne bli lei seg tok hun vare på. De dagene han var trøtt fikk han ligge på en saueskinnfell hun hadde i klasse rommet i friminuttene.
Det som gjorde at hun lyktes så bra tror jeg var at hun tok det hele og fulle ansvaret. Hun sa: Jeg tillater ingen asisenter å prikke noen elver på skulderen og si at de skal følge med. Det er mitt ansvar at elevene følger med! Hun strukturete aktivitetene slik at fokuset alltid skulle være der. Hun fortalte f.eks: Vi er pålagt å ta elvene ut 20 minutter hver dag for å sette blodomløpet igang, noe som er viktig for konsentrasjonen. Derfor hadde hun klassen ute i strukturet gym. Da er det ingen lek, sa hun. Da står vi på rekke og rad ute og jeg driver med litt aerobic etc. I svømmetimene var det heller ingen lek! Nei da drev de med sykronsvømming…hehe….alt dette ble gjort med humor og varme.
Hun drev heller ikke med kjefting, men hadde klare utvetydige og positive beskjeder. Hun fortalte barna hva de skulle gjøre og hva som ble forventet.
En siste ting hun sa til oss foreldre var: Når dere gjør lekser med barna. HJELP BARNA LITE NOK. Med det mente hun at det var viktig med selvstendig gjøring av barna, og at barna ikke skulle vennes til at en voksen satt ved siden av hele tiden.
I løpet av få uker var denne klassen en velfungerende klasse. Jeg merket på sønnen min at han hadde gjennomgått stoffet han hadde i lekse på skolen. Han kunne det, noe jeg ikke hadde opplevd før.
Så at dette er også lærerstyrt er jeg overbevist om. Den samme klassen, med de samme foreldrene, forandret seg totalt.
Jeg syns det er håpløst når lærere snakker om at det er foreldrene som har skylda. Selvfølgelig skal foreldre være foreldre og ta ansvar. Men hvis en skal vente på en revulosjon i sammfunnet eller barneoppdragelse så tror jeg neppe skolen vil bli bedre. Dette må løses på skolenivå.
Jeg tror at ettersom lærere nå er stillt ovenfor større utfordringer, blandt annet fordi spesialskolene så og si er nedlagt, så trenger vi lærere som har høyere kunnskap.
Dessuten. Så skal skolen være mye mer ett sted hvor elevene lærer om å lære. Dvs et sted hvor elvene tilegner seg egenskaper i forhold til å innhente kunnskap og jobbe i kreative prosesser. Dette fordi dette er egenskaper de trenger i arbeidslivet senere. Jeg får en følelse av målsettingen med nye måter å undervise på er litt uklar og at mye pedaogikk mangler fundament i hva som er hensikten. Jeg tenker på da min sønn med konsentrasjonsproblemer ble utsatt for det de kalte for raske skifter. Dvs de gjorde noe i 5 minutter og så skulle de gjøre noe annet i de neste fem minuttene. Hvordan skal man da få fordypet seg eller konsentrert seg?
Jeg er enig i at vi trenger klarere rammer i undervisningen. Det betyr ikke at løsningen er Straff og utvisning eller gammeldags kateterundervisning.
Som denne læreren klarte helt utmerket. Det betyr at læreren leder klassen og skaper rammer rundt aktiviteten. Uten dette mister elvene konsentrasjonen og ting flyter ut.
[…] og Har du lurt på hvor de frekke elevene kommer fra hos Sissel ] SHARETHIS.addEntry({ title: “Will plastic be OK for you eller Skar’u ha […]
Hei Sissel.
Posten min er publisert og link til deg virker fra min side, men jeg ser den ikke her noe sted…. kanskje du må aktivere det?
( http://randiweb.com/2008/02/08/ )
Jeg er altså lærer, og derfor er det ekstra interessant å følge med på debatten litt på sidelinja.
Selv mener jeg at unger er folk. Når voksne folk beklager seg over ungdommen i sin alminnelighet, så må jeg smile for meg selv. Vi er alle folk, og vi blir alle en del av samfunnstrenden. Er ungene mer uhøflige. Så er foreldrene og lærerne det også. Er ungene mer rotete? Så er foreldrene og ungene det også.
Etter hundre og ti år i ungdomsskolen, ser jeg en del endringer, men ikke store. Og ja, - elevene har blitt mer av både det ene og det andre, - men det har vi lærere også, - og foreldrene. Jeg har bedt foreldrene i klassen min pent og vakkert (med foldede hender) om en eneste ting: Kan dere lese raskt gjennom ukeplanen hver helg? Hver høst på foreldremøtet får jeg ivrige nikk og ja-svar. Men de gjør det ikke. Et flertall gjør det ikke. Så når jeg organiserer en teater- og museumstur til Oslo (Skolen betaler, slapp av), og skal samle inn noen kroner til felles middag, så er det 14 av 60 som har betalt fem dager etter at jeg ba om det.
I august fikk elevene mine et særemne. Det skulle leveres rett før jul, og jeg minnet om det på ukeplanen fire - fem ganger i løpet av høsten. Rett før jul tryglet de små om å få noen dagers utsettelse, Jeg er også en del av tidsånden, så jeg sa ja. Rett inne i jula kom etternølerne i postkassa mi med oppgavene, og noen foreldre kom også forbi. Jeg snakket med flere oppegående foreldre. Det viste seg da at ingen av dem hadde fått med seg at denne oppgaven hadde løpt hele høsten. Noen hadde til og med innbilt sine foreldre at de kun hadde hatt fjorten dager på denne store oppgaver.
Vi må alle sammen tenke på hvordan vi vil ha skolen, men det er vi lærerne som må gjøre jobben. Ungene kommer fra så mange ulike miljøer.
Når alt dette er sagt, Sissel: Det er ikke min oppfatning at elever er frekke mot lærerne. Horelærer, fitte, morrapuler? Det var da voldsomt! VIsst skjer det, men denslags kommer fra de meget, meget få, de som kommer til å rope horepurk etter politiet og jævla hurpe til henne som kjører forbi dem på veien. Selv har jeg blitt kalt Hælvetes lærerkjerring en eneste gang, - men det er altså over ti år siden. Og gutten var trengt opp i et hjørne.
Ikke glem at ungene i skolen representerer et gjennomsnitt av den norske befolkninen. På vår skole har vi ca 500 unger. Gå ut i gatene og plukk inn et tilfeldig utvalg av 40 - 43-åringer. Da får man både de veltilpassede som har felles kultur med skolen, alkoholikerne, unnskyld-at-jeg-lever-jentene, konemishandlerne, de barmhjertige, de late, de kriminelle, de arbeidsskye, de psykisk syke, de flittige, de fysisk syke…………..
Jeg har ganske lik erfaring som Multippel. Det finnes noen supre lærere der ute og i mine øyne ser det ut som om det at de faktisk stiller noen krav til barna selv funker som bare det. Det er utrolig hvor mye som skjer når elevene oppfatter at det er dem selv det går på.
Og akkurat som Multippel husker jeg også at da jeg gikk på skolen så gikk det om jeg hadde gjort lekser eller ikke på meg.
Multippel skrev:
“Han svarte at læreren hans hadde sagt at det var mitt ansvar at han gjorde lekser, dermed så følte han at om jeg ikke sto over han hele tiden, ja så var det ikke hans ansvar.”
Denne holdningen gjennomsyrer mange unger i dag. Når det dukker opp lærere som endrer på dette og sier til ungene at “nei, det er DU som har ansvaret”, så skjer det faktisk noe. Som datter av foreldre som jobber/har jobbet med bl.a. dette (ledelse, veiledning, “problembarn”, klasseledelse osv.), så mener jeg at dette ikke bare er noe jeg tar ut i fra luften. Også de kan fortelle om hvordan en endring i synet på hvem man egentlig skal lære opp (foreldre eller elev) noen ganger kan endre en vanskelig/fastlåst situasjon totalt. Og føre til et mye bedre samarbeidsklima for foreldre som tidligere ble irettesatt, truet med barnevernet osv. for at de ikke fikset å “fjernstyre” ungen sin når h*n var på skolen.
Hege
Jeg tror nok, og det viser seg jo også gjennom ulike undersøkelser som har blitt gjort, at lærernes erfaringer er ulike. Ingenting tyder på at alle barn og ungdom har blitt frekkere eller at alle lærere sliter med frekke elever, og takk og pris for det. At noen lærere ikke har det problemet og lykkes i sine pedagogiske opplegg syns jeg er flott, men likevel så rapportere det om et stort problem i den norske skolen hva støy og respekt angår - så må vi ta det alvorlig.
Vel, dette skjer på skoler nær deg, så det er en realitet.
Multippel
Takk for en lang og fin kommentar.
Jeg forstår utfordringene du har hatt/har, og skjønner at de er forskjellige fra de vi “vanlige” foreldre med barn uten slike diagnoser har. Jeg er også enig i at det er viktig at lærere og annet personale innehar all nødvendig kompetansen som kreves fordi mangel på dette kan føre til fatale konsekvenser - spesielt når man har barn med spesielle behov.
Jeg føler nok at det du skriver er litt på siden av det jeg tar opp i min post, men likevel er den på sin plass og veldig viktig sett i et større perspektiv.
Programsekretariatet
Takk for svar. Uten å vite det, siden du ikke har lest hva som er skrevet av kommentarer, så oppsummerer du hele kommentarfeltet :)
Det skjer på alle skoler, men det er sjelden og det er de ytterst få som kommer med sånne utsagn. Alle skoler har disse ytterpunktene, de skal også være der, det har nemlig politikerne våre bestemt. Jeg går da og vasser i disse ungene hver dag, og jeg vet at det ikke er sånn hverdagen er. Ta dere en tur inn på en tilfeldig skole, gå litt rundt i gangene, prat med lærere og elever. Jeg tror dere vil møte en hverdag som er temmelig lik den utenfor skolen. Skolen er en del av samfunnet vårt, og ikke veldig annerledes.
Hege
På hvilket grunnlag kan du si dette Hege?
Jeg er klar over at fagforeninga vår har hatt en undersøkelse for et par år siden, som forteller at 20 % av lærere har opplevd trusler de siste fem årene og tilsvarende tall. Likevel har jeg vondt for å tro at dette er det normale. Datteren min har jobbet på en meget belastet Osloskole, og hun forteller at det er mer vanlig der enn det hun kjenner igjen fra sin skolehverdag. Disse tallene tar jeg på alvor, men likevel er det påfallende hvor lite jeg ser til det her i byen. Jeg omgås nesten bare lærere, min mann er lærer på en annen skole enn jeg osv, - og selv har jeg opplevd å ha blitt kalt noe stygt en eneste gang. Hovedinntrykket mitt er at lærere rundt meg opplever dette en sjelden gang, og at det er helt spesielle elever det dreier seg om. Dette er jo noe vi snakker om. Samtidig ser vi nok ulikt på dette. En lærer jeg kjenner meldte det som hms-sak da en elev ikke ville gjøre som han ble bedt om. Hun opplevde det som så provoserende.
Men tall er tall, - min agenda er mer å ikke svartmale situasjonen mer enn nødvendig, og nå om dagen brukes det så mye svartmaling at jeg blir mer deppa av det enn av en og annen storkjefta unge. Dessuten kjenner jeg meg over hodet ikke igjen i hvordan arbeidsplassen min presenteres på TV, i radio, i blogger, i aviser - av alle som ikke er der.
Hege
Jeg hevder ikke, og jeg har heller ikke sett andre si/skrive det heller, at dette er det normalt. Det jeg sier er at jeg merker meg signal fra mange lærere gjennom undersøkelser som er foretatt, at dette er et økende problem. Da mener jeg at vi må ta tak i det. Det kan ikke være slik at vi har den holdningen at hvis vi ikke ser et problem eller har erfart et problem selv, så eksisterer det ikke. Jeg opplever at vi foreldre har et ansvar i en større sammenheng, som strekker seg ut over den enkelte skole som våre barn går på.
Det jeg må si at jeg forundrer meg over er den stadig tilbakevendende insinuasjonen om at “vi” kan umulig vite (eller ta tak i problemstillinger knyttet til skolen?) fordi “vi” er ikke lærere og ikke kjenner hverdagen. Dette hører jeg stadig vekk og jeg opplever det som alt fra hersketeknikk til eksludering av velmenende invitasjon til debatt. Det er våre barn som går på disse skolene, og jeg syns ikke det handler om å svartmale en situasjon (jeg kjenner da bare flotte ungdommer), men om å ta tak i problemstillinger og et ønske om å ha en god dialog.
Hvis mange nok lærere hevder at dette er et problem, så plikter vi å ta det alvorlig.
Selvfølgelig skal vi diskutere skolen, og selvfølgelig kan man mene noe om skolen selv om man ikke trår der til daglig. Det er det da mange som gjør også, - hver dag. Men akkurat nå om dagen må du ha oss lærere unnskyldt om vi synes det har blitt litt mye :-)
Når det gjelder det aktuelle problemet du tar opp, så snakket vi litt om det på trinnet mitt i går. Jeg nevnte at jeg diskuterte dette på nettet. Mine kolleger opplever situasjonen på samme måte som jeg gjør. Hvis en lærer har en elev med en uønsket språkbruk, så kan det balle seg på en periode, men ingen hadde selv opplevd det i sjenerende grad. Jeg opplever at du utfordrer foreldrene. Kanskje har jeg gitt opp akkurat det, og det er i tilfelle synd. Veldig ofte er det sånn at de ungene som virkelig sliter, - og det er de ungene som kan bli så utagerende, så er det ikke lett å få hjelp fra foreldrene. De har mer enn nok med sitt, og de har sjelden et så bevisst forhold til dette som du har.
En av kollegene mine som har vært 25 år i skolen sa i går: Det er ikke den ungen som hvert sjette år eller sånn ber meg dra til helvete som gjør meg oppgitt over jobben min. Men når vi har en unge med massive problemer, og det er nærmest umulig å få barnevernet på banen, eller når vi må fylle ut hauger av skjemaer, relevante og irrelevante, for å få PPT til å ta en titt på en unge vi er bekymra for - da blir jeg oppgitt, sa hun.
Heldigvis er det ikke så alt for ofte det er sånn.
Bra innspill, men hvorfor er vi da på vei mot heldagsskole????