Overgrepet - Justismordene på Fritz Moen
Feb 6th, 2008 | By Sissel | Category: Litteratur, Politikk og samfunnTore Sandberg (født 23. april 1944, i Asker) er en norsk journalist, forfatter og privatetterforsker. Han begynte som journalist i Dagsnytt radio i 1968, i 1974 gikk han over til Dagsrevyen der han arbeidet frem til 1982.
Tore Sandberg fikk renvasket Per Liland for drap i 1994, og sørget for at han ble tilkjent erstatning på 14 millioner kroner for justismordet han ble utsatt for. I 1998 engasjerte han seg i saken til Fritz Moen og avdekket også her at det har blitt begått intet mindre enn dobbelt justismord mot en og samme person.
Dommen mot Fritz Moen
Moen satt 18 år i fengsel for drap han ikke hadde begått, og boken “Overgrepet - Justismordene på Fritz Moen” skrevet av Tore Sandberg, avsløres tjenesteforsømmelse i praktisk talt alle ledd i politi og påtalemakt. Boken bør leses av alle, og spesielt dem som tror at slike overgrep ikke kan skje i Norge. Dette er sjokkerende lesning, og det er sjokket som driver deg videre, ikke en spesielt velskrevet bok. En ting er at alle mennesker kan gjøre feil, men det fryktelige i denne boken er avsløringene om at overgrep har blitt gjort mot Fritz Moen med viten og vilje.
Tore Sandberg var opptatt av Fritz Moens skjebne helt siden rettsaken og den fellende dommen i Torunn-saken i mai 1978. Han forteller at han alltid har tvilt på at den funksjonshemmede Fritz Moen kunne ha drept den unge Kongsberg-kvinnen, og tvilen vokste i styrke da han også ble dømt for drapet på Sigrid Heggheim. Selv sier han i boken:
I min verden regner jeg i utgangspunktet ingen som skurk. Men med det samme utgangspunkt er det heller ikke riktig å frede noen. I årenes løp har jeg sett hele raden av toppfolk gjøre nettopp det. Daværende riksadvokat - nå høyesterettsdommer Fredrik Rieber-Mohn henla i 1994 min anmeldelse av sju høytstående myndighetspersoner som “åpenbart grunnløs” - uten å undersøke saken nærmere. Rieber-Mohn begrunner henleggelsen med at han ut fra sitt kjenskap til det norske rettsystemet og de anmeldte personer umiddelbart kunne vite at anmeldelsen var grunnløs. Det ville jo vært fint om vi alle kunne fritas for mistanke fordi folk som kjenner oss, ikke kan forestille seg at vi har gjort noe straffbart. Da trenger vi jo ikke en gang å vurdere bevisene som foreligger
Og her er vi ved et sentralt stikkord: bevis. Politiet hadde ingen tekniske bevis i saken mot Fritz Moen. Ikke et eneste et. Det eneste de hadde var Moens tilståelse, som man kan sette store spørsmålstegn ved, men som ikke ble gjort under forhørene, ikke under rettsaken og heller ikke da saken ble vurdert gjenopptatt.
Fritz Moens begrepsforståelse
Fritz Moen var ikke døvstum, han syntes dette var en krenkende beskrivelse på han. Han omtalte derimot seg selv som sterkt tale- og hørselshemmet, og hadde behov for tolk når han skulle gjøre seg forstått overfor hørende. Fritz Moen var født hørselshemmet og hadde utviklet sitt eget begrepsapparat som ikke alltid samsvarte med andres. Dette kunne for eksempel dreie seg om begrep som ’sannhet’ som Moen, slik jeg har forstått det, tolket som ‘det riktige’ - altså si det politiet vil høre. Det er mange eksempler på at hans måte å kommunisere på og forstå verden rundt han på, aldri ble forsøkt tolket riktig, ei heller forstått, til tross for at mennesker rundt han gjentatte ganger forsøkte å forklare dette.
I boken får vi også høre at tolk- og polititjenestemann Lyder Sørforsli aktivt gikk inn i avhørene av Fritz Moen. Han hadde altså ikke som mål å søke å forstå Moens begrepsforståelse slik at han kunne oversette han korrekt, krav som stilles til en profesjonell tolk, men søkte derimot hele tiden å “forstå” Moen mot en tilståelse. Han opptrådte også meget konfronterende under avhør, hvilket styrket Moens maktesløshet og redsel.
Politiet lærer opp Fritz Moen
Når det gjelder tilståelsen av drapene så sier Moen selv at politiet “lærte” han å si hva som var riktig. Det samme gjentar han i Frostating lagmannsrett rett under rettsaken (Torunn) i 1978 og i Sigrid-saken i 1981. Han sier at politiet “maste og maste” og at han til slutt ble lei og skremt (avhøreren slo flere ganger i bordet noe Moen fant ytterst truende) av at politiet sa at han ville bli avhørt gang på gang i mange dager hvis han ikke tilsto. Moen sier at han til slutt følte seg hjelpeløs.
Han sier at han fant på ting som han forklarte politiet. På spørsmål fra Tore Sandberg om hvorfor han fant på ting sier Moen at det var fordi politiet maste. Fortell, fortell ba politiet i mange dager, uten at han fikk kontakte advokat.
På spørsmål fra dommeren i Torunn-saken spurte dommeren om han (Moen) nå hadde fortalt sannheten, hvorpå Moen svarte:
Ja nå har jeg fortalt sannheten. Nå har jeg fortalt det Hjertaas sa jeg skulle si.
(Hjertaas er politibetjenten som foretok de fleste avhørene i begge sakene mot Moen). Fritz Moen forsto altså at politiet ikke var fornøyd med forklaringen hans, og i begge sakene endret han forklaringen til politiet ble fornøyd. Det var hans forståelse av sannhet.
Manipulasjonen
Men boken avslører mer:
- Manipulasjon av vitner
- Vitneutsagn som kunne bekreftet Moens opprinnelige forklaring hvor han sa at han var uskyldig, ble ikke hørt, men stemplet som uviktig av politiet.
- Lagmannsretten fikk ikke høre om viktige observasjoner som var gjort og som ville utelukket Moen som drapsmann
- De biologiske funnene stemmer ikke
- Politiet flytter tidspunktet for drapet for å tilpasse det Moens “forklaring”
- Moen hadde alibi da Sigrid Heggheim ble drept
- Dommere stilte ikke spørsmål ved åpenbare mangler i etterforskningen, ei heller selvmotsigelser presentert av politi og påtalemyndighet
- Moen er anklaget for å ha utført ting under drapet han helt umulig kunne ha klart på grunn av sitt handikap (bare en funksjonsfrisk arm)
Døde som en skyldig mann
I 2004 ble Moen først frikjent for det ene drapet, og i 2006 ble han frikjent for det andre, etter at en 67 år gammel mann hadde tilstått begge drapene på sitt dødsleie. Fritz Moen døde 28. mars 2005, fremdeles kjent skyldig i å ha begått drap. (kilde: Wikipedia)
Årets viktigste bok
Dette er en av årets viktigste bøker. Tore Sandberg dokumenterer ikke bare det optimale sviket rettsstaten Norge har begått mot en av våre ressurssvake, men også hvor kalkulert og beregnende det hele virker i bort i mot alle ledd. Fritz Moen var alene i denne verden. Med unntak av en voksenperson på det hybelhuset i Trondheim, så hadde han ingen. Han var forsvarsløs og et lett bytte for de som ønsket å se denne saken løst koste hva det koste vil. Tore Sandberg gir oss rystende lesning, og selv klarte jeg ikke å holde tilbake tårene.
Riksrett mot høyesterettsdommerne i Fritz Moen-saken.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen har besluttet å åpne sak for å vurdere om tre høyesterettsdommere skal stilles for riksrett i etterkant av justismordet, så det skal bli interessant å se utfallet her. Det er første gang et slik vedtak fattes, og det er første skritt på vei mot en eventuell riksrett. (kilde: Nettavisen)
Takk for at det finnes mennesker som Tore Sandberg. Og for en gang skyld: takk Se og Hør - uten dem hadde neppe saken blitt løst. For det var de som gjorde det hele økonomisk mulig.
****
Takkes den som takkes bør -men nesten rart at takken går til Se og Hør ;-)
Dette var en knallbra artikkel synes jeg. Denne boka skal jeg kjøpe. Jeg har ikke satt meg så grundig inn i saken om Moen før, selv om det har vært skrevet en del om den. Men slike bøker (og bevisstgjlringen rundt slike bøker - ref Sissels artikkel) er så utrolig viktige.
Jeg ble sjokkert bare av å lese dette - er det virkelig tilfelle at han ikke fikk tilgang til advokat under forhørene? Er det mulig?
Tolkens rolle er også interessant og dagsaktuell. Flott artikkel, Sissel!
Veldig godt blogget.
Jeg blir nesten på gråten av tanken på at Moen helt unødig var nødt til å dø med drapsdommen fortsatt hengende ved seg. Det er så nitrist!
Veldig bra gjennomgang, Sissel. Jeg kan ikke fri meg fra tanken på at det kanskje er politi og påtalemyndighet som bør trekkes for riksrett, og ikke dommerne.
Randi
Ja, det kjentes veldig merkelig å skrive for å være ærlig. Men det er sannheten. Tore Sandberg fikk frie hender og jobbet som privat etterforsker med alle utgifter dekket og uten klausuler om at han måtte stille opp i Se og Hør som gjentjeneste/betaling.
Mike
Ja det må du gjøre. Jeg merket etter 20 sider at dette måtte jeg blogge om - boken gjorde uutslettelig inntrykk.
Nei han fikk ikke tilgang til advokat før langt ut i prosessen.
Tolkens rolle er svært interessant. Hvis vi holder rollen opp mot hva som kreves av en tolk så er det virkelig alvorlige regelbrudd Lyder Sørforsli gjorde seg skyldig i. Det anses som svært alvorlig at en tolk går inn som aktør i en prosess. En tolk har kun EN oppgave når han/henne tolker og det er å formidle hva som blir sagt. Tolken skal ikke tro noe som helst, skal ikke gjette, skal ikke anta - de skal oversette og hvis de lurer på noe, så skal de be vedkommende om utdyping. De være “stemmen”, men ellers helt usynlig.
Lin
Ja det er så uendelig trist. Og jeg hadde en følelse gjennom hele boken, nemlig maktesløshet. På Fritz Moens vegne.
I hele den tiden han satt i fengsel, over 18 år, fikk han nesten ikke besøk. Han hadde ingen venner og ingen familie, og kunne heller ikke kommunisere med de andre innsatte fordi han hadde ikke tilgang til tolk. Han var så og si isolert hele tiden han satt inne og ble tidvis paranoid. Mye fordi han trodde at “alle” snakket om han, men også fordi han hadde null tillit til mennesker. Logisk nok - de fleste hadde jo sviktet han.
radiohode
Det er mange som burde vært stilt til ansvar i den prosessen radiohode. Mange.
Tenk hvis ikke Sandberg hadde tatt tak i saken. Og jeg lurer nå på hvor mange andre Liland’er og Moen’er som sitter i fengsel uskyldig dømt. Hvem skal snakke deres sak? Jeg blir helt dårlig av å tenke på at Tore Sandberg nesten ble personlig konkurs av disse sakene, og at det var Se og Hør som trådte til. Hvor i all verden er rettsikkerheten vår?
Om landet rettssikkerhet skal bæres av Se&Hør, ja da…
Da finner jeg ikke ord.
kleppe
Hva tenker du om Se og Hør ang dette?
Flott blogget, Sissel! Jeg synes Fritz Moen saken er skummel :S
Enig med Lin, jeg blir også på gråten. Det er sinnsykt trist.
Virrvarr
Skummel ja, ja det er bare forbokstaven.
Men det jeg nesten syns er like skummelt er at jeg nesten ikke ser at folk blogger om det heller - og hvor er avisene som daglig bombarderte oss med artikler da Valla og Terrasakene pågikk som verst?
Hvor mange artikler har de spandert på det største rettsovergrepet som har skjedd de siste 100 år? Det er fader meg ikke mange.
[…] vi nesten ikke kan fatte, og hvor politietterforskningen i ettertid ble sterkt kritisert. I Fritz Moen-saken ble det endog bevisst jukset fra politiets side, med blant annet omdatering av bevisdokumenter, og […]
[…] om Fritz Moen er så hjerteskjærende vond. Den uskyldige funksjonshemmede mannen ble dømt og satt over 18 år i fengsel for 2 drap han ikke ha… Som sterkt tale- og hørselshemmet ble det 18 ensomme år. Fritz Moen bar naturlig nok på en sterk […]
Selvfølgelig er det forferdelig at Friz som voksen ble utsatt for to justismord. Men vi må ikke tro at det var bare greit under barndom og oppvekst. Som «tyskerunge» hadde han store problemer allerede fra fødselen og at han var født nesten døv gjorde det ikke lettere. En ting som går igjen i beskrivelsene av ham er at han ble sendt fra sted til sted pga. av «tilpasningsvansker» da han var gutt. Når man tenker på hvordan folk den gangen tenkte om kvinner som hadde fått barn med tyske soldater aner man at her er det en stor urett som er begått mot mange barn som ikke hadde gjort noe galt, de hadde bare norsk mor og tysk far. Jeg tror at tilpasningsvanskene var også det at ansatte på internat og barnehjem i årene etter krigen ikke helt aksepterte tyskerbarn og hvertfall ikke anstrengte seg for å gi dem omsorg og nødvendig spesialopplæring. Når man tenker på dette og leser litt mellom linjene er det lettere å ane hvorfor Fritz hadde et svært dårlig talespråk. Et hint om hvordan han hadde det som gutt får man også når man leser følgende: «Når det kom nye barn til oss, pleide vi å snakke med familien for å få litt av historien deres. Når det gjaldt Fritz, var det ingen å snakke med. Da jeg kontaktet Skårdalen døveskole i Oslo, hvor han hadde bodd noen år, fikk jeg vite at han hadde vært den eneste på internatet som ikke hadde noen familie å dra til i helger og i ferier. I perioder lå han derfor ofte og gråt». (Solveig Askjem, som kjente Fritz fra et av hjemmene han var på) Så mitt poeng er at Fritz hadde et forferdelig liv helt fra han ble født, ikke bare fra han ble mistenkt og arrestert i 1977. Det er fint å tenke på at han hvertfall de siste årene av sitt liv fikk et godt liv på Conrad Svendsen senteret på Nordstrand, det fortjente han virkelig ! Og jeg er glad at han slapp å oppleve at noen tufser i justissekretariatet reduserte erstatningen hans til nesten det halve med begrunnelsen at frifinnelse nr. 2 først kom etter hans død, det er bare uhørt og så frekt og respektløst at man må skamme seg som nordmann over at ingen grep inn og fikk stoppet det før det gikk ut i pressen.
Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Fritz_Moen
Hei Per og takk for kommentaren
Ja, alt dette er viktig, ikke bare for å forstå livet som Fritz Moen levde, men faktisk også hva som skjedde fra han ble siktet og til han ble dømt.
Dette du skriver om, isolasjonen som Fritz Moen opplevde gjennom hele livet, det ble jo ytterligere forsterket da han satt i fengsel og fikk enda færre å snakke med. Ingen. Og vi snakker her om mange år avsondret fra de få menneskene som kjente han og hans måte å kommunisere på.
Det er godt å lese at det er flere som engasjerer seg i dette.
Ja ja, noen har tatt litt til vettet og justert erstatningen opp til et mindre frekt nivå, vi får vel si at dette var nogenlunde anstendig.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2376418.ece