Ryktene skal ha det til at snøen er borte nå, men det går jo litt sånn fra dag til dag. Det er vel ikke lenge før den blir liggende nå.
Ser det ikke helt julekortfantastisk ut?
Det ene bildet er forresten tatt fra mitt (barndoms)soveromsvindu :)
Miriam
Skal du hjem til jul?
Stine
Vi får krysse fingrene for en snøfull vinter MED snø som blir liggende på trærne - men UTEN is :)
Så fint Bridgehill. Du har forresten utrolig mange flotte bilder på bloggen din selv.
Bildene hjemmefra får jeg tilsendt, for jeg er der ikke så ofte at jeg får tatt dem selv … men når de kommer så syns jeg det er fint å legge dem inn her - så kan jeg se dem også når jeg er bortreist :)
(oppfordrer de som ikke har vært på B sin side og sett bildene, til å stikke innom - klikk på navnet hennes over her)
Er du MANN?
Oi, det har ikke jeg fått med meg - jeg har alltid tenkt at du er kvinne, og om du har sagt noe annet så har det gått meg helt hus forbi.
Pjuh
Hva skal jeg si for å sno meg unna dette? Jeg har en følelse av at å si: det er fordi du har så god kontakt med dine feminine sider, bare vil gjøre det hele mye verre ;)
På en skala fra 1-10, hvorav 1 er minst, hvor sur er du nå? :)
Det gjorde det ikke verre, men ille blir det kanskje etter denne kommentaren?
Når jeg for det meste opptar meg med friluftsliv og bilder (og under det mye annet), har jeg altså ”god kontakt med mine feminine sider”? Kanskje fordi jeg føler for det jeg gjør og så skriver om? Du har vel noen eksempler?
I møte med andre er det umulig å ikke forestille seg ett eller annet (om den andre).
Vi går i baret mye oftere enn vi er klar over, og blir bare sjelden avslørt. Desto mer fornøyelig at også frilynte Sissel kan misfare seg. Derfor er jeg ikke sur i det hele tatt Det har jeg lært meg å ikke bli/være, men for dette ville jeg ikke ha blitt det uansett.
Det med kjønn har betydning, av og til er det avgjørende, for hvordan vi forholder oss til hverandre. Om andre bloggere jeg ”møter” er hun eller han, er i utgangspunktet uinteressant, men likevel kjekt å finne ut av. Kvinner er (for meg) bedre samtale- eller bloggepartnere enn de fleste menn. Menn er ofte mer påståelige enn kvinner. Jeg fortrekker åpne samtaler fremfor disputter. Likevel: To av de klokeste kommentatorene jeg er borti, den ene et profesjonelt medmenneske, den andre livskunstner, er begge menn (tror jeg).
Det kan jo være jeg er en nokså androgyn mann. For skøy sjekket jeg litt på ordet androgyn. På VG nett (http://www.vg.no/vg/96/kvinne/0804den.html) fant jeg artikkelen ”Den lille forskjellen blir mindre”. Mye interessant her. Minst en fjerdedel av Norges befolkning er androgyne, og flere vil det trolig bli det ettersom det legges stadig større vekt på likeverd mellom kjønnene. Androgyni er ikke biologisk betinget, men resultat av sosial læring. ”Androgyne mennesker er mindre selvopptatte fordi de ikke trenger å passe seg for å falle ut av rollene sine, slik den maskuline mann eller feminine kvinne hele tiden må gjøre. Derfor blir den androgyne mer situasjonsorientert, mer fleksibel og tilpasningsdyktig. Den androgyne er ofte tryggere på seg selv, takler nye situasjoner bedre, kommuniserer lettere og har det bedre i sengen.” Du verden. (Dette var det store sidespranget.)
Hvis etiketter som naturmenneske, filosof og humanist kunne brukes på meg, skulle det også indikere at jeg et opptatt av alle nyanser, ikke bare ute, men også i menneskets natur.
Å fremstå i bloggen med et kjønnsnøytralt navn, og uten å skrive om avslørende emner knyttet til politikk, religion og sport, har vist seg som et interessant eksperiment. I politikk og religion er det ofte lite nyanser, mest tro, rasjonalisme og kynisme. Mye blir for lettvint og opplagt. I heia ”vårres kara” (eller jenta i disse håndball-vm-tider) kan det også være mye lidenskap. Det er ikke det verste.
Vi er så mye mer enn vi har kontroll på, både du og jeg. Det er når jeg får sjansen til å se bak det du gjerne vil fremstå med, at du begynner å bli interessant. Noen ganger skriver du slik, og ikke først og fremst under ”Aktuelt” og ”Politikk og samfunn” (kategorier på topp hos deg).
Å blogge skal altså være å skrive seg selv. Da er det spennende å tenke på hvor mye samsvar det er mellom det man selv mener å representere, og hva andre oppfatter og tror. Noen sier de ikke bryr seg. Det er tull. Jeg følger og føler med deg.
Et lite apropos til slutt: Du har skrevet en post ” Hvor mye frihet kan vi tåle i trafikken”. Den kommenteres ikke overraskende av tre menn. Og ender opp i en ”krangel” (selv om særlig én har mye fornuftig å fremføre), om noe enkelt som er vanskelig å få til eller omvent (som også politikk og religion). Er du maskulin da?
Helt til slutt: Hvis jeg får til et bilde der jeg ser like fordelaktig mandig ut som du poserer feminint, skal jeg vurdere å bruke det i bloggen (men det strider vel mot min androgyne ”natur”?).
Kanskje denne tirade er et uttrykk for at jeg er mer opptatt av kjønn enn jeg vil være ved, som mange er tve i mange viktige spørsmål, og at nettopp det er en forutsetning for å finne ut av ”ting”? Når noen kan få seg til å være så urimelig hatske mot personer eller grupper som de mener seg forskjellig fra, er det sin egen tvil og usikkerhet, eller sine egne dogmer de sliter med?
Kommentaren er skrevet slik at jeg liksom skal avsløre noen av mine fordommer, i hvert fall preferanser. Nu får æ vel så hua passa?
Bridgehill
Min kommentar var egentlig bare et håp om å kunne erte litt (det finnes enda menn som lar seg erte av sånne utsagn), ikke basert på et generelt inntrykk :)
Men nå er jeg glad for at jeg sa det jeg sa, for FOR en herlig kommentar fra deg. Tusen hjertelig takk. Jeg opplever den ikke som en tirade, heller tvert i mot - du gav meg bøtter med inspirasjon til å ta tankene videre. Du skriver mye om det jeg selv har tenkt, men uten å få skikkelig struktur på. Det skal jeg gjøre i en ny post når jeg har litt bedre tid - og du, vi tenker mye likt Bridgehill.
Avsnittet om androgyni var utrolig interessant, men jeg forstår det ikke helt for jeg trodde at alle mennesker besto av både feminine og maskuline sider i større eller mindre grad.
Jeg skal lese den artikkelen.
Å blogge skal altså være å skrive seg selv. Da er det spennende å tenke på hvor mye samsvar det er mellom det man selv mener å representere, og hva andre oppfatter og tror. Noen sier de ikke bryr seg. Det er tull. Jeg følger og føler med deg.
Selv om man (altså jeg) skriver om politikk og samfunn, og det tilsynelatende er noe utenfor meg selv og mitt her hjemme, så skriver jeg jo likevel om meg selv. For jeg tilkjennegir hvordan jeg tenker, hva jeg prioriterer, hvordan jeg føler, hva jeg opplever har verdi - sånn sett kan man få en følelse av hvem folk er uten at de (altså jeg :) )nødvendigvis skriver i jeg-form.
Men så skriver jeg også mange stemninger, fordi jeg har lyst. Det kommer hulter til bulter etter hva jeg kjenner jeg har lyst å skrive om.
Jeg representerer i grunnen ingen andre enn meg selv, og gjør krav på det jeg opplever som min ytringsfrihet, altså retten til å få være den jeg er, skrive om det jeg har lyst til under fullt navn. Uten å skulle kamuflere meg bak et nick for at noen kanskje skulle tro at jeg ikke er så flink, så strukturert, så … osv. Jeg krever min rett til å være hel - til å få være sint, reflektert, irrasjonell, følsom, sårbar, ettertenksom … sider jeg mener de fleste av oss har. Jeg har tenkt mange ganger at hvis jeg skal være nødt til å kamuflere meg bak et nick for å kunne bli respektert og godtatt som et helt menneske, med negative sider så vel som positive, så er det noe galt med verden.
Dette er ikke på noen måte en hentydning til deg som har valgt å bruke nick.
Jeg startet på en post hvor jeg hadde lyst å si noe om hvorfor jeg tilsynelatende ikke ser ut til å slippe om for ting å skrive om, men gav opp. Men jeg kom frem til det at dette henger mye sammen med frihetsfølelsen jeg kjenner. Jeg føler ikke at jeg må prestere, eller være noen annen. At jeg må være veldig politisk bevisst, at jeg må være oppdatert på de siste hendelser, at jeg må være følsom … at jeg må finne ut hvilken boks jeg ikke skal ramle ut av.
Du sier at du tror det er tull det noen (altså jeg :) hevder at jeg ikke bryr meg om hva folk syns. Altså … jeg ville jo syntes det var utrolig trist om alle som leser meg skulle mislikt meg, men det skal jeg innrømme at ikke har slått meg som reellt. Det som jeg har tenkt er at det er mange som ikke vil like meg - noe annet ville da være helt merkelig og lite troverdig.
Men så spør jeg heller ikke folk om de liker meg. Du legger igjen en hyggelig kommentar her, men vi snakker ikke om om du liker meg. Kanskje gjør du ikke det - kanskje aner du ikke om du gjør det. Men jeg bruker ingen tid på å tenke på dette. Jeg setter pris på en fantastisk fin kommentar over her og håper jeg får fler av dem. Det er det jeg tenker.
Jeg er mer opptatt av at jeg og andre kan få ha det rommet som skal til for å VÆRE. Skrive fritt og uten å skulle etterstrebe andres forventninger rundt hvordan en skal være og opptre. Så blir det hele mer ekte også.
Du har skrevet en post ” Hvor mye frihet kan vi tåle i trafikken”. Den kommenteres ikke overraskende av tre menn…… Er du maskulin da?
Det kan jeg ikke svare på :)
Men jeg kan si at jeg tenker gjerne om meg selv at jeg er maskulin (fordi jeg behersker så mange av disse tingene som anses som maskulint). Menn jeg kjenner omtaler meg derimot alltid som feminin. Så hva som er svaret vet jeg ikke. Kanskje begge? Jeg er både maskulin og feminin? :)
Og jeg som hadde slått meg så fullkomment til ro med det første svaret ditt. Lurte på om jeg skulle melde noe om at de androgyne, siden du lurte på det, både vedkjenner seg og bruker begge sett av egenskaper i seg, både de maskuline og de feminine.
I tillegg noe om at mer interessant enn å tenke likt er at tanker trigger (som du jo ga uttrykk for). Jo visst.
Etter å ha lest din siste skrivelse er jeg med på at vi kanskje ikke er så ulike. Jeg vet ikke om jeg rekker innom alt, men begynner i hvert fall. Ikke usannsynlig at jeg etter hvert sporer av?
Først i det første sitatet (du gjengir) over, tenkte jeg mest på egne erfaringer, både på blogg og ellers. Et eksempel: De fleste kommentarer jeg har fått fra ”fremmede” (utenfor bloggen) om hvor de mener jeg står politisk, går konsekvent i en retning som stemmer svært dårlig. Hvem jeg fremstår som i bloggen er jo hele grunnen til disse runder. Hvilke misvisende signaler gir jeg? Samsvar mellom det man selv mener å representere og hva andre oppfatter?
”Noen sier de ikke bryr seg.” Hadde jeg med noen ment deg, hadde jeg skrevet det. Jeg har ikke sett noe hos deg som skulle tyde på at du ikke bryr deg om andre, begge veier og i alle slags betydninger. Utsagnet kom etter at jeg hadde registrert en for meg ikke positiv kommentar hos deg, og etter at jeg hadde tenkt litt på at man ikke blir like godt tatt imot av alle bloggere. ”Noen” (ikke deg) tenker kanskje at bak det ubehøvlede skal folk oppdage at det er godt ment, men slikt gidder ikke jeg undersøke.
Du skriver om det som faller deg inn, enten argumenterende eller stemningsfullt, av lyst, og i alt du skriver trer du frem, mer tydelig for hver post. Du er alt du mener å være, og mye mer – i et sikkert praktfullt mangfold. Jeg forholder meg bare til noe, det som umiddelbart tiltaler meg. Så må jeg også like det jeg der ”får tak i” ved deg.
Til det med nick eller fullt navn har jeg bare ei fortelling. Jeg vet ikke, men antar mange bloggere begynte forsiktig og anonymt for så å komme sterkere etter hvert med kvalitet og tydelighet, også på identitet. Min inngang til blogginga var ei bakdør. Jeg hadde aldri sett en tiltalende blogg eller lest en god post. Som IKT-lærer var (og er) jeg opptatt av om blogger kan bidra til autentisk skriving, også i møtet mellom unges og skolens verden. Til min forskrekkelse kom det til min første blogg Bridgehill (navnet er en omskriving av adressen min, det jeg kom på der og da uten anelse om konsekvensene) noen kommentarer som gjorde at bloggen ikke lenger kunne brukes i forhold til mine studenter. Og siden har han (Bridgehill) fortsatt med noen sporadiske opptredener i bloggverden. Hvordan det videre skal gå med denne fyren, er jeg usikker på. Kanskje halter han videre en stund før han forsvinner. Mindre sannsynlig erstattes han av ny blogg der jeg trer tydeligere frem med alt mitt. Nå er det ikke rare ønskene og ambisjonene jeg har med Bridgehill-bloggen. Den fungerer best som en kontakt-medium, noe jeg kan bruke for å få tilgang til blogger og bloggere jeg setter pris på. Jeg bruker ikke mer enn et par timer i uka i gjennomsnitt på Bridgehill.
Til IKT-faglige formål har jeg andre blogger der jeg selvfølgelig ikke er anonym. Så bruker jeg ellers nettsider til å publisere tekster og bilder, både profesjonelt og privat.
Du spør ikke om folk liker deg. Nei, slikt gjør vi ikke, men noe i oss (i hvert fall i meg) registrerer den slags kontinuerlig, kanskje mest ubevisst. Uten positive bekreftelser visner vi bort. Når jeg kommenterer deg, er det ikke fordi jeg ønsker å få ”rett” med mine argumenter, og slett ikke fordi jeg lar meg provosere. Jeg gjør det fordi noe i det du skriver, og dermed du, kommer til å angå meg. Angå, bifalle, oppta seg med, bli berørt, like?
Til det siste avsnittet: Ja, akkurat. Viktigste grunn til at andelen androgyne øker, er at kvinner tar etter menn på mange områder. Det er sikkert i det store bra, men når f. eks. kvinnelige ledere må ta i bruk menns verste egenskaper og teknikker for å lykkes med sine prosjekt, er det bare trist. Du har skrevet godt om en forferdelig kvinnelig leder. En del av det hun mangler er mange kvinner jeg kjenner gode på.
Dialog er å påvirke og å bli påvirket. Hvis ikke, er den meningsløs. I kveld ble jeg også påvirket av en god tur med Dina (hunden). Det er stjerneklart ute, og nordlyset spiller opp som bare ei fra Andøya kan (det var en kompliment). Er det mulig å ikke like det?
I litt mindre hast. Nå har jeg blogget fra meg for et par uker.
Leave Comment
Godt sagt
Ingen i verden føler seg så utrygg som den som aldri tar en risiko
Så nydelig. Er det sånn det ser ut der nå :-)
Jeg gleder meg til å sette kursen hjemover snart…
Åh! Det ryktes at det ser sånn ut i trøndelagen også!
Jeg venter spent på snøen her. Sklei litt på is i morges, men det blir ikke helt det samme.
Ryktene skal ha det til at snøen er borte nå, men det går jo litt sånn fra dag til dag. Det er vel ikke lenge før den blir liggende nå.
Ser det ikke helt julekortfantastisk ut?
Det ene bildet er forresten tatt fra mitt (barndoms)soveromsvindu :)
Miriam
Skal du hjem til jul?
Stine
Vi får krysse fingrene for en snøfull vinter MED snø som blir liggende på trærne - men UTEN is :)
Jepp, om to uker. Skal du? :-)
Miriam
Nei skal ikke det. I år bærer det i motsatt retning faktisk, men jeg tror det også kan bli veldig koselig det også.
Ta bilder da :)
Dette er tredje gang jeg er innom og ser på bildene. Bare så du vet det. Det blir flere.
Så fint Bridgehill. Du har forresten utrolig mange flotte bilder på bloggen din selv.
Bildene hjemmefra får jeg tilsendt, for jeg er der ikke så ofte at jeg får tatt dem selv … men når de kommer så syns jeg det er fint å legge dem inn her - så kan jeg se dem også når jeg er bortreist :)
(oppfordrer de som ikke har vært på B sin side og sett bildene, til å stikke innom - klikk på navnet hennes over her)
Hennes?
Er du MANN?
Oi, det har ikke jeg fått med meg - jeg har alltid tenkt at du er kvinne, og om du har sagt noe annet så har det gått meg helt hus forbi.
Pjuh
Hva skal jeg si for å sno meg unna dette? Jeg har en følelse av at å si: det er fordi du har så god kontakt med dine feminine sider, bare vil gjøre det hele mye verre ;)
På en skala fra 1-10, hvorav 1 er minst, hvor sur er du nå? :)
Det gjorde det ikke verre, men ille blir det kanskje etter denne kommentaren?
Når jeg for det meste opptar meg med friluftsliv og bilder (og under det mye annet), har jeg altså ”god kontakt med mine feminine sider”? Kanskje fordi jeg føler for det jeg gjør og så skriver om? Du har vel noen eksempler?
I møte med andre er det umulig å ikke forestille seg ett eller annet (om den andre).
Vi går i baret mye oftere enn vi er klar over, og blir bare sjelden avslørt. Desto mer fornøyelig at også frilynte Sissel kan misfare seg. Derfor er jeg ikke sur i det hele tatt Det har jeg lært meg å ikke bli/være, men for dette ville jeg ikke ha blitt det uansett.
Det med kjønn har betydning, av og til er det avgjørende, for hvordan vi forholder oss til hverandre. Om andre bloggere jeg ”møter” er hun eller han, er i utgangspunktet uinteressant, men likevel kjekt å finne ut av. Kvinner er (for meg) bedre samtale- eller bloggepartnere enn de fleste menn. Menn er ofte mer påståelige enn kvinner. Jeg fortrekker åpne samtaler fremfor disputter. Likevel: To av de klokeste kommentatorene jeg er borti, den ene et profesjonelt medmenneske, den andre livskunstner, er begge menn (tror jeg).
Det kan jo være jeg er en nokså androgyn mann. For skøy sjekket jeg litt på ordet androgyn. På VG nett (http://www.vg.no/vg/96/kvinne/0804den.html) fant jeg artikkelen ”Den lille forskjellen blir mindre”. Mye interessant her. Minst en fjerdedel av Norges befolkning er androgyne, og flere vil det trolig bli det ettersom det legges stadig større vekt på likeverd mellom kjønnene. Androgyni er ikke biologisk betinget, men resultat av sosial læring. ”Androgyne mennesker er mindre selvopptatte fordi de ikke trenger å passe seg for å falle ut av rollene sine, slik den maskuline mann eller feminine kvinne hele tiden må gjøre. Derfor blir den androgyne mer situasjonsorientert, mer fleksibel og tilpasningsdyktig. Den androgyne er ofte tryggere på seg selv, takler nye situasjoner bedre, kommuniserer lettere og har det bedre i sengen.” Du verden. (Dette var det store sidespranget.)
Hvis etiketter som naturmenneske, filosof og humanist kunne brukes på meg, skulle det også indikere at jeg et opptatt av alle nyanser, ikke bare ute, men også i menneskets natur.
Å fremstå i bloggen med et kjønnsnøytralt navn, og uten å skrive om avslørende emner knyttet til politikk, religion og sport, har vist seg som et interessant eksperiment. I politikk og religion er det ofte lite nyanser, mest tro, rasjonalisme og kynisme. Mye blir for lettvint og opplagt. I heia ”vårres kara” (eller jenta i disse håndball-vm-tider) kan det også være mye lidenskap. Det er ikke det verste.
Vi er så mye mer enn vi har kontroll på, både du og jeg. Det er når jeg får sjansen til å se bak det du gjerne vil fremstå med, at du begynner å bli interessant. Noen ganger skriver du slik, og ikke først og fremst under ”Aktuelt” og ”Politikk og samfunn” (kategorier på topp hos deg).
Å blogge skal altså være å skrive seg selv. Da er det spennende å tenke på hvor mye samsvar det er mellom det man selv mener å representere, og hva andre oppfatter og tror. Noen sier de ikke bryr seg. Det er tull. Jeg følger og føler med deg.
Et lite apropos til slutt: Du har skrevet en post ” Hvor mye frihet kan vi tåle i trafikken”. Den kommenteres ikke overraskende av tre menn. Og ender opp i en ”krangel” (selv om særlig én har mye fornuftig å fremføre), om noe enkelt som er vanskelig å få til eller omvent (som også politikk og religion). Er du maskulin da?
Helt til slutt: Hvis jeg får til et bilde der jeg ser like fordelaktig mandig ut som du poserer feminint, skal jeg vurdere å bruke det i bloggen (men det strider vel mot min androgyne ”natur”?).
Kanskje denne tirade er et uttrykk for at jeg er mer opptatt av kjønn enn jeg vil være ved, som mange er tve i mange viktige spørsmål, og at nettopp det er en forutsetning for å finne ut av ”ting”? Når noen kan få seg til å være så urimelig hatske mot personer eller grupper som de mener seg forskjellig fra, er det sin egen tvil og usikkerhet, eller sine egne dogmer de sliter med?
Kommentaren er skrevet slik at jeg liksom skal avsløre noen av mine fordommer, i hvert fall preferanser. Nu får æ vel så hua passa?
Pjuh!
Bridgehill
Min kommentar var egentlig bare et håp om å kunne erte litt (det finnes enda menn som lar seg erte av sånne utsagn), ikke basert på et generelt inntrykk :)
Men nå er jeg glad for at jeg sa det jeg sa, for FOR en herlig kommentar fra deg. Tusen hjertelig takk. Jeg opplever den ikke som en tirade, heller tvert i mot - du gav meg bøtter med inspirasjon til å ta tankene videre. Du skriver mye om det jeg selv har tenkt, men uten å få skikkelig struktur på. Det skal jeg gjøre i en ny post når jeg har litt bedre tid - og du, vi tenker mye likt Bridgehill.
Avsnittet om androgyni var utrolig interessant, men jeg forstår det ikke helt for jeg trodde at alle mennesker besto av både feminine og maskuline sider i større eller mindre grad.
Jeg skal lese den artikkelen.
Men denne må jeg kommentere
Å blogge skal altså være å skrive seg selv. Da er det spennende å tenke på hvor mye samsvar det er mellom det man selv mener å representere, og hva andre oppfatter og tror. Noen sier de ikke bryr seg. Det er tull. Jeg følger og føler med deg.
Selv om man (altså jeg) skriver om politikk og samfunn, og det tilsynelatende er noe utenfor meg selv og mitt her hjemme, så skriver jeg jo likevel om meg selv. For jeg tilkjennegir hvordan jeg tenker, hva jeg prioriterer, hvordan jeg føler, hva jeg opplever har verdi - sånn sett kan man få en følelse av hvem folk er uten at de (altså jeg :) )nødvendigvis skriver i jeg-form.
Men så skriver jeg også mange stemninger, fordi jeg har lyst. Det kommer hulter til bulter etter hva jeg kjenner jeg har lyst å skrive om.
Jeg representerer i grunnen ingen andre enn meg selv, og gjør krav på det jeg opplever som min ytringsfrihet, altså retten til å få være den jeg er, skrive om det jeg har lyst til under fullt navn. Uten å skulle kamuflere meg bak et nick for at noen kanskje skulle tro at jeg ikke er så flink, så strukturert, så … osv. Jeg krever min rett til å være hel - til å få være sint, reflektert, irrasjonell, følsom, sårbar, ettertenksom … sider jeg mener de fleste av oss har. Jeg har tenkt mange ganger at hvis jeg skal være nødt til å kamuflere meg bak et nick for å kunne bli respektert og godtatt som et helt menneske, med negative sider så vel som positive, så er det noe galt med verden.
Dette er ikke på noen måte en hentydning til deg som har valgt å bruke nick.
Jeg startet på en post hvor jeg hadde lyst å si noe om hvorfor jeg tilsynelatende ikke ser ut til å slippe om for ting å skrive om, men gav opp. Men jeg kom frem til det at dette henger mye sammen med frihetsfølelsen jeg kjenner. Jeg føler ikke at jeg må prestere, eller være noen annen. At jeg må være veldig politisk bevisst, at jeg må være oppdatert på de siste hendelser, at jeg må være følsom … at jeg må finne ut hvilken boks jeg ikke skal ramle ut av.
Du sier at du tror det er tull det noen (altså jeg :) hevder at jeg ikke bryr meg om hva folk syns. Altså … jeg ville jo syntes det var utrolig trist om alle som leser meg skulle mislikt meg, men det skal jeg innrømme at ikke har slått meg som reellt. Det som jeg har tenkt er at det er mange som ikke vil like meg - noe annet ville da være helt merkelig og lite troverdig.
Men så spør jeg heller ikke folk om de liker meg. Du legger igjen en hyggelig kommentar her, men vi snakker ikke om om du liker meg. Kanskje gjør du ikke det - kanskje aner du ikke om du gjør det. Men jeg bruker ingen tid på å tenke på dette. Jeg setter pris på en fantastisk fin kommentar over her og håper jeg får fler av dem. Det er det jeg tenker.
Jeg er mer opptatt av at jeg og andre kan få ha det rommet som skal til for å VÆRE. Skrive fritt og uten å skulle etterstrebe andres forventninger rundt hvordan en skal være og opptre. Så blir det hele mer ekte også.
Du har skrevet en post ” Hvor mye frihet kan vi tåle i trafikken”. Den kommenteres ikke overraskende av tre menn…… Er du maskulin da?
Det kan jeg ikke svare på :)
Men jeg kan si at jeg tenker gjerne om meg selv at jeg er maskulin (fordi jeg behersker så mange av disse tingene som anses som maskulint). Menn jeg kjenner omtaler meg derimot alltid som feminin. Så hva som er svaret vet jeg ikke. Kanskje begge? Jeg er både maskulin og feminin? :)
I all hast
Og jeg som hadde slått meg så fullkomment til ro med det første svaret ditt. Lurte på om jeg skulle melde noe om at de androgyne, siden du lurte på det, både vedkjenner seg og bruker begge sett av egenskaper i seg, både de maskuline og de feminine.
I tillegg noe om at mer interessant enn å tenke likt er at tanker trigger (som du jo ga uttrykk for). Jo visst.
Etter å ha lest din siste skrivelse er jeg med på at vi kanskje ikke er så ulike. Jeg vet ikke om jeg rekker innom alt, men begynner i hvert fall. Ikke usannsynlig at jeg etter hvert sporer av?
Først i det første sitatet (du gjengir) over, tenkte jeg mest på egne erfaringer, både på blogg og ellers. Et eksempel: De fleste kommentarer jeg har fått fra ”fremmede” (utenfor bloggen) om hvor de mener jeg står politisk, går konsekvent i en retning som stemmer svært dårlig. Hvem jeg fremstår som i bloggen er jo hele grunnen til disse runder. Hvilke misvisende signaler gir jeg? Samsvar mellom det man selv mener å representere og hva andre oppfatter?
”Noen sier de ikke bryr seg.” Hadde jeg med noen ment deg, hadde jeg skrevet det. Jeg har ikke sett noe hos deg som skulle tyde på at du ikke bryr deg om andre, begge veier og i alle slags betydninger. Utsagnet kom etter at jeg hadde registrert en for meg ikke positiv kommentar hos deg, og etter at jeg hadde tenkt litt på at man ikke blir like godt tatt imot av alle bloggere. ”Noen” (ikke deg) tenker kanskje at bak det ubehøvlede skal folk oppdage at det er godt ment, men slikt gidder ikke jeg undersøke.
Du skriver om det som faller deg inn, enten argumenterende eller stemningsfullt, av lyst, og i alt du skriver trer du frem, mer tydelig for hver post. Du er alt du mener å være, og mye mer – i et sikkert praktfullt mangfold. Jeg forholder meg bare til noe, det som umiddelbart tiltaler meg. Så må jeg også like det jeg der ”får tak i” ved deg.
Til det med nick eller fullt navn har jeg bare ei fortelling. Jeg vet ikke, men antar mange bloggere begynte forsiktig og anonymt for så å komme sterkere etter hvert med kvalitet og tydelighet, også på identitet. Min inngang til blogginga var ei bakdør. Jeg hadde aldri sett en tiltalende blogg eller lest en god post. Som IKT-lærer var (og er) jeg opptatt av om blogger kan bidra til autentisk skriving, også i møtet mellom unges og skolens verden. Til min forskrekkelse kom det til min første blogg Bridgehill (navnet er en omskriving av adressen min, det jeg kom på der og da uten anelse om konsekvensene) noen kommentarer som gjorde at bloggen ikke lenger kunne brukes i forhold til mine studenter. Og siden har han (Bridgehill) fortsatt med noen sporadiske opptredener i bloggverden. Hvordan det videre skal gå med denne fyren, er jeg usikker på. Kanskje halter han videre en stund før han forsvinner. Mindre sannsynlig erstattes han av ny blogg der jeg trer tydeligere frem med alt mitt. Nå er det ikke rare ønskene og ambisjonene jeg har med Bridgehill-bloggen. Den fungerer best som en kontakt-medium, noe jeg kan bruke for å få tilgang til blogger og bloggere jeg setter pris på. Jeg bruker ikke mer enn et par timer i uka i gjennomsnitt på Bridgehill.
Til IKT-faglige formål har jeg andre blogger der jeg selvfølgelig ikke er anonym. Så bruker jeg ellers nettsider til å publisere tekster og bilder, både profesjonelt og privat.
Du spør ikke om folk liker deg. Nei, slikt gjør vi ikke, men noe i oss (i hvert fall i meg) registrerer den slags kontinuerlig, kanskje mest ubevisst. Uten positive bekreftelser visner vi bort. Når jeg kommenterer deg, er det ikke fordi jeg ønsker å få ”rett” med mine argumenter, og slett ikke fordi jeg lar meg provosere. Jeg gjør det fordi noe i det du skriver, og dermed du, kommer til å angå meg. Angå, bifalle, oppta seg med, bli berørt, like?
Til det siste avsnittet: Ja, akkurat. Viktigste grunn til at andelen androgyne øker, er at kvinner tar etter menn på mange områder. Det er sikkert i det store bra, men når f. eks. kvinnelige ledere må ta i bruk menns verste egenskaper og teknikker for å lykkes med sine prosjekt, er det bare trist. Du har skrevet godt om en forferdelig kvinnelig leder. En del av det hun mangler er mange kvinner jeg kjenner gode på.
Dialog er å påvirke og å bli påvirket. Hvis ikke, er den meningsløs. I kveld ble jeg også påvirket av en god tur med Dina (hunden). Det er stjerneklart ute, og nordlyset spiller opp som bare ei fra Andøya kan (det var en kompliment). Er det mulig å ikke like det?
I litt mindre hast. Nå har jeg blogget fra meg for et par uker.