Kampen for kontantstøtten må fortsette
Mar 23rd, 2007 | By Sissel | Category: Politikk og samfunnKampen for kontantstøtten er verken en kamp mot likestilling eller integrering av fremmedspråklige i det norske samfunn. Kampen for kontantstøtten er en kamp for valgfrihet, og en kamp for å sikre barns behov.
Familiepolitikkens yngre år
Innføring av kontantstøtten var en av de store politiske sakene på 90-tallet, og skiller seg fra familiepolitikken fra tidligere år på flere måter. Gjennom hele -70 tallet har målet for familiepolitikken vært å få flere kvinner ut i lønnet arbeid, både gjennom utbygging av barnehage og ved bedring av permisjonsordninger i forbindelse med fødsel og svangerskap. I dag er kontantstøtten innført, og under den borgelige regjering merket man et brudd i forhold til hva som tidligere har vært i fokus. Det primære ble å gi foreldre muligheter til å ta omsorg for egne barn hvis de ønsket dette, ved å frigjøre tid og penger gjennom kontantstøtteordningen. Altså, omsorg og valgfrihet har stått i sentrum.
På 30 tallet var det AP som kjempet for støtteordninger som mødrelønn og barnetrygd, mens de borgelige kvinnesakskvinnene var redde for at dette skulle gå ut over kravet om likelønn, og føre til at kvinner skulle slutte å jobbe for bare å være hjemme sammen med sine barn. I dag, når disse støtteordningene er innført finnes der vel knapt noen som stiller spørsmålstegn ved nødvendigheten av disse. Det vi nå diskuterer er hva slags støtte som skal gis, og på sikt hvordan denne støtten skal regnes ut.
Kontantstøttens fødsel
Mange tror at kontantstøtten har sin opprinnelse i KrF, men det er feil. Norges Kvinne og familieforbund var den organisasjonen som brakte forslaget om kontantstøtten på banen første gang, et forslag som gav gjenklang i KrF og som i flere år har vært KrFs hjertesak. Nå har kontantstøtten fått støtte hos flere parti. Heldigvis, vil en del av oss si, for nå er kontantstøtten innført og vi får endelig sjansen til å se om den fungerer etter intensjonene. Trodde vi.
Tanken bak kontantstøtten er at vi nå lever i et samfunn hvor det ikke nødvendigvis er knapphet med penger som er problemet, snarere knapphet med tid. Likestillingen har kommet langt, både mor og far er ute i arbeidslivet og barnehageutbyggingen går i samme takt som tidligere, men noen må lide for disse fremskrittene vi har gjort. Disse noen er de foreldre som ønsker å gi barna sine en annen omsorgsform enn den vi får tilbud om gjennom offentlig regi. Det er de foreldre som ønsker mer tid sammen med barna sine, og som ved hjelp av noen tusen ekstra i måneden, kan realisere det.
Omsorg er underprioritert i samfunnet i dag. Vi har fått lovnader om flere barnehageplasser, men alle de tilbud vi gis, hvis vi ser bort fra kontantstøtten, er tilbud hvor det offentlige skal ta hånd om våre barn. Kontantstøtten er ment å virke motsatt, ved at den setter fokus på familien, på det ansvaret som ligger på oss som omsorgspersoner og ønsket som mange har om å ta dette omsorgsansvaret selv. Kontantstøtten er ment å stimulere til at familier som ønsker det skal kunne få et år ekstra sammen, kanskje to, hvis ønskelig.
Motstanderne er mange
Motstanderne av kontantstøtten vil gjerne se at vi som foreldre jobber hardere og hardere, at vi krever flere og flere tilbud som gjør det mulig å sette bort barna våre enda flere timer pr. dag, enn vi allerede gjør. Dette er en utvikling jeg ikke vil være med på - jeg ønsker ikke at dette skal være det eneste alternativet, for jeg tror at dette vil føre til at vi må se et nytt og kaldere samfunn i øynene. Vi må heller legge til rette for at familien skal kunne ta hånd om sine barn, sine gamle og sine syke på egen hånd - ikke forvente at alle skal gjøre det, men de som ønsker det må kunne ha denne muligheten. Og dette muligheten må være reell, også økonomisk.
Motstandere av kontantstøtten bruker denne muligheten som et argument som hindrer full likestilling i samfunnet, men ser helt bort fra at familiene selv fritt skal kunne velge hvem som skal kunne ta denne omsorgsrollen. Jeg vil ikke være med på at mitt behov og min stemme ikke skal bli hørt fordi jeg tilfeldigvis er kvinne, og at mitt valg således ikke respekteres i likestillingskampen. Hvis det var sånn at JEG ønsket å være hjemme sammen med barna, så skal det respekteres på samme måte som at min eks hadde ønsket det. Beslutningen må ligge hos de foreldre som har omsorgsansvar - vi må ha tillit til at de selv vet hva som er best for dem og deres barn. Politikernes oppgave er å gi mor og far like muligheter, både praktisk så vel som økonomisk.
Har omsorg verdi?
Alle barn i Norge har rett til omsorg, dette er hevet over enhver tvil. I all vår tid har omsorgsarbeid vært undervurdert, spesielt det ulønnede arbeid som foregår i hjemmet. Kontantstøtten ble ikke innført for å erstatte tapt arbeidsfortjeneste, men fordi man ønsker å sette en verdi på det ulønnede arbeidet som utføres i hjemmet i forhold til omsorg for egne barn. Dette arbeide skal ikke kun ha verdi om man setter det bort til andre. Kontanstøtten er således viktig for oss som mener at omsorg må verdisettes, for neste steg er å ta et gigantisk løft i forhold til omsorgslønn. Gi disse kvinner og menn som velger å ta sine funksjonshemmede hjem, som velger å passe sine gamle og syke foreldre - gi disse menneskene anerkjennelse og en økonomisk kompensasjon, som uansett vil være latterlig lav i forhold til hva en rehabiliteringsplass/sykehjemsplass ville kostet. Det må ikke bli slik at omsorg kun har verdi når “fremmede” yter den.
Når staten subsidierer bare noen barn
Så har vi et annet viktig spørsmål og det er: skal ikke alle barn i Norges land få nyte godt av de subsidiene staten gir dem eller er det bare slik at disse midlene skal tilfalle barn som får plass i barnehage? Staten utbetaler i dag penger til alle barn som får barnehageplass, gjennom subsidierte barnehageplasser. De barna som ikke får plass i barnehage blir snytt for disse midlene, men behovet for pass og omsorg er akkurat like stort hos disse barna. Når staten ikke betaler ut subsidier til disse barna, så sier dem indirekte at det kun er barnehager som duger som omsorgsform, og det er ikke bra. Det er virkelig ikke bra. Vi må aldri komme dit hen at det å ta omsorg for egne barn ikke er godt nok. Er det noe vi virkelig har tapt i dette samfunnet så er det derimot tid til hverandre - tid til barna våre. Ta egne beslutninger rundt omsorg. Jeg er overbevist om at kontantstøtten ikke bare har en verdi for de familier som ønsker å benytte seg av den, men at også samfunnet vil kunne se en verdi av dette på lang sikt.
Familier ønsker ikke kontantstøtte
Folk kutter ut kontantstøtten, sa Karita Bekkemellem i september i fjor, og brukte nedgangen i stønadsmottakere fra 2005 til 2006 som argument for dette. Det hun ikke sa noe om var at hennes regjering har svekket kontantstøtten ved å kutte tidsperioden ned fra 24 til 23 måneder, samtidig som kronebeløpet ligger stille på fjorårets nivå, hvilket i realiteten betyr en reduksjon i stønaden. Isteden for å stimulere til økt valgfrihet ved å gi kontantstøtten tid og gunstige vilkår, så velger altså Bekkemellem å vanskeliggjøre dette ved å tvinge barnefamilier mot offentlig omsorg , og etterpå er hun så frekk at hun sier at dette er hva foreldrene ønsker.
Kontantstøtte og integrering
Siste nytt er at SV ønsker å fjerne kontanstøtten for godt, fordi den, ifølge Kristin Halvorsen, er totalt mislykket og hindrer integrering. For meg er det en bortimot uforståelig. Valgfrihet i forhold til omsorg er en ting. Integrering noe annet. Noen ganger kan det gi uheldige virkninger at foreldre er hjemme med barna sine, men ønsker man å ta tak i dette, både i forhold til norskfødte barn så vel som innvandrere med integreringsbehov, så må man søke å bedre dette på andre måter. Ved å gi andre tilpassede tilbud. Man kan øke forekomsten av parker (som nå nesten har forsvunnet) slik at barn av ulike nasjonaliteter kan tilbringe tid sammen et par tre timer pr. dag - dette har også en sosial verdi for voksne. Man kan sette som krav til at innvandrere som mottar kontantstøtte gjennomgår språkopplæring. For eksempel. Det er flust av muligheter hvis man ønsker å se dem. Men at valgfrihet skal få skylden for at politikerne ikke har lykkes med integrering, likestilling og annet, det er direkte frekt å si. Det står på vilje og et grunnleggende politisk begjær som handler om å diktere andre mennesker.
Hvem er kontantstøtten for
Kampen for kontantstøtten er ingen likestillingskamp, kamp for bedre integrering eller annet. Kampen for kontantstøtten er en kamp for valgfriheten og en kamp for å sikre våre barns behov. Familienes behov. Og kampen for den tilliten vi som foreldre fortjener - VI VET SELV hva som er best for våre barn.
Vi er ulike familier med ulike behov, ønsker, drømmer og prioriteringer, men vi skal kunne ha like muligheter til å velge og vi skal ha like rettigheter. Om vi velger kontantstøtte eller barnehage skal være underordnet for staten eller andre forståsegpåere. Det skal være opp til oss som faktisk eier omsorgsansvaret å ta det valget - og for at vi skal kunne ha den friheten så må valget være økonomisk reelt. Er det slik at noen trenger språkopplæring, sosial trening, skolegang eller annet så får man skaffe til veie disse tilbudene og gjøre det forenelig med beslutningen om å tilbringe mer tid med egne barn. Er det mulig? Klart det er mulig.
Knall bra om kontant støtten.
Kontant støtten handler nemlig om muligheter for barn i fellesskap med voksne. Et samfunn som, gjennom sterke økonomiske føringer, suggererer vår genetiske arv og menneskelighet mot en institusjonalisert barndom og et institusjonalisert liv bærer en bismak av totalitære regimer og indoktrinering av ideologi.
Det var nedslående å se på TV i går, først kom Trond GRISKE, på og hevdet at vi kunne ikke la ordførere i kommunene få ha et ord med i laget med hensyn til spilleautomater og utplassering i de respektive kommuner. Det ville bli et for uryddig system.
Hæ… lar vi Norsk tipping ta over automat driften for at det skal bli et ryddig system ? Hvem tror han at han er ?? Vin monopolet etableres med bevilgning fra lokale kommune styrer, alle skjenke bevilgninger gis av kommunen skjenkingen skal foregå i. Hvorfor skal det være annerledes med andre ting som er avhengighetsskapende og i hovedsak negativt for det omkringliggende miljø.
Så kommer Kristin Halvorsen, (Begge disse menneskene er folk jeg deler ideologi med, min usikkerhet blir derfor stor når jeg ser denne pragmatiske omgangen med verdier.)
Hennes innlegg har du jo på en glimrende måte argumentert mot. Så vil hun sikkert si, ja men integreringen, og de lukkede religiøse miljøene og andre små djevler som kan påvirke resultatet av kontant støtten.
Da har hun glemt det mest elementære ved politisk arbeid som er “å finne tiltak og virkemidler som treffer i overensstemmelse med hensikten og som ikke treffer eller påvirker andre grupper som en generell konsekvens”
Det må faktisk handle om å ha respekt for og tillit til noen verdier som ikke nødvendigvis er dine egne, hvis innvandrerne skal integreres i noe så er det jo nettopp det. Slik skyter man seg i benet ved ikke å ha tillit. Så er det et stykke mellom tillit og naivitet, selv om de to er nær i slekt. Hvis vi måler og finner negative resultater av manglende integrering, er det lett å finne krav og tiltak som kan iverksettes direkte i forhold til denne problemstillingen. Da kan vi utligne en naivitet vi ikke synes vi kan koste på oss lenger. Vi fjerner ikke tiltak som er ment å gi frihet og påvirke mye bredere grupper.
Dette kan egentlig Kristin Halvorsen, men det er sikkert vanskelig å få tid til å gå igjennom disse problemstillingene når du nærmest er tvunget til å delta i HOLMGANG flere ganger i uka. Jeg håper hun har noen gode venner som kan gi henne litt støtte i blant.
Takk for innlegget ditt, det hjalp på humøret.
Geir Holst.
Vi som har levd en stund forstår at idealer er nødvendige selv
Tusen takk for tilbakemeldingen Geir, jeg ser vi er enige i mer som en ting.
Jeg har mang en gang sett meg så irritert på denne retorikken rundt “varme hender” - at det er noe som skal prioriteres, men kun i offentlig regi.Og som om “varme hender” er bare noe man får kjøpt på Rema etter behov.
Jeg ser med bekymring på at vi tvinges til å bli institusjonalisert fra vi er 1 år gamle, og at vi, når vi har/får et omsorgsbehov, ikke har mulighet til å velge noe annet enn det offentlige mener er det riktige for oss.
Jeg forstår ikke hvorfor motstanden mot valgfrihet skal være stå stor, rett og slett.
Det er godt at noen tar seg tid til å skrive langt og godt om dette. Takk Sissel.
sissel: Ja jeg så posten din etter at min var postet. Enig med deg i at temaet er viktig å ta opp.
Kan “avsløre” at Høyre i vårt programarbeid kommer til å sette familiepolitikk på dagsorden blant annet gjennom et eget debatthefte. Jeg forventer at dette blant annet vil bli gjenstand for provoserende spørsmål…
Det er bra. Høyre har vært et av partiene som har velsignet kontantstøtten opp gjennom årene - det er nå på høy tid at partiet igjen setter dette tema på dagsorden, og aktivt fronter saken fremover. DET forventer jeg, og det vil jeg vente på.
Hvem er forresten du som skjuler deg bak navnet programsekretariatet? Hva heter du?
Beate
Takk for tilbakemelding.
Det var en vanskelig post å skrive - antagelig (og paradoksalt nok) fordi jeg er så engasjert i den. Jeg er jevnlig provosert over Bekkemellems utsagn og regjeringens holdning til kontantstøtten, men de siste dagers utspill fra SV har gjort meg bekymret. Dette må på dagsorden igjen og flere parti må på banen!
#Sissel
Du sier det som må sies. Men det er noe i det som SV også sier omkring intergrering. Det er et problem. Men det er noe helt absurd i tanken om at all omsorg skal skje i offentlig regi, slik at foreldre kan ofre seg for jobb, for å ha råd til å betale for den omsorgen som skjer i ofentlig regi.
David Kvebæk sier at vi i Norge har verdens flotteste hundehus: Barn er i barnehagen/skole, begge foreldre på jobb på dagen for å kunne betale for huset og barnehagen, og om kvelden skal alle “realisere” seg selv/gjøre det de hadde lyst til å gjøre hele dagen.
Den eneste som er hjemme gjennom det meste av dagen er - hunden.
Genese
Jeg er enig i at vi har en utfordring når det kommer til integrering, men mener at det må vi kunne klare å håndtere uten at det går på bekostning av kontantstøtte og valgfrihet.
Det siste avsnittet er så utrolig sant og godt sagt. Jeg har lett etter David Kvebæks bok “ditt rom i mitt hus”, men det virker som den er utsolgt fra forlaget. Er det den du siterer fra?
#Sissel
Jeg har det fra hans egen munn for flere år siden. Så jeg vet ikke hvilken bok han da siterte fra, eller om boken kom etterpå. I den grad det er sitat, er det altså etter min hukommelse. :-)
Jeg kom også på en replikk fra en jeg snakket med for noen år siden, en replikk som har brent seg fast. Jeg sprte ham om venner. Han svarte at alle mine venner har lønn for å være det. Trist.
Kontanstøtte er greit.
Men man må sette opp en løsning som kan minke bivirkningene av den.
1. Intergreringen blir hemmet fordi noen familier i større grad kan leve av å ikke gå inn i den ved å sende barna ut til andre Norske barn.
2. Noen familier som er dårlig økonomisk stilt vil skaffe seg flere barn av økonomiske årsaker. Støtteordningen blir da en ren finansierings teknikk og de fattige barnefamiliene vil bli barnerike.
Forøvrig er jeg enig i at mer fritid til å ta vare på barna er viktig.
Selv om jeg synes at Sissel blander kortene når hun sier at vi ikke manglet penger men tid.
Tid er penger og omvendt i vårt samfunn dessverre.
Genese
Ja, det er det. Virkelig trist.
Jeg begynte å svare deg, men så kom jeg inn på”tidsklemma” - et idiotisk begrep jeg mener er med på å stakkarsliggøre voksne mennesker som må kjenne på følgene av egne prioriteringer og valg. Svaret ble så langt at jeg tror jeg skal skrive en helt ny post på det litt senere i kveld.
Takk for inspirasjonen :)
Møkk om kontantstøtte. Den er alt det fæle som motstanderne sier om den og mer. Det er helt utrolig at du kan skrive noe slikt møl. Det står i stil med det du skrev om demonstrantene i København, sissel.
Glødende Glo
Det jeg skrev om demonstrantene i København var helt ok. At du ikke likte verken det eller dette innlegget om kontantstøtten er helt ok - det merkelige er at du gidder å skrive en kommentar om det uten så mye som å antyde hva du er uenig i.
Kleppe
Hvis du ser en gang til så vil du se at jeg skrev at “vi lever i et samfunn hvor det ikke nødvendigvis er knapphet med penger som er problemet, snarere knapphet med tid”. En liten detalj, men likevel viktig å påpeke.
Ellers vil jeg igjen understreke at integrering av fremmedspråklige er viktig og må prioriteres, men jeg mener det er mange tiltak man kan sette i verk uten at dette skal måtte gå ut over kontantstøtten.
Når det gjelder ditt økonomiske argument, så er det vanskelig for meg å sette meg inn i alle menneskers motiver for å få barn - vel unntatt de man oftest hører om og som jeg selv har kjent på kroppen. Jeg vet bare at jeg aldri har hørt om noen som planlegger barn fordi de syns barnetrygden er så innbringende. I den forbindelse kan det være greit å nevne at man mottar barnetrygd frem til barnet er 18 år, i motsetning til kontantstøtten som man kun har et par år.
Så utrolig bra skrevet!! Applaus til deg! :)
Mange samfunn sørger for å få barn for å sikre fremtid og økonomi. Spesielt er dette merkbart der økonomisk utrygghet er størst. Verdens fattige har de største barne familier, og dette er blant annet årsak i behovet for å sikre fremtiden, økonomien og alderdommen.
Når vi trekker en slik mekanisme inn i de norske fattiges virkelighet blir det litt feil for meg.
Jeg er enig, og synes det var flott å lese.
Personlig mener jeg at vi burde få større valgfrihet, og ikke tvinges til å finansiere og bruke spesielle institusjoner. Ønsker man å bli gammel utenfor det tilbudet som ens hjemkommune engang har å tilby, burde dette være mulig - uten at man skal finansiere det tilbudet man ikke bruker. Det er egentlig det samme som gjelder kontantstøtten, om enn begge disse to sakene har sine spesielle elementer.
Hva skjer med barnehagene når folketallet svinger? Er det offentlige tøff nok til å si opp pedagoger i en barnehage fordi markedet ikke kan forsvare det? Vi ender trolig opp i et - desverre - irreversibelt system med barnehager. Man bygger så mye barnehager at kontantstøtten vil være umulig å berøre rent politisk - for det vil ikke være mulig å ha en kontantstøtte dersom vi samtidig har overkapasitet på barnehagesiden. (Jeg synes allerede jeg hører dem: Vi skal da ikke betale folk for ikke å bruke offentlige tjenester samtidig med at det står barnehageplasser tomme!).
Milton Marx
Ja, jeg er så enig, så enig, og du sier det godt.
Jeg har lenge sagt at vi skal og må øke utbyggingen av barnehagene, men FØR vi gjør det så må vi skaffe oss en oversikt over hvor mange som faktisk ønsker en barnehageplass fremfor andre alternativer. Det som skjer nå er at det bygges barnehager til ALLE barn- også dem som ikke ønsker det, og det er virkelig sløsing med både penger og ressurser.
Takk for svar, og god kveld.
Men i alle dager.
Valgfriheten har vi jo uansett i dag.
Selv om det bygges veier for milliarder er det faktisk helt frivillig om vi vil bruke de.
Problemet ligger ikke i frivilligheten eller at den er truet, men i det faktum at stram økonomi hindrer noen i å være hjemme med barna. Og dette “noen” er jo de som er fattige, eller har en livsstil som er dyrere enn en lønn kan dekke.
Ved gatis og nok barnehager og ingen kontantstøtte vil vi ikke få spekulasjoner om det lønner seg med barn. Og vi får større frivillighet inn i samliv og ekteskap fordi ingen familier trenger å holde sammen fordi de ikke har råd til å skilles. Den som skal ha barna vil fortsatt kunne jobbe. Selv de lavtlønte.
Staten charger deg for barnehageplassen via skatteseddelen, enten du bruker den eller ei, og uansett om det finnes barnehageplasser der du bor eller ikke.
Hva med de som bor slik til at det ALDRI vil komme noen barnehage i en overkommelig avstand fra der de bor? Det er faktisk mange som ikke får tilbud om noen barnehageplass. Skal disse betale for at fine Bærumssosialistene skal få et best mulig tilbud - samtidig med at de uten offentlig støtte selv må løse sine problemer med barnepass?
Hva med de stedene som opplever kraftige svingninger i barnetallet? Er det realistisk at kommunene vil ha en tilstrekkelig fleksibel holdning til å sparke barnehageansatte straks man ikke har maksimal kapasitetsutnyttelse?
Staten har intekter ja. Og Jeg betaler for barnehager selv om jeg ikke har barn. Og det gjør jeg gladelig. Jeg betaler fro sybsidierte veier. For sykehus og en mengde andre ting som jeg ikke bruker.
Det er det som er poenget med staten. Å skape et rom for dets medlemmer som er trygt og som har muligheter i seg. Også når det gjelder valg. Valg om å skilles. Valg om å være alene forsørger. Valg om det meste.
De som ALDRI vil får barnehage er nok i samme situasjon som de som ALDR får bro.
Noen steder er det rett og slett ikke mulig og å gi et tilbud.
Svingninger i barnetallet…
La oss si at vi klarer et dekningsbidrag på 97% så er vel det en realistisk målsetning.
Alle vil ikke få barnehageplass. Alle forstår det. Og om noen tror at staten skal bygge nbarnehage eller videregående skole på Bjørnøya fordi noen tilfeldigvis har barn der så tar de altså feil når de tolker politikerene så bokstavelig.
Full dekning anser jeg å være ca 95 til 97 %.
Og er staben for stor med 1% eller mindre så får vi tåle det.
[…] *** Andre relaterte poster: Kampen for kontantstøtten må fortsette […]
[…] har skrevet mer utfyllende om kontantstøtten her: Kampen for kontantstøtten må fortsette. SHARETHIS.addEntry({ title: “Om å erstatte kontantstøtten med ferie”, url: […]