Arbeid for alle
Jan 3rd, 2007 | By Sissel | Category: Politikk og samfunnStore ord brukt av Stoltenberg under siste valgkamp. Jeg har ikke hørt et ord om “arbeid for alle” det siste året, lurer på hvorfor? Løy han, var det en avledningsmanøver eller gikk det opp for han at det er en umulighet - ei heller noe vi bør etterstrebe?
Forsto han at eldre kan få jobb, funksjonshemmede kan få jobb, folk på attføring kan komme tilbake til jobb, ungdommer kan få jobb, kvinner kan få jobb, menn kan få jobb, men alle kan ikke få jobb. Forsto han at arbeideledighet alltid vil eksistere pga svigninger i markedet og at det alltid vil eksistere sprik mellom kompetanse markedet trenger og ledig arbeidskraft? Gikk det opp for han at arbeidsledighet er et ikke-eksisterende problem i Norge, verken nå eller da Stoltenberg flashet sine slagordet for å komme til makten? Gikk det opp for han at vi trenger en viss prosentandel arbeidsledighet? Eller kanskje det var meningen at vi skulle tolke det som “nesten alle i arbeid”, “arbeid til alle de som gidder å jobbe”, “alle i arbeid hvis det finnes ressurser og/eller etterspørsel”, “alle i arbeid hvis vi prioriterer vekst i privat sektor fremfor offentlig, menne hallo, det har nå ikke vi tenkt!”, eller “arbeid til alle hvis det er nødvendig”?
Nei, jeg vet ikke. Men mens vi venter på de svarene så kan vi jo kose oss med at regjeringen har som mål å avskaffe fattigdommen i Norge (statsbudsjettet 2007). Det er vel flott? Hvor realistisk er det Stoltenberg? Målet ditt er å få folk over en fattigdomsgrense som er helt vilkårlig satt og som uten problem kan settes på nytt, vil du være fornøyd hvis du klarer det? Innrømmer du at også dette slagordet er fyllt til randen av modifikasjoner eller skal du fortsette å lyve? Jeg setter meg ikke ned for å vente, men jeg venter - tro meg.
Det hadde vært å håpe at Stoltenberg i alle fall hadde ment “arbeid for alle som ønsker det”, men trolig mente han bare “arbeid for alle (registrerte) arbeidsledige innen rimelig tid” og “trygd for de andre”.
Det er mange som ønsker å arbeide, men ikke får. Dette er en gruppe som blant andre består av funksjonshemmede og personer av utenlandsk opprinnelse. For noen av disse hjelper det at arbeidsledigheten er lav, men meget lav arbeidsledighet er også negativt i den forstand at det da også er stor mangel på arbeidskraft med riktige kvalifikasjoner. For funksjonshemmede gjelder at de ikke kan ansettes før arbeidsgiver er villig til å gjøre arbeidsplassen tilgjengelig eller skaffe nødvendige hjelpemidler.
En tredje gruppe er “rentenister”, men den skal jeg forbigå nå.
Det er også en meget stor gruppe som ikke melder seg arbeidsledig og heller ikke ville tatt en jobb fordi det vil gi lite eller ingenting tilbake når trygden stønadene allerede er høy inntekt gir sterk avkorting av denne.
Skald et bli tilnærmet arbeid til alle som ønsker det så må det bli mer lønnsomt å ansette folk med en eller annen hemming, samt en holdningsendring blant arbeidsgiver. Dessuten må det bli mer lønnsomt å arbeide for de som allerede har en trygd eller stønad, samt også en holdningsendring blant mange av disse.
Samfunnet er i dag innrettet på at alle som ikke kan få trygd bør arbeide, og ellers at alle har en eller annen inntekt. Arbeid for alle er faktisk meget langt nede på listen over prioriteringer. “Arbeid for alle” er bare et tomt slagord som assosieres med noe bra, fra en tid da ikke å ha arbeid var noe av det verste som kunne hende en livet.
Ja dette med at alle skal ha arbeide er en latterlighet om det forståes ordrett. Men det kan da neppe være ment slik. Og jeg håper at ikke alle forstår det slik. Det gjør i hvertfall ikke jeg.
Vi har mange slike “alt” og “alle” og “ingen” meninger. Men vi kan rett og slett ikke ta de bokstavelig.
“Ingen” skal behøve å dø i trafikken. - Klart mange behøver å dø. Dette med trafikksikkerhet er en balanse. som veies mot penger og utgifter. Det kalkuleres med at 20 barn vil bli drept. For eksempel.
“Ingen” skal sulte i Norge.
Hva med de som faster? Skal de ikke få lov?
Altså, det er en mengde politiske mål som må sees og tolkes som mål hvor veien peker på en retning som angir hvordan politikerene ønsker å prioritere våre felles ressurser.
Staten er ingen Julenisse som kommer med pakker og løfter.
Staten arbeider mot mål. Og noen mål må forståes som vei og ikke bare som endelig destinasjon.
Jeg himlet lettere oppgitt med øynene da de gikk fra å ville få slutt på fattigdommEN til kun fattigdom. Ikke så bombastisk lenger, med ett.
Jeg skjønner at det er vanskelige mål å nå, men det var vel ikke den fremste mediestrategen som gav media fattigdommEN-gavepakken. Å gå fra bestemt form til ubestemt er mer enn bare det, dette er med på å ta fra folk det håpet de kanskje fikk.