At mat er medisin har vi visst lenge
Nov 25th, 2006 | By Sissel | Category: helseFra nyttår blir det enklere å bruke tvang i behandlingen av personer med alvorlige spiseforstyrrelser, forteller VG i en artikkel i dag, og viser til tvangsforing av anoretikere.
Når lov om psykisk helsevern endres fra nyttår, vil behandlingsapparatet kunne definere ernæring som medisin.
Hvordan denne loven vil bli brukt ser jeg frem til med stor nysgjerrighet, for hva vil dette kunne si i ytterste konsekvens for legestanden og ikke minst for oss som pasienter og vårt forbruk/overforbruk av medisiner? Det spennende med formuleringen er at hvis ernæring skal kunne defineres som medisin så åpner dette virkelig for nye muligheter i forhold til å ansvarliggjøre oss som enkeltpersoner i forhold til helse, fjerne det saliggjørende image piller har fått både hos (mis)brukerne og hos legestanden. Psykisk helsevern - somatiske plager, for meg er det ikke store forskjellen - mat kan fungere som medisin på begge områder.
Vi vet at mange av våre sykdommer er livsstilsrelatert. Vi spiser for mye feil mat og vi sitter altfor mye på ræva. Konsekvensen av dette er at vi får hodepine, vi sliter med fedme og diabetes, får vann i knær, føler oss oppblåste, får problemer med fordøyelse, sexlivet …. mangler overskudd og sliter med stress - listen er uendelig. Mange av disse plagene løper vi til lege for, og legen gjør det leger kan best, nemlig å skrive ut piller til tross for at han vet at pasienten meget godt kan komme ut av uføret ved å selv foreta noen grep i forhold til egen livsstil, derav kosthold og ernæring. Men det er jo så enkelt å få en pille, lindre et symptom også fortsette å se blodtrykket øke proporsjonalt med inntak av dryppende burgere.
Det viktige med denne loven er at man anerkjenner riktig mat som medisin, nå også i de faglige miljøene. Denne definisjonen gir ikke bare legene handlingsrom i forhold til tvangsfóring av anorektikere, det gir dem også noen forpliktelser og forventninger rundt å vurdere annen medisinering enn de rent medikamentelle.
Det er interessant å tenke litt videre rundt dette, for hva hvis en pasient med diabetes kommer inn på legekontoret. Vil helse Norge være innstilt på å hjelpe denne personen med et kostholdsopplegg som beviselig gir effekt på blodsukker - Lindberg f.eks? Vil en person som sliter med overvekt og uttalige symptomer på dette, kunne få dekket et Grete Roede opplegg på samme måte som en kvinne med altfor store bryster får dekket brystreduksjonskirurgi for å redusere smerter i nakke/rygg? Eller vil man kun se på mat som medisin når det står om liv og død. Det skal bli interessant å se.
Egentlig burde det vært langt mer fokus på riktig kosthold i helsetjenesten. Alle som har ligget på sykehus, vet at maten der er søppel, og det har blitt meg fortalt at på psykiatriske institusjoner får folk lov til å leve på piller, koffein og nikotin, til tross for at man vet at sunt kosthold bedrer psykisk helse.
Å tvangsfore anorektikere stiller jeg meg skeptisk til. Behandlingsmetodene for spiseforstyrrelser i Sverige er f.eks. langt mer effektiv enn den vi har i Norge. Blant annet fordi man bruker motsatte virkemidler enn tvang. Tillit må bygges opp og pasienten må ha en viss følelse av egenkontroll for at behandlingen skal gi resultater.
Et lite apropos: folk med spiseforstyrrelser som blir innlagt, blir i dag proppet full av antidepressiver til tross for at nyere forskning viser at dette kan være svært risikabelt på grunn av potensielle bivirkninger som går på skjelett og hjertefunksjon - organismer som allerede er ganske skjøre hos folk som har slitt med spiseforstyrrelser lenge…
http://www.lakartidningen.se/engine.php?articleId=3743
http://www.lakartidningen.se/includes/showComments.php?articleId=3743#61
Når det gjelder tvangsfóring av anoretikere så er jeg enig med deg, men hvis en pasient ligger for døden, så har man ikke all verden med tid på seg til å bygge tillit. Da er tvangsfóringen tvingende nødvendig for å holde vedkommende i livet.
Jeg har ingen kunnskap om antidepressiva og anoreksi, men er generelt så mener jeg at legemiddelindustrien har et usunt grep om det norske folk. Det må endres.
Står det mellom liv eller død, er det klart man må tilføre anorektikeren næring. Men jeg stiller spørsmål om det kan være bla. maten som i utgangspunktet er problematisk for anorektikeren. Og da ikke alltid slik vi er vant med, at personen er redd for å bli tykk. Jeg har selv erfaring med at ulik mat jeg ikke tåler gjør meg psykisk syk, fysisk syk og også gjør meg mer oppblåst og tykk enn av mat jeg tåler. Når man sliter med dette er det vanskelig å si hva som er høna eller egget. Det er ofte slik at anorektikere er enten anorektisk eller så overspiser de. Dette kan gå i perioder. Det er bare slik at når jeg spiser ALT av mat slik alle andre gjør( noe jeg har gjort i mesteparten av mitt liv før jeg fant ut hva som var problemet) så blir alt vanskelig. Formen blir dårlig, mange fysiske plager, en får et vanvittig temperament, som gjør at det floker seg til i relasjonene til mennesker rundt deg, som igjen gjør at følelsene og det psykiske blir i ubalanse. Ofte følte jeg at enten må jeg kvitte meg med maten/ la være å spise ellers så ble jeg fysisk/psykisk syk. Så ble det tvang ut av det hele, for en vet egentlig innerst inne at maten plager deg men overspiser derfor hvertfall. Jeg har utredet min matinntoleranse og nå spiser jeg stort sett “riktig” og er i mitt livs beste form. Noen mener også at sterke følelsesmessige påkjenninger/opplevelser tidligere i livet henger sammen med at man utvikler intoleranse mot mat man spiste på det tidspunktet det skjedde. Jeg er litt usikker på denne teorien for jeg har løst mange av mine indre konflikter og traumer jeg har gått og bært på. “Healing” og andre ulike teknikker kan lett sette i gang denne prossessen, slik det gjorde hos meg. Jeg har det nå bra, er lykkelig men fremdeles matintolerant. Og jeg har forsøkt å bryte dietten og det fungerte særdeles dårlig.
Tove
Jeg har ingen svar på det du spør om, men takker for nyttige og interessante innspill og for at du deler erfaringer du sitter på.
….Men hvem er det som bestemmer over et menneskes liv?
Hvor langt skal vi gå, for å redde liv?
Jeg ser for meg tvangsfóring, á la i produksjonen av gåselever nedover i Europa; der hele maiskorn, hver dag dyttes med makt ned gjennom halsen på uskyldige gjess, til kråsen deres er i ferd med å sprenges…og det er jo til å grøsse av.
Jeg blir redd ved tanken på å kunne bli fratatt råderetten over min egen kropp, og over mitt eget liv; om jeg skulle trenge å ta i mot hjelp fra helsevesenet.
For det er nå altså slik, at hvis jeg selv ønsker å gi meg hen til døden ved å ta dårlig vare på meg selv, så er det MITT valg, og det ønsker jeg ikke at noen skal ta fra meg.
Er man snill bestandig, når man føler seg snill?
Hvor langt kan man strekke seg i omtanke og omsorg for et annet menneske før det går over til å virke kontrollerende?
Mvh
Du har forresten, for meg, utrolig mange interessante vinklinger, og det er interessant å lese her inne på bloggen.
Takk for det:))
Du er selv inne på noen veldig gode vinklinger Lill-Torill og du berører minst 3 andre poster jeg har skrevet her inne, med samme tema som spørsmålene du stiller . Det er godt at det er fler som er opptatt av det samme som meg.
Tusen takk for hyggelig tilbakemelding også.
Mavefølelsen min sier meg at man ikke bør behandle anorektikere med tvangsforing fordi det vil forsterke sykdommen. Anorektikere bør tvangs medisineres via intravenøs behandling eller intak på annen måte, om man må dette for å redde livet til pasienten, men å stappe mat ned i magen på de som kan assosieres følesemessig med mat for pasienten vil lage forviklinger i fohold til videre behandling.
Så når livet er reddet får man behandle pasientens forhold til mat på rett måte.
Linker til min mavefølelse har jeg ikke for tiden. :)
Men det kommer nok.
Når det gjelder leger og kosthold må legene utdannes til å forstå at det som får menneker til å spise leve, trene og lage barn er lyst. Nå får man ikke lyst hverken på resept eller på legekontorer, om man ikke er litt kinky anlagt, men det er faktisk lysten som styrer våre liv og ikke legestanden.
Jeg har hele tiden tenkt intravenøs næring i forbindelse med tvangsfóring, og har surfet litt rundt for å se om alternativ kan være å “stappe mat ned i magen på folk”, som du sier. Jeg har ikke funnet noe svar, men uansett så er jeg enig med deg i at det er veldig lite lurt å gjøre. Det kan da ikke være et reellt alternativ. Eller? Noen som vet?
man sier at det er mye bra mat i øll, og er man godt over 100kg burde det jo ringe ei bjelle og tre spør du meg :) Som tidligere ambulansesjåfør har jeg sett mye rart, både “tykkt og tynnt”.. En gang i fremtiden kommer det sikkert en micro slik den de har i 5th element filmen der “LeeLoo” putter inn en tallerken med noen erter og noen andre små tablett lignende greier og når hun trykker på knappen så kommer det ut et herremåltid med en stor kylling i midten..osv..nå ble jeg sulten gitt.. jo altså, greit nok at man skal ha råderett over seg selv, men når man er så “slank” at man ikke lager bølger i vannet når man stuper -da bør man ta frem majonesen og tvangsfore til man i det minste får et lite “vak” på vann-hinna v stup.. lol.
[…] poster rundt tema: At mat er medisin har vi visst lenge Mine jenter skal ikke være […]
[…] Jeg har skrevet om legemiddelindustriens makt og mat som medisin i flere poster: Legemiddelindustriens makt og vår frykt At mat er medisin har vi visst lenge […]