Foreldre må få lov til å dunke og klapse sine barn i hodet med åpen hånd. Det mener to legdommere i Salten tingrett. Nettopp derfor ble en 49 år gammel mann fra Salten frifunnet for legemsfornærmelse under særdeles skjerpende omstendigheter mot sin stesønn på syv år.

Slagene ble rettet mot hodet, det var kraft bak slagene og det ble brukt trusler mot barnet. Dette er fakta, ifølge tingretten, men likevel har de kommet til den konklusjon at dette ligger innenfor grensen av hva foreldre skal kunne tillate seg, fordi formålet med handlingene var å oppdra gutten.

Hallo-oo?

Det er altså helt utrolig at barn i Norge ikke skal ha de samme beskyttelsen/rettighetene som voksne har. Det tingretten nå har sagt er at det skal være lov til å lugge og klapse egne barn, også når det legges kraft bak, og det skal være lov å utøve psykisk vold (trusler) fordi dette anses å være nødvendig når man skal oppdra barn. Med voksne derimot stiller det norske rettsapparatet seg anderledes; klasker du til noen på byen og blir anmeldt, så må du fint finne deg i å bli puttet inn bak murene.

Nå har jeg hørt de samme argumentene for det å klapse/slå egne barn utallige ganger - eller å rettferdiggjøre det for dem som allerede har gått over grensen. Barn har jo blitt så uregjerlige, så vanskelige, oppkjeftige og frekke - det er klart at man bør kunne gi dem en ørefik i ny og ne når de går over grensen. Og det er ikke måte på hvilke opplevelser folk har hatt rundt dette når de selv var barn - praktisk talt alle har fått en lusing uten å ta skade av det. Det har ingenting med saken å gjøre. Ingenting. Å slå er å slå, uansett hvem som gjør det, men likevel blir det verre når omsorgspersoner gjør det. Det må være noe riv ruskende galt med rettssystemet som tillater foreldre å utøve vold - både psykisk og fysisk. Det spiller ingen rolle om dette slaget var lett eller hardt, det å slå skal ikke aksepteres overhode. Dette handler ikke bare om styrke, dette handler om hvilken rolle foreldre har og hvilke alternative metoder man kan benytte når det kommer til barneoppdragelse.

Personlig mener jeg at hvis jeg kommer dithen at jeg må daske ungene mine, så har jeg tapt, tapt, tapt. Jeg mener at jeg heller bør gjør noe med min evne til å kommunisere og sette grenser samt evne til å håndtere stress/sinne. All forskning forteller oss at de som utøver vold mot egne barn, med stor sannsynlighet vil få barn som adopterer samme mønster; vi prater oss ikke ut av problemene, vi slår oss ut av dem. Eller dasker. Eller klapser. Eller hvilket ord man nå enn velger å bruke.

Den dagen du eller jeg hever hånden og slår … da er det vi som trenger hjelp. Da bør rettsystemet dømme oss til behandling slik at vi kan få hjelp. Jeg fatter ikke at det er mulig å mene noe annet.