Det er mye fokus på rasisme, og spesielt i den norske skole er man opptatt av dette med at selv om vi alle er ulike og har ulik bakgrunn så har vi samme verdi som mennesker og medmennesker. Det har også de siste tiår vært mye skriverier i pressen og i media generelt om rasisme og mobbing av våre nye landsmenn, enten direkte eller indirekte. Det handler om mennesker som ikke får jobb fordi de heter Mohammad, det handler om folk som blir ekskludert fra nærmiljøet fordi de er fremmed og “rare” - alt dette.

Men sjelden og aldri har jeg lest eller hørt om at vi jobber mot rasisme hos våre utenlandske landsmenn. Mulig dette dreier seg om redsel i forhold til selv å bli beskyldt for å være rasist eller fremmedfientlig, men dette må vi nå se forbi og ta tak i på en skikkelig måte. Mange fra andre kulturer drar med seg rasistiske systemer inn til Norge, og selv om de ikke får virke (fordi det norske systemet overstyrer), så er det likevel en del av holdningene og verdisystemet til våre nye landsmenn, som vi høyt og tydelig må markere en avstand til og jobbe for å fjerne.

En ting er kvinnesynet - hvordan man ser på kvinner og hvilken verdi man mener de har. Restriksjoner rundt hva de/vi kan/bør gjøre, og hva vi har evner til basert på en generell betraktning rundt kjønn. Men en annen ting er dette kastesystemet som er spesielt vanlig i India og som fortsatt virker blant 1 og 2 generasjonsinnvandrere. Kastesystemet kategoriserer mennesker - basert på dine forfedres status blir du plassert i et verdihierarki du selv ikke har noen innflytelse over, og du har da helt klare begrensninger i forhold til hva du kan gjøre, hvem du kan gifte deg med og ikke minst hvilken respekt du vises. Er du født inn i en lavkaste kan du aldri komme ut av den, selv om du flytter til Norge, tar høy utdannelse og får en godt betalt jobb.

Det er mulig at dette systemet kommer til å dø ut, men det eksisterer altså i rikt monn i bl.a India og det lever i Norge, om enn noe skjult og kun som verdisyn og press mot egne. Mitt inntrykk av hva jeg har lest er at 3. generasjonsinnvandrerne har begynt å ta tak i dette i forhold til sine foreldre, men fortjener ikke disse litt drahjelp både i forhold til dette OG problematikken rundt kvinnesyn/menneskesyn? For selv om deres syn ikke virker på meg som ektefødt nordmann(kvinne), så får de virke på deres egne barn. Er det et stort problem i Norge? Trenger vi å gjøre noe med det?

Ja, jeg mener det. Jeg mener at det er altfor lite fokus på rasisme hos våre nye landsmenn, for det eksisterer i høyeste grad også der. Det er ikke nok å si “vi jobber mot rasisme over hele linjen” - skal man kommunisere til innvandrere, så må man gjøre dette på en annen måte enn til nordmenn, og det må organiseres på en annen måte. Men frem til nå har jeg ikke sett at noen har tatt tak i det. Det har heller blitt skøvet under teppet som et ikke-problem og noe som kommer til å gå over. DET mener jeg er en gedigen feilvurdering.